I en mye omtalt artikkel i Nature skrev professor David Ho om avviket mellom våre faktiske karbonutslipp, og potensialet for fjerning av karbondioksid (CDR). Det finnes nemlig ulike prosjekter rundt om i verden som tar sikte på å fjerne millioner av tonn CO₂, og det kan virke som mye. Men hvis våre årlige globale utslipp er på titalls milliarder tonn, vil slike prosjekter i praksis ha nær null effekt hvis hensikten er å redusere antallet tonn vi må kutte. Dette kan imidlertid være vanskelig å forstå ettersom menneskehjernen er notorisk dårlig til å tolke store tall.

Vi snakker med

David Ho er professor ved University of Hawaiʻi at Mānoa.

Derfor bruker David Ho en tidsmaskin som analogi: Globalt slipper vi ut 40,5 milliarder tonn CO₂ i løpet av ett år. Hvis et anlegg fjerner en million tonn per år, vil det ta atmosfæren tilbake i tid bare rundt 13 minutter. I løpet av den tiden fangstanlegget fjerner de tonnene, ville et nytt år med utslipp blitt dumpet i atmosfæren. 40,5 milliarder tonn.

David Ho presenterte Nature-artikkelen på klimafestivalen Varmere Våtere Villere i Bergen i mars. Han har denne våren besøkt Bjerknessenteret for klimaforskning, vi traff ham der for å høre hva han tenker om CO₂-fjerningsteknologier generelt.

– Kan du først si noe om forskjellen på CDR og CCS? Folk bruker de begrepene litt om hverandre.

– Og det burde de ikke, det er to ulike ting vi snakker om. CCS står for Carbon Capture and Storage, og handler om å fange karbon ved punktutslipp, som en fabrikk. CDR, derimot, står for Carbon Dioxide Removal, og handler om å trekke karbon direkte ut fra atmosfæren. I praksis kan hvem som helst starte et CDR-prosjekt, men CCS krever samarbeid med anleggseier. Begge står overfor det samme hinderet: Uten et insentiv for å kutte utslipp, for eksempel kvotesystemet til EU, er det lite som motiverer for å implementere disse teknologiene. Paradoksalt nok har den mest lønnsomme bruken av fanget CO₂ vært til å øke oljeutvinning. Det er jo kontraproduktivt i forhold til klimamålene.

– Utfordrende å forstå store tall

– Hva du mener når du snakker om å bruke karbon som en «tidsmaskin»?

– Tanken er at det er utfordrende for folk å forstå omfanget av CO₂-fjerning i forhold til utslipp, spesielt når du har å gjøre med tall fra tusenvis til milliarder. Tid er lettere å begripe fordi det er noe vi alle opplever. For eksempel, hvis et prosjekt fjerner 4000 tonn CO₂ årlig, betyr kanskje ikke det tallet mye alene. Men hva hvis jeg sier at 40 milliarder tonn utslipp tilsvarer ett år, og det å fjerne 4000 tonn er som å skru tiden tilbake med bare tre sekunder? Dette viser hvor enorm oppgaven er. Selv om vi fjerner en million tonn, som høres mye ut, ville det bare skru tiden tilbake med noen få minutter. Skal dette bli et meningsfylt bidrag, må det betydelig avkarbonisering til først – altså store utslippskutt.

– I Norge er det store forhåpninger knyttet til bruk av karbonfangst og -lagring (CCS), men det har blitt stilt spørsmål om realismen. Er litt av problemet at mange av oss kanskje er litt motvillige til å erkjenne begrensningene?

– Det kan være en del av det. De høye kostnadene forbundet med CCS, spesielt hvis man skal ettermontere det på eksisterende anlegg, gjør det generelt lite attraktivt sammenlignet med fornybar energi. I Norge er det for eksempel lite innenlandsk forbruk av naturgass, men høy eksport. Da blir det ikke noe presserende behov for CCS lokalt til gass. Globalt gjør CCS-kostnadene fornybar energi til et mer konkurransedyktig alternativ. Og forbrenning av fossilt brensel vil fortsatt ha dødelige konsekvenser på grunn av luftforurensning, som dreper millioner årlig. Det viser jo bare hvordan det haster med å slutte å bruke dem.

– Reell fare for grønnvasking

– Venter vi noen store fremskritt innen fangstteknologi? Som kan gjøre CCS mer tilgjengelig eller kostnadseffektivt?

– All erfaring tilsier at vi bør være forsiktige med å vente det. Mange CCS-prosjekter over hele verden har mislyktes til tross for betydelige investeringer og statlige subsidier. Selv om CCS har hatt sine suksesser og kan sies å ha bevist sin nytteverdi i bestemte scenarier, er det fortsatt for optimistisk å vente at det skal bli veldig utbredt. Samtidig finnes det nisjer der det har potensial, som i modulære systemer på skip eller i sektorer som er vanskelige å avkarbonisere. Sement- og gjødselproduksjon, for eksempel. Men å installere CCS på alle fossile brenselanlegg, det er ikke noe å satse på.

– Er fangst av CO₂ direkte fra atmosfæren mindre effektivt enn fra en konsentrert kilde, som en fabrikkpipe?

– Det kan virke mer effektivt fra en konsentrert kilde. Men det er ikke uten sine utfordringer det heller. Håndtering av andre forurensende stoffer og energikostnadene ved fangst og lagring av CO₂, for eksempel.

Enkelte CDR-metoder bruker jo store overflateområder for utveksling med atmosfæren, noe som omgår behovet for konsentrasjon. Men det er en vanskelig sammenligning.

Kan disse teknologiene brukes til å grønnvaske karbonutslipp, spesielt hvis de brukes i nærheten av høyutslippskilder?

– Absolutt. Reelle klimatiltak vil innebære betydelige investeringer i fornybar energi og effektivitetsforbedringer, ikke bare nye teknologier som foreløpig har minimal betydning. Vi har et stramt tidsskjema for å nå klimamålene. Da er det langsomme tempoet i utvikling og skalering av disse teknologiene en stor utfordring. For eksempel viser selv ambisiøse prosjekter som Northern Lights, som har som mål å lagre 1,5 millioner tonn CO₂ årlig, omfanget av utfordringen. Skal det utgjøre en reell forskjell, trenger vi tusenvis av slike anlegg.

– Hovedfokuset må alltid være utslippskutt

– Northern Lights-prosjektet er en del av en større innsats for å etablere Norge som en spydspiss i utviklingen av blått hydrogen. Hva tenker du om det?

– Jeg er ingen ekspert på hydrogen, men jeg vil være forsiktig med å vente for mye. Hydrogen har industrielle bruksområder, men det er en del sikkerhetsutfordringer, som eksplosjonsfaren som nok kan dempe entusiasmen for det. Tanken om at hydrogen, uansett hvordan det produseres, bare skal kunne erstatte fossile brensler, synes jeg er altfor optimistisk.

– Ser du en rolle for CCS og CDR etter 2050, eller bør vi gå bort fra det, gitt de utfordringene du har skissert?

– Det er definitivt en rolle for teknologiene. Vi vil få restutslipp av CO₂, vi vil ha høy CO₂-konsentrasjon i atmosfæren. Det er en enorm mengde utslipp som må kuttes, noen vil være vanskelige å eliminere helt. Tenk på prosesser som gjødselproduksjon, som er avgjørende for å fôre milliarder av mennesker. Derfor vil CCS og CDR være viktige i fremtiden.

Men hovedfokuset må alltid være å kutte utslipp. Raskt. Kun i en betydelig avkarbonisert verden vil CCS- og CDR-teknologier ha en rettmessig plass.