– På en måte har du rett. For akkurat denne arbeidsgruppen, som har sett på den fysiske vitenskapen bak, er det ikke så store forskjeller, bare litt på detaljnivå. Men når de neste rapportene kommer i 2022, vil det bli lettere å forstå den store forskjellen.
Forskningsmiljøene har nemlig jobbet mye med å lage mer helhetlige scenarioer enn før, da man bare tok utgangspunkt i konsentrasjoner av klimagasser. Nå har man laget realistiske fortellinger om hva som kan skje med hele verdens utvikling – økonomisk, sosialt, industrielt, befolkningsmessig, alle disse aspektene. Og det er derfor de har fått navnet Shared Socioeconomic Pathways,eller SSP.
For å si det litt flåsete. Tenk deg at du skal skrive en veldig realistisk fremtidsroman om livet i 2100. Da trenger du en idé om hvordan samfunnet er blitt. Hvilken energi vi bruker, hvilke konflikter som har oppstått, hvordan folketallet utvikler seg, og så videre. Det er på en måte det som er gjort. Og det er det som gjør det lettere for de neste to arbeidsgruppene å gjøre risikovurderinger for samfunnet fremover.
– Hver gang du starter fossilbilen din, påvirker det klimaet bittelitt
– Hvert tonn bidrar til oppvarming, heter det i rapporten, og jo lenger man lar det skure og gå, jo mer avhengig blir man av negativ utslippsteknologi. Blir det riktig å si at det optimale er å kutte raskt, fremfor å satse på negativ utslippsteknologi senere?
– For så vidt. Det viktigste er at det er en direkte, lineær sammenheng mellom hvor mye CO₂ vi slipper ut og hvor varmt det blir. Og at det er en direkte sammenheng mellom hvor varmt det blir og hvor alvorlige konsekvensene blir. Hver gang du starter fossilbilen din, påvirker det klimaet bittebittelitt. Summerer du opp, blir det store effekter på sikt.
Men med tanke på om vi kan kutte drastisk nå i stedet for negativ utslippsteknologi senere – jeg tror vi må innse at vi realistisk vil trenge begge deler. I de scenarioene som er i nærheten av å holde parismålene, går utslippene ned med en gang. De fortsetter siden å synke 3–5 prosent i året, og mot midten eller siste halvdel av århundret får vi ganske betydelige innslag av negativ utslippsteknologi.
Så er det et «vente litt»-scenario i midten, der utslippene flater ut omtrent på dagens nivå i rundt 50 år før de går nedover mot netto null. Det vil jo være stort i seg selv om vi hadde en utflating, for utslippene fortsetter jo bare å stige i dag. Det scenarioet tar oss et sted mellom 2,5 og 3 graders global oppvarming.
Et slikt scenario er overhodet ikke i tråd med målene i Paris-avtalen. Da klarer vi det ikke. Her må jeg være litt kjedelig og minne om at det kommer et mye større spenn av scenarioer i de neste to rapportene. Men den overordnete konklusjonen – om at slike utslippsnivåer gir en langt høyere oppvarming – er bunnsolid.
Når sjeldne hendelser blir dagligdagse
– Vi må snakke om vippepunkter i klimasystemet også. I rapporten snakkes det om «low likelihood, high impact»-hendelser. Hva innebærer det egentlig, hvor bekymret bør vi være? Og hvordan kan vi planlegge for dem?
– Her må jeg først påpeke at det begrepet, «low likelihood, high impact», favner bredere enn bare vippepunkter i klimasystemene. Det omfatter også hendelser som vil inntreffe mye før vippeelementer tipper over. Ett eksempel er de sjeldne flommene – hundreårsflommer, eller tohundreårsflommer. Jo varmere det blir, jo større blir sannsynligheten for at vi opplever noe som er så voldsomt at vi ikke har noe i historien å sammenlikne det med. Slike hendelser kan ha voldsomme og destruktive konsekvener – og komme helt uventet.
Det utfordrende er jo at ja, vi må planlegge for slike hendelser likevel. Og det er uvant all den tid vi normalt støtter oss til forskning og tidligere observasjoner. Nå må vi ta høyde for ting vi ikke har sett i moderne historie, der vi ikke har noen observasjonsdata å putte inn i modellene våre, som vi ikke kjenner sannsynligheten til. I tillegg kommer dette med klimafølsomheten inn, altså hvor mye temperaturen stiger hvis vi dobler CO₂-konsentrasjonen. Det er et ganske stort spenn i anslagene der.
Derfor må vi bruke en «hva hvis»-tankegang: Tenk om klimafølsomheten viser seg å være i øvre enden av skalaen? Da kan det hende at selv en moderat økning i utslipp fører til en oppvarming og et sett med konsekvenser som er mer i tråd med den høyeste utslippsbanen. Fordi vi har bommet på klimafølsomheten.
– Viktig å advare
– Er det derfor vi må ha med de høye scenarioene?
– Nettopp. For vi må være forberedt på at vi kan bomme. Hva skjer hvis det likevel blir så varmt av andre grunner? Det dette scenarioet viser, er at da bør vi være veldig bekymra.
– Samtidig aner vi ikke hvor sannsynlig det er …
– Nei, men her kommer det gamle argumentet inn – hvorfor gidder du å betale for brannforsikring hvis du egentlig ikke tror huset ditt vil brenne ned? Jo, fordi det er så fryktelig fælt om det gjør det. Slår det verste scenarioet til, er det snakk om mange ulike typer ekstremhendelser som kan komme samtidig. Det blir en vanskelig verden, som vil ha enorme konsekvenser for store deler av verdenssamfunnet. Den er det viktig å advare mot.
