– Hvis det hadde vært reelt burde du absolutt bekymret deg, ja. Personlig tror jeg ikke vi hadde sittet her og snakket sammen i dag hvis vi hadde hatt et så ustabilt klimasystem at om ett vippepunkt ble passert, raste de andre også som dominobrikker.

Samtidig er jo dette ett, stort, koblet system, dette er ikke helt uavhengige fenomener. Så jeg vil heller tone det litt ned: De detter kanskje ikke som dominoer, men når ett vippeelement passerer et vippepunkt, kan risikoen øke for at et annet vippeelement gjør det senere.

Jeg tror det er en viktig og helt betimelig øvelse i risikohåndtering å tenke slik. Vi vet fra klimahistorien at en fundamental forandring i ett element korrelerer med andre. For eksempel at endringer i havsirkulasjonen påvirker store nedbørssystemer. Du får selv avgjøre hvilke ord du vil bruke – men den kausale sammenhengen vet vi er der.

Spesielt bekymret for ustabil monsun

– Du har bidratt til flere studier om vippepunkter i klimasystemet. Er det noen du er spesielt bekymret for skal skje snart?

– Det mest nærliggende er nok kollaps av innlandsisen i Vest-Antarktis. Vi kan ikke utelukke at vi har passert vippepunktet for at grunningslinjen bare vil fortsette å trekke seg bakover. Da vil isbremmen til slutt kollapse, og resten av innlandsisen kan destabiliseres på sikt. Ryker hele Thwaites-breen, kan det alene bidra til over en meter havstigning over noen hundre år. Trøsten er at det ser ut til å gå relativt langsomt.

Også Grønlandsisen ser ut til å nærme seg et vippepunkt. Og så må vi ikke glemme korallrevene, som også trekkes frem i Halvannengadersrapporten til IPCC. De kan være i faresonen allerede nå.

Videre er jeg dypt bekymret for Amazonas-regnskogen. Det er ikke utenkelig at vi passerer et punkt der vi på grunn av kombinasjonen av global oppvarming og direkte avskoging vil miste en større del av den. Men det som kanskje skremmer meg mest, er endringer i monsunene. Spesielt i Sør-Asia, men også i Vest-Afrika.

– Hvorfor akkurat dem?

– Fordi dette er værsystemer som direkte påvirker mat- og drikkevannsforsyningen til flere hundre millioner mennesker. Spesielt gjelder det den i Sør-Asia. Selv om mange klimaforskere er skeptiske til noen total kollaps, er det å introdusere mindre forutsigbarhet noe som kan ha alvorlige konsekvenser. Vi ser at når nedbørsmengden fra monsunen varierer fra ett år til et annet, har det fått store konsekvenser for risavlingen.

Vedfyring og forurensning fra kullbruk

– Kan du først minne oss om hvordan disse monsunene fungerer?

– Enkelt fortalt drives de av at landmasser varmes opp raskere enn omkringliggende hav. Dermed dras fuktig luft inn over land, der presses den oppover av topografien, kjøles, kondenserer og blir til regn, og den kaldere, tørrere luften drives ut over havet igjen.

Dette er i seg selv en tilbakekoblingsmekanisme, men den kan brytes av ulike faktorer. Den vestafrikanske monsunen kan svekkes av at vannet i Guineabukta blir varmere. Noe som blant annet kan skje dersom Den omveltende sirkulasjonen i det nordlige Atlanterhavet, altså AMOC, svekkes. Hva som så vil skje, er svært vanskelig å forutse – for her spriker modellene. Men at systemet vil bli mer ustabilt og mindre forutsigbart, det er helt sikkert.

– Og i Sør-Asia?

Der er det først og fremst sot og aerosoler fra vedfyring og forurensning fra kullbruk som svekker monsunen. Denne blandingen gjør at en del sollys reflekteres tilbake, og ikke varmer opp landet tilstrekkelig. Siden det er den oppvarmingen som driver monsunen, får man mindre regn.

I tillegg forsvinner isen gradvis fra «Den tredje polen», Himalaya. Smeltevann derfra er viktig for å sikre vannforsyning gjennom året i store deler lavlandet rundt.

Som jeg nevnte tidligere, vil en svekket AMOC føre til at varmetransporten over ekvator fra sør til nord svekkes også. Studier av fortidsklima viser at slike hendelser også påvirker den asiatiske monsunen.

Men det viktigste er kanskje det jeg nevnte med forutsigbarhet. Selv om vi ikke bekymrer oss for total kollaps, er det at disse systemene blir mindre forutsigbare alvorlig nok.

– Psykologi påvirker klimamodeller

– Apropos forutsigbarhet: Enkelte forskere har også nevnt at modellene kan være for stabile – at de ikke nødvendigvis treffer riktig hvis forutsetningene for det globale klimaet endrer seg radikalt?

– Ja, koplete klimamodeller er vanskelige å få til. Spesielt sirkulasjonssystemene har vært vanskelige under normale forhold. Når gjenskaper modellene dem bra, kanskje litt for bra. Det kan tenkes at modellene ikke helt vil beskrive virkeligheten under mer unormale forhold, når vi nærmer oss kritiske vippepunkter.

Dette har litt med psykologi å gjøre også: Dersom du spinner opp en modell og den viser en situasjon som ikke likner noe av det du ser i dag, vil mange tenke at «her er noe galt», og justere den til den gjenskaper noe vi kjenner bedre. Problemet er da at vi får resultater som vil likne mer på dagens situasjon enn de egentlig skal, når vi nærmer oss de farlige ytterpunktene. Vi risikerer altså at de undervurderer konsekvensene.

– Hvis vi tar det store bildet igjen – og hvis vi skal tenke god risikohåndtering: Hvordan bør vi planlegge for å ta høyde for at disse vippepunktene kan ryke?

– Skal vi tenke langsiktig, bør vi ta høyde for et stigende havnivå for det første. Jeg vil påstå at fremtidige kjernekraftverk, for eksempel, bør bygges slik at de kan håndtere et havnivå som er 10 meter høyere enn dagens. På litt kortere sikt bør vi også være forberedt på at tining av permafrost og endringer i biologiske systemer vil frigjøre en god del karbon, og at vi må beregne dette inn i eventuelle utslippsbudsjetter. Det vil gjøre det vesentlig vanskeligere å nå klimamålene vi setter oss.

– Forskere unngår skremmende resultater

– Enkelte forskere synes det blir spekulativt å snakke om vippepunkter siden det hefter så mye usikkerhet ved dem. Og frykter at det blir avfeid som skremselspropaganda. Hva tenker du om det?

– Jeg tenker at det igjen handler om at en hel generasjon av klimaforskere er blitt oppdratt til å gå stille i gangene. Unngå for mye oppmerksomhet om skremmende resultater fordi man ikke vil kalles «alarmist». Mitt svar til dem er at de i så fall ikke helt hvordan man gjør gode risikovurderinger. Dette er helt grunnleggende for all samfunnsplanlegging: Du skal ta tilstrekkelig høyde også for hendelser som har lav sannsynlighet, men som har katastrofale konsekvenser, med mindre du med rimelighet kan utelukke at de vil skje.

Selvsagt kan man henge seg opp i språket vi bruker. Men jeg vil argumentere for at man må bruke et tilgjengelig, hverdagslig språk når man skal kommunisere med dem som er interesserte. Enten det er dem som utformer politikk, for investorer som har lang investeringshorisont, eller bare alminnelige mennesker som er interessert i klima. Skal du kommunisere effektivt om komplekse saker som dette, bør du velge ord og uttrykk som er relativt intuitive.

Men det går også an å snu på hele problemstillingen, og finne positive vippepunkter som kan hjelpe å fremskynde energiovergangen. Dette er noe vi har jobbet mer med de siste årene.

Jakten på positive vippepunkter

– Som for eksempel hva da?

– Vel, den norske elbilpolitikken er ett slikt eksempel. Målrettet bruk av insentiver har ført til at prisen og driftsutgiftene for elbiler har gjort dem attraktive, nå har nybilsalget vært over halvparten elektrisk flere måneder siste par år. Og fordi andelen øker mange andre steder i verden også, og batteriproduksjonen er kommet opp i skala, synker kostnadene. Snart vil forbrukere velge elbil selv uten subsidier.

Eller ta kull i Storbritannia: På få år har kullandelen i strømmiksen gått fra 40 prosent til under to. Dels fordi karbonprising har fått kulløkonomien til å kollapse. Gass har overtatt rollen som det som garanterer balansekraft, mens sol og vind er blitt billigere å bygge ut og tar stadig større andeler av markedet. Vindkraft ble før subsidiert – nå er det en inntektskilde i statskassen.