De pessimistiske klimascenarioene er ikke pessimistiske nok

Selv i de dystreste scenarioene fra FNs klimapanel forutsettes det at rettsstaten styrkes og at fattige land får en økonomisk vekst som de aldri før har klart å levere.

Med USA ute av Parisavtalen, krig i Europa og dramatiske kutt i internasjonal klimafinansiering, mener Halvard Buhaug at beslutningstakere bør lese de eksisterende klimafremskrivningene mer forsiktig enn de gjør i dag.

Kritikken er samlet i en kommentarartikkel Buhaug og kolleger nylig publiserte i forskningstidsskriftet Nature Communications.

De såkalte SSP-ene, som ligger til grunn for mye klimaforskning, tar ikke risikoen for negativ politisk utvikling inn i beregningene. Det gir dem en slags innebygd politisk optimisme. Andre forskere som bruker scenarioene til å si noe om fremtidig konfliktrisiko, sult eller styresett, arver denne optimismen.

Kan gi for optimistiske fremskrivninger

Energi og klima: – Hovedpåstanden i kommentaren deres er at klimascenarioene er for politisk optimistiske. Hvordan havnet vi der, og hva er de praktiske konsekvensene?

Halvard Buhaug: – Vi sier at disse klimascenarioene – altså, egentlig de sosioøkonomiske variablene i scenarioene, de såkalte SSP-ene – har en konkret mangel: at de ikke har tatt innover seg betydningen av politisk utvikling. Vi vet jo bare ved å lese nyhetene eller å se ut av vinduet at økonomisk vekst blir påvirket av hvordan verden er skrudd sammen politisk. Det påvirker demografiske endringer, migrasjon og også klimagassutslipp og evnen til å bekjempe og tilpasse seg klimaendringene.

Det er ikke et helt nytt poeng, for å være helt ærlig. De som utviklet disse scenarioene for 10–15 år siden, har jo vært klar over at de har gjort noen forenklinger. Men blant brukerne av disse scenarioene er dette langt på vei en ukjent begrensning.

– Men dere sier det får konsekvenser når du prøver å bruke dem til å se inn i fremtiden?

– Ja, om vi bruker disse scenarioene til å beregne konsekvenser for andre forhold vi bryr oss om i fremtiden, for eksempel risiko for konflikt eller kvaliteten på styresettet, vil det totalt sett resultere i for optimistiske fremskrivninger.

For eksempel: Vi vet at økonomisk stabilitet og vekst reduserer konflikt og politisk ustabilitet. I alle scenarioene opplever alle land fortsatt velstandsvekst, og den er særlig sterk blant fattige land. Dersom vi ukritisk bruker disse scenarioene til å fremskrive konfliktrisiko eller kvaliteten på styresett, vil verden ifølge scenarioene bare forbedre seg. I verste tenkte tilfelle forbli som i dag. Det er rett og slett ikke mulig å produsere fremskrivninger for styresettet som ser verre ut enn det vi har i dag, om vi legger de eksisterende SSP-ene til grunn. Fremskrivningene av bruttonasjonalprodukt (BNP) i SSP-ene er rett og slett for optimistiske.

– Hva tenker du på da?

– Det gjelder særlig for SSP3 og SSP4, som er ment å representere de mest pessimistiske sosioøkonomiske fremtidene. Selv i disse vokser økonomien i alle land, spesielt i de fattigste. Det er også fattigdomsutryddelse i alle land.

Hvis vi sammenligner med historisk vekst for de aller fattigste landene de siste tre–fire tiårene, så vil du se at vekstraten bare går opp og ned rundt null. De har hatt svært liten økonomisk vekst de siste 40 årene. Men i scenarioene er disse landene forventet å oppleve en særlig rask utvikling.

«Politics matter»

– Det høres ikke særlig sannsynlig ut, hvordan er det blitt sånn?

– Dette er en tradisjonell antakelse i økonomiske modeller om conditional convergence – altså at det er billigere å ta igjen teknologifronten enn det er å utvikle ny teknologi. Likevel har ikke de aller fattigste landene klart det historisk sett. Grunnen til det er i stor grad politiske forhold: vanstyre, sviktende politiske systemer og væpnet konflikt.

I de økonomiske modellene som har vært brukt for å produsere BNP-fremskrivingene i SSP-ene, så har man sett bort fra politiske forhold. Dermed ligger det en uuttalt antakelse i fremskrivningene om at politikken i fremtiden vil fungere. Det er ingen annen forklaring vi kan ha på at de aller fattigste landene plutselig får en voldsom økonomisk vekst, selv i SSP3 og SSP4. Den eneste måten vi kan se for oss at det kan skje på, er gjennom at vi får avsluttet konflikter og at vi får på plass mer stabile politiske systemer.

Sammen med PRIO-kolleger jobber jeg også med andre studier hvor vi viser noe lignende. I en artikkel som kommer senere i år, beregner vi muligheten for å utrydde sult i løpet av de neste tiårene. Vi viser at med mindre vi får slutt på konflikter og får mer stabile politiske styresett, er det helt umulig å se for seg at vi skal kunne nå det. Politics matter, som de sier.

Konfliktrisiko og institusjoner

– Fortell mer om disse nye studiene. For dere lokker jo litt med dette i kommentarartikkelen også.

– Dette er et prosjekt finansiert av Det europeiske forskningsrådet, ERC, som startet for tre og et halvt år siden, og skal være ferdig høsten 2027. Vi sikter på nettopp å utvikle politiske fremskrivninger, altså kvantitative representasjoner av alternative politiske fremtider, som kan matches med disse SSP-ene. Som gjør at vi kan korrigere, eller i hvert fall la de eksisterende økonomiske fremskrivningene samvariere med de politiske variablene.

Vi fokuserer særlig på to ting: konfliktrisiko og kvaliteten på nasjonale politiske institusjoner. Dette er kanskje de viktigste politiske faktorene som påvirker hvorvidt og hvordan samfunn evner å håndtere klimaendringene og forhindre klima-drevne utfall som økning i fattigdom, ulikhet, epidemier, sult og katastrofesårbarhet. Vi ser primært på forhold innad i land, på samme måte som de sosioøkonomiske scenarioene gjør. De har BNP-fremskrivning og befolkningsfremskrivning for hvert enkelt land, for hvert scenario. Vi gjør det samme med konfliktrisiko og politiske institusjoner, på en måte som er i tråd med den opprinnelige idéen til SSP-ene.

Håpet vårt er at vi i løpet av det neste året kan få gjort noe konkret med de utfordringene vi peker på i kommentaren. At vi kan levere en pakke med extensions til SSP-ene som gjør forskere bedre i stand til å evaluere konsekvenser av ulike politiske fremtider, innenfor så vel som på tvers av SSP-ene, både for bekjempning av klimaendringer og klimatilpasning.

– Dere peker også på at solide politiske institusjoner og fred er avgjørende for hvordan klimaomstillingen kan gå. Da gir vel den geopolitiske utviklingen vi ser nå, grunn til bekymring?

– Ja, det er jo helt åpenbart. En måte vi kan se det på, er at det nå gjøres vesentlige kutt i klimafinansiering, ettersom land investerer mer i forsvar og sikkerhet. I fjor hadde vi et historisk stort kutt i bistandsmidlene innenfor OECD-land. Mye av den bistanden er jo klima-øremerket, til for eksempel klimatilpasning, naturvern og fornybar energi. Så den geopolitiske situasjonen vi har i dag, har direkte konsekvenser for vår kollektive evne til å bekjempe klimaendringene, men også for sårbare lands evne til å håndtere de klimaendringene vi ikke kan unngå. Den sammenhengen er sterk, og den er åpenbar.

Naive analyser

– Hvis du skulle snakke til de som faktisk bruker scenarioene, beslutningstakere i politikk, næringsliv og finans som forholder seg til klimarisiko her og nå, hva er det de bør ta innover seg?

– Jeg nevnte kvaliteten på styresettet: Bruker vi scenarioene til å forsøke å fremskrive konsekvensene for dette, og tar premissene i scenarioene for god fisk, ser det ut som om verden går i riktig retning i fremtiden. Selv i SSP3, der jo ideen er at alt stort sett går galt, tilsier studier publisert i ledende tidsskrift at vi burde forvente en styrking av lands styresett og rettssikkerhet.

Av samme grunn vil naive SSP-baserte analyser av fattigdomsbekjempning og sultreduksjon vise raskere progresjon selv i SSP3 enn det vi har opplevd det siste tiåret. Det er jo slett ikke slik SSP3-scenarioet er ment å være, hvis du leser den opprinnelige beskrivelsen av det.

De eksisterende studiene, og det har gått en del studier på dette, kommer altså med konklusjoner om hvordan samfunnet ser ut i fremtiden der selv de mest pessimistiske estimatene risikerer å være mer optimistiske enn den verden vi er på vei mot. Derfor maner vi til moderasjon i tolkningen av eksisterende studier, særlig når det gjelder analyser av humanitære forhold og menneskelig utvikling. Det er absolutt grunn til å være bekymret.

– Og så bør vi kanskje påpeke at da disse scenarioene ble til, så fremtiden kanskje mer lovende ut. Nå har USA gått ut av Parisavtalen to ganger, vi fikk Covid, Ukrainakrigen, stormaktsrivalisering og ytre høyre på fremmarsj. Og jeg kunne sagt mye mer om Trump enn det med Parisavtalen. Men skulle klimascenarioene virkelig plukket opp alt dette?

– Vi skal være litt forsiktige med å peke på sånne utslag og de umiddelbare konsekvensene. Scenarioene er ment å spenne over en periode frem til slutten av dette århundret. Det er ikke sikkert det som skjer i 2025 og 2026 har veldig sterke føringer for hvordan verden ser ut i 2050. Vi vet for eksempel ikke hvor lenge USA forblir utmeldt av Parisavtalen denne gangen heller. Men det kan ha noe å si. Og mer generelt: Hormuzstredet er jo et eksempel på hvordan geopolitiske spenninger har økonomiske følger, noe som heller ikke er godt nok representert i scenarioene.

Så, ja, på et mer generelt grunnlag kan vi si at disse scenarioene ikke tar godt nok innover seg muligheten for kaos. Det er da kanskje ikke en kritikk mot hele SSP-rammeverket, men en kritikk mot at de kvantitative operasjonaliseringene av de mest pessimistiske scenarioene ikke er pessimistiske nok. De har ikke tatt innover seg muligheten for en regional storkrig. De har ikke tatt innover seg muligheten for fullstendig kollaps i samarbeid mellom stormakter, eller at tidligere hegemoniske USA bare melder seg ut av alt multilateralt samarbeid og slutter å investere i fornybar energi. De spenner i det hele tatt ikke opp et bredt nok lerret til å favne også verdener som er såpass dystre som det vi opplever akkurat nå.

Det kan snu igjen

– Går det an å si at vi kan se oss blinde på det mørke og spå konsekvensene litt for ivrig ut fra det som kan være midlertidige tilbakeslag? For det kan jo snu.

– Nei, vi skal ikke ekstrapolere til slutten av århundret basert på de siste 5-10 årene. Ting kan bedre seg. Men finansieringen vi har gått glipp av de siste årene til klimabekjempelse, for eksempel, den får vi ikke igjen. De pengene er borte. Det innebærer at vi får en sterkere global oppvarming enn vi ville fått i en kontrafaktisk verden hvor land fortsatte samarbeidet. Uten krig i Ukraina og kaos i Midtøsten.

Så nå har vi mer som må tas igjen, og idéen om overshoot – at vi midlertidig må overskride klimamålene – blir bare enda mer sentral når vi har sånne perioder i verden som vi har i dag, hvor land kutter i finansieringen til klimapolitikk og investerer mer i sikkerhetspolitikk. Men for all del: Det er ikke gitt at vi vil fortsette på denne kursen i mange tiår. Det må jo være lov å håpe at vi ikke gjør det.