Ekspertintervjuet: En fjerdedel av permafrost tiner dette århundret
Permafrost inneholder store mengder organisk materiale. Når permafrosten tiner, vil dette frigjøre karbon i form av CO₂ og metan. Det kan akselerere den globale oppvarmingen, forklarer klimaforsker Hanna Lee.
Når permafrost tiner, faller gjerne jorden
i den sammen. Som her i Noatak National
Preserve i Alaska. Deler av elvebredden
har kollapset som følge av opptiningen.
Permafrost er jord som har vært gjennomfrossen i minst to år på rad. Totalt finnes det omtrent 15 millioner kvadratkilometer permafrost på planeten, men arealet minker for hvert år. FNs klimapanel anslår at en drøy fjerdedel av dette vil være tint før århundreskiftet. Det er et problem, for permafrost er også et viktig karbonlager, forteller forsker Hanna Lee ved NORCE.
<2°C: – Hva er det som gjør at permafrosten regnes som et vippelement?
Hanna Lee: – Permafrost er en landskapstype der det lagres mye karbon i jordsmonnet. Rundt 1650 milliarder tonn karbon er lagret i permafrost. Til sammenlikning: Hvis vi hadde tatt ut karbonet som finnes i atmosfæren, hadde vi fått mellom 750 og 800 milliarder tonn karbon.
Så vi finner dobbelt så mye karbon i permafrost alene som i atmosfæren til sammen. Og det er altså karbonet – som CO₂, CO og metan, CH4, i atmosfæren som forårsaker drivhuseffekten, og det er når vi får for høy konsentrasjon av disse og andre drivhusgasser at vi får global oppvarming.
– Kraftig hopp for CO₂ i atmosfæren
– Og hva konkret er man redd for?
– At deler av dette karbonlageret skal frigjøres. Karbon lagret i permafrost har vært noe vi har sett på som et permanent lager. Men når permafrosten tiner, risikerer vi at den frigjøres.
– Hvor mye karbon er det da snakk om?
– Det vi har beregnet nylig, er at 10–15 prosent av det totale lageret kan frigjøres aktivt. Alt vil ikke lekke ut til atmosfæren, men nok til at CO₂-konsentrasjonen kan øke med mellom 75 og 115 ppm. I dag er det i overkant av 410 ppm, så det vil kunne gi CO₂-konsentrasjonen et kraftig hopp. Og vi har fortsatt rundt regnet dobbelt så mye karbon lagret i permafrost som vi har i atmosfæren.
Dette intervjuet er gjort i forbindelse med vårt nye temanotat: Vippepunkter i klimasystemet. Her finner du mer informasjon om ulike vippeelementer og vippepunkter, fortalt gjennom intervjuer med ledende forskere på området.
Det som er med dette vippepunktet, er at det når det nås, bryter permafrosten sammen og karbonet slippes ut gradvis over tid. Problemet er at vi klarer ikke å stanse det. Nær sagt uansett hva du finner på – om du bruker all tilgjengelig teknologi, stanser alle utslipp, fanger masse karbon så temperaturutviklingen snur – opptiningen vil fortsette.
– Som å stanse et godstog
– Hvorfor det?
– På grunn av tregheten. Prosessene tar tid å stanse, om de i det hele tatt kan stanses i tide. En kollega av meg sammenliknet det med å stanse et langt og tungt godstog – selv om du tråkker på bremsen alt du klarer, kan det gå mer enn en kilometer før du faktisk stanser det.
Og faktum er at det skjer allerede, over hele Arktis, og til og med på «Den tredje polen», Himalaya-platået. Selv om vi stanser oppvarmingen i morgen, vil opptiningen pågå i flere tiår fremover, og karbon vil frigjøres fra disse lagrene hele tiden.
– Det var permafrosten – men hva med landskapstyper som tundra?
– Permafrosten er spesiell fordi den er gjennomfrossen, så den er mer stabil helt til den tiner. Tundra betyr ikke nødvendigvis permafrost – men også der vil du ved oppvarming se at torven blir mindre stabil og mer reaktiv. Dekomposisjonen som foregår i jordsmonnet blir akselerert, og da får vi frigjort mer karbon, enten som CO₂ eller som metan.
Metan er som kjent en mer potent klimagass, den regnes som 25 ganger kraftigere over en hundreårsperiode. Samtidig er den også mer reaktiv, så den forblir i atmosfæren i kortere tid. CO₂ har en tendens til å samle seg opp. Og dermed bidra til enda mer oppvarming. Akkurat det er kanskje den mest uheldige tilbakekoblingsmekanismen involvert her.