Et av prosjektene Bill Hare og Climate Analytics er involvert i er Climate Action Tracker. Der blir stater gått etter i sømmene om hvor godt de følger opp forpliktelsene sine etter Paris-avtalen. Men på ett område støter Climate Action Tracker på problemer når de skal sammenlikne på tvers av land: LULUCF-sektoren, også kjent som arealbrukssektoren på norsk.

Vi snakker med

Bill Hare er klimaforsker og grunnlegger av tankesmien Climate Analytics, som han er direktør og sjefsforsker for.

Her er praksisen ofte såpass ulik, og det internasjonale regelverket så åpent, at det blir kronglete. Det er en sektor som er viktig å holde oversikt over, men den kan også brukes til å kamuflere det vi egentlig burde gjøre, forklarer Bill Hare. Som er skeptisk til måten mange regner opptak i skog med i karbonregnskapene.

• Dette er en forkortet og redigert utgave av et lengre intervju, som kan leses på engelsk her.

<2°C: – Klimaproblemet handler jo dypest sett om bruk av fossile brensler. Så hvorfor surrer vi egentlig med LULUCF-sektoren?

– Fordi LULUCF-sektoren ofte brukes av land for å unngå å redusere utslippene fra fossilt brensel og andre industrielle kilder. Tenk deg at et land har et mål, for eksempel 50 prosent reduksjon av klimagassutslipp innen 2030 sammenliknet med nivået i 1990. Du kan oppnå målet ved bare å kutte i bruk av fossile brensler. Men du kan også hevde at du heller vil redusere nettoutslippene, og operere med et nettomål. Altså utslipp fra fossile brensler minus opptaket i skog. Som i noen land kan utgjøre en ganske stor andel av de faktiske fossile utslippene.

Et farlig mønster

– Bra for dem, eller?

– Egentlig ikke. Fossile drivstoff og industriutslipp er hoveddriverne bak global oppvarming. De må ned hvis vi skal stoppe den globale oppvarmingen. Dersom vi unngår å handle over lengre tid, og gjemmer passiviteten bak slike karbonsluk, får vi et alvorlig problem.

– Men karbonsluk er jo en greie. Er det ikke da fornuftig å ta med opptaket de representerer?

– Skog og jord lagrer karbon, ja, men de representerer også utslippskilder. Det er komplisert å finne ut av forholdet mellom karbonsluk og karbonkilder i slike biologiske systemer. Derfor kan du aldri være 100 prosent sikker på om skogsluket er reelt, eller om størrelsen er nøyaktig slik du forutsetter.

FNs klimapanel har påpekt dette som et farlig mønster: Man teller hva skogene i et land tar opp og lagrer, og ignorerer samtidig det som kan gi utslipp av karbon. Såkalt asymmetrisk regnskap.

Dessuten påvirker global oppvarming skogenes evne til å lagre på karbon. Spesielt i nordlige boreale skoger. Som vi så i Canada tidligere i år, kan det bli katastrofalt når du da får skogbranner som fører til tap av karbonlagre.

– Farlig å overfokusere på opptaket

– I så fall føres det vel bare som utslipp?

– Det er en annen sak. Tap av karbon fra skogbranner eller ekstrem tørke, kan bli regnet som en naturlig påvirkning og utelatt fra regnskapet. Det skaper en annen utfordring: Vi har tap av karbon forårsaket av klimaendringer som ikke er med i regnskapene.

I tillegg: Karbondioksidet som nå tilføres atmosfæren, har en gjødslingseffekt som sannsynligvis har bidratt mye til det ekstra karbonet som er lagret i skogene globalt. Ifølge noen estimater skyldes minst 50 prosent av det ekstra karbonet som er lagret på land siden 1960-tallet, økning av CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren. Det innebærer at du i praksis teller dobbelt ved å bruke slike karbonsluk i regnskapet.

Når det er sagt, er det selvsagt avgjørende at vi opprettholder naturens evne til å binde og holde på karbon for å få klimaendringene under kontroll. Men da må vi ikke overfokusere på karbonopptak, for eksempel ved å plante monokulturer som binder karbon raskt. Da kan vi fortrenge andre arter som er viktige for at systemet skal fungere. Det går i neste omgang på bekostning av riktig forvaltning av skogene og økosystemene våre. Så de kan tåle sjokkene som vil komme, og fortsatt gi oss økosystemtjenestene vi trenger.

EUs skogtellemåte

– Tilbake til nettomål, som du nevnte først: EU har jo endret sin måte å telle skogopptak på.

– De inkluderer mer opptak fra arealbrukssektoren enn de gjorde tidligere, ja. Det hadde vært bedre om de ikke hadde gjort det, men de har begrenset det noe, et politisk kompromiss. For EU samlet utgjør det ikke mye, men for enkelte land kan slikt gi ganske betydelige endringer i reduksjonene som kreves fra bruk av fossilt brensel og industrielle klimagassutslipp.

Utfordringen her for mange land handler egentlig om hvordan man kan finansiere vern av biologisk mangfold og skog uten å måtte ty til ulike kompensasjonsmekanismer.

– Da snakker du også om det såkalte frivillige kvotemarkedet?

– Ja, tanken har vært at man selger kvoter og bruker inntektene til å beskytte skoger særlig i utviklingsland. Generelt har slike programmer ikke fungert av en rekke forskjellige grunner som jeg ikke vil gå inn på, The Guardian har publisert en serie artikler om det, og det finnes også vitenskapelige artikler om dette.

Men så er det mange land med enorme avskogingsproblemer og så videre, og i den sammenhengen har du for eksempel REDD+-ordningene. Der land som Norge er med på å finansiere mer bærekraftig arealforvaltning i utviklingsland, som da skal ta trykket av avskogingen.

Addisjonalitet, lekkasjer og permanente endringer

– Det har heller ikke vært noen udelt suksess?

– Nei. Det er noen virkelig positive eksempler på REDD+, og noen virkelig negative.

– Et begrep vi ofte støter på i kritikken av slike programmer, er «addisjonalitet»?

– Det er en av flere grunnleggende utfordringer ved slike ordninger. For det første må utslippsreduksjonene være reelle og addisjonelle, altså at noe målbart har skjedd i tillegg til det som uansett ville skjedd. For det andre må man unngå lekkasje, altså at utslippene reduseres i området fordi aktiviteten som skapte utslippene, flyttes til et annet. Og for det tredje må endringene være permanente. Addisjonalitet er en viktig test, men også en vanskelig en.

Hvis jeg har investert i en vindpark i India, ble den bygget på grunn av pengene mine? Eller tar jeg bare æren for noe som ville skjedd uansett, med andre penger? Det er også komplisert fordi addisjonalitetsligningen endres over tid. Ta direktefangst av karbon fra luft, DAC: Det finnes knapt i dag, så det kan godt betraktes som addisjonelt nå. Men om 20 år er det kanskje ikke det, avhengig av hvor utbredt teknologien blir.

Den vitenskapelige litteraturen viser at de fleste REDD+-prosjekter lider av mangel på addisjonalitet. Lekkasje og at løsningene ikke var permanente var også et problem. Det er uansett grenser for hvor mye karbon LULUCF-sektoren kan ta opp. Slike kompensasjonsordninger er ingen vidundermedisin.

– Del opp sektoren

– Er det i det hele tatt mulig å lage regnskapspraksis for LULUCF-sektoren som ville være universell og presis og pålitelig nok?

– Sannsynligvis ikke. Men det er ikke sikkert vi behøver det. Det kan være mer effektivt å håndtere LULUCF-mål separat fra de som har med industrielle og fossile energiutslipp å gjøre. Da kan vi bedre tolerere usikkerheten i arealbrukssektoren uten å gå på kompromiss med våre samlede utslippstall.

– Hva med å bare se på nettoendringer innenfor sektoren? Slik mange i praksis gjør nå?

– Problemet er at det kan maskere noen av de virkelig negative utviklingstrekkene. Siden nettotallet kun dreier seg om karbonet, kan det noen ganger gi et skjevt bilde. Du kan ha et land der arealbruksektoren fremstår som et nettosluk. Men graver du litt dypere, ser du at det likevel skjer en del avskoging. Som kan være negativt for eksempel for biomangfoldet. LULUCF-sektoren handler jo om mye mer: Sysselsetting, vanntilførsel, matsikkerhet, alle dyrene og plantene vi deler plass med.

Jeg vil si at det ville vært bedre å dele opp sektoren og definere egne mål for de ulike delene. Å ha klare mål om å redusere avskoging eller sette spesifikke landvernmål, som en del av et overordnet arealforvaltningssystem. Fra det vil du fortsatt få nettotallene dine, men da forteller de en mer ærlig historie.