Politikk, ikke markedet, driver fornybarveksten

Tempoet i energiomstillingen utgjør noen av de mest omstridte tallene i klimapolitikken. Vil fornybar energi tredobles innen 2030? Når vi netto null innen 2050?

Verktøyene som oftest brukes for å svare på slike spørsmål, integrerte vurderingsmodeller og IEAs scenarier, var aldri egentlig designet som prognoseverktøy.

Og fasiten viser det: I over et tiår undervurderte de solkraft systematisk. Likevel forblir de det dominerende rammeverket, bygget på antakelsen om at hvis prissignalene er riktige, ordner markedet resten.

En ny studie i Nature Energy går en annen vei: I stedet for å spørre hvordan den billigste veien til et klimamål ser ut, spør den hvordan vind- og solkraft faktisk har vokst i landene som har kommet lengst, som blant annet Tyskland, Spania og Kina.

Studien bruker det empiriske grunnlaget fra disse landene til å si noe om hvor verden er på vei.

Studien viser til to viktige funn: For det første lander anslagene deres i to-graders-terreng, ikke 1,5. COP28-løftet om å tredoble fornybar energi innen 2030 ligger nær 95-persentilen av hva som er sannsynlig.

På godt norsk: Det er ikke umulig, men svært usannsynlig.

Det andre viktige funnet er kanskje enda mer bekymringsfullt for norske beslutningstakere: Resultatene viser at vekstspurtene som betyr noe er politikkdrevne, ikke markedsdrevne.

Vi snakket med to av forfatterne, Jessica Jewell (Universitetet i Bergen, Chalmers) og Avi Jakhmola (Chalmers).

Jessica Jewell: – Et av funnene våre er at når sol- og vindkraft har vært gjennom den innledende akselerasjonen, går veksten over i et bølgemønster. Den er ikke jevn. Den akselererer, bremser opp, og akselererer igjen.

Trekker man et gjennomsnitt over tid, kan det se ut som lineær vekst. Men under det gjennomsnittet skjer veksten støtvis, i en serie bølger. Og den største politiske utfordringen er å finne måter å styre disse bølgene på: Gjøre nedgangsperiodene kortere, og få re-akselerasjonene til å komme raskere.

Energi og Klima: – Og disse bølgene, som for eksempel den etter REPowerEU, eller veksten i Kina, er ikke bare styrt av markedet?

Jessica Jewell: – Det er et åpent spørsmål i hvor stor grad noen av disse bølgene er politikkdrevne, og hvor mye geofysiske og tekniske faktorer, leverandørkjedeproblemer, spiller inn. Men i annet arbeid finner vi at mange av dem formes av politikk.

En av risikoene med fornybar energi er at vi ser på kostnadene og sier: Oi, dette har blitt så mye billigere, da kan vi bare overlate det til markedet. Det vi faktisk ser med dette støtvise vekstmønsteret, er det motsatte: Nei, vi kan ikke bare overlate det til markedet.

Politikken må fortsatt være aktivt inne, både for å håndtere barrierene og for å møte den lokale motstanden på måter som er rettferdige overfor lokalsamfunnene som tar imot disse store anleggene. Politikk og styring betyr fortsatt mye for fornybar energi.

Les også:

Lav tillit, ikke desinformasjon, er hovedutfordringen i vindkraftdebatten

Energi og Klima: – Og likevel er mye av klimapolitikken bygget på den motsatte antakelsen, at kostnadene driver alt og markedet ordner resten. Det internasjonale energibyrået IEA undervurderte solkraft år etter år i over et tiår på grunn av den tankegangen. Hva er annerledes med deres tilnærming?

Avi Jakhmola: – De dominerende metodene for å si noe om framtiden har som regel vært de store integrerte vurderings- eller energisystemmodellene. Dette er optimaliseringsmodeller. Det innebærer at du for eksempel spør modellen: OK, hvis jeg skal avkarbonisere kraftproduksjonen innen 2050, hva må til? Modellene viser deg så veier som lar deg nå målet til lavest mulig kostnad.

Men det de ikke får med seg, er at det ikke bare er kostnader som driver veksten av teknologier. Det er en blanding av sosiale, politiske og økonomiske mekanismer som former forløpet for enhver teknologi i ethvert land, og det klarer ikke disse modellene alltid å fange opp. Det gjør at de gjerne feiler på den optimistiske siden.

I tillegg avhenger projeksjonene ofte sterkt av hva man antar om kostnadene. Et eksempel vi har sett på er nettopp World Energy Outlook-scenariene fra Det internasjonale energibyrået fra mange år tilbake. Mye av tiden ser man at de tar spesielt feil på sol, fordi de ikke klarte å gjøre rimelige anslag på hva framtidige solkostnader ville bli.

Les også:

IEA advarer mot nye oljefelt

Energi og klima: – Så hvordan går dere fram i stedet?

Avi Jakhmola: – Vi går ikke optimaliseringsveien i det hele tatt. Vi tar utgangspunkt i å observere hva som faktisk har skjedd i den virkelige verden. Vi studerer empirisk veksten av disse teknologiene i ulike land som har gått foran, for eksempel Tyskland, eller tenk sol i Spania, og bruker disse målingene til å informere projeksjonene våre.

Men da støter vi på et problem, fordi vi ikke har fullstendige observasjoner av sol- og vindvekst. Selv i landene som har gått foran, har sol og vind ikke fullført vekstsyklusene sine. De vokser fortsatt. Så vi har bare målt det som kanskje er de tidlige fasene av den endelige banen.

Dette løser vi ved å bruke simuleringer. Vi genererer mange ulike virtuelle verdener, der vi projiserer svært forskjellige framtider for veksten av disse teknologiene. Det kan være virtuelle verdener der sol knapt tar av, og virtuelle verdener der sol står for det meste av kraftproduksjonen i de fleste land.

Les også:

Spania tiltrekker flest grønne investeringer i Europa

Så trener vi en maskinlæringsmodell til å bare se på tidlig informasjon i alle disse simuleringene, og lære seg hvilke globale utfall som blir resultatet når teknologien er ferdig utviklet. Når modellen er trent, anvender vi den på data fra den virkelige verden.

Energi og klima: – Og når dere gjør det, hvor ender vind og sol egentlig opp?

JessicaJewell: – Vi lager et sett med sannsynlighetsanslag. Det er et ekstremt lavt anslag, vår 5-persentil. Det er en 50-persentil, det sentrale anslaget. Og så 95-persentilen i øvre ende, som er det mest optimistiske utfallet.

Det vi ser [i det mest sannsynlige anslaget], er at både sol og vind når over 20 prosent av global kraftproduksjon innen 2050. Sol når omtrent 21 prosent, vind omtrent 26 prosent. Det er i tråd med de fleste to-gradersbanene.

Energi og klima: – Og COP28-målet om å tredoble fornybar energi innen 2030?

Avi Jakhmola: – Det ligger nær 95-persentilen i projeksjonene våre. For å komme dit, må alt gå bra i alle land samtidig. Veksten må raskt skaleres opp for å nå det målet.

Energi og klima: – Som vil kreve politikk. Samtidig er det politiske instinktet i Norge fortsatt at man priser ting riktig, holder seg teknologinøytral, og lar markedet ordne resten. Hva er budskapet til europeiske og norske beslutningstakere i funnene deres?

JessicaJewell: – Én misforståelse jeg virkelig håper dette kan bidra til å rette opp, er nettopp den, at vi ikke bare kan la markedet ta over. Arbeidet vårt viser at selv nå trenger fornybar energi politisk støtte. Det er fortsatt et samspill med politikken.

Når vi ser på politikk over tid for vindkraft, vi har gjort dette for Tyskland, ser vi at det kommer stadig flere politiske virkemidler, og ulike typer politikk. Det vi fanger opp i denne artikkelen, er effekten av dem, det implisitte utfallet.

Les også:

Tysklands nye klimapakke: 2000 vindturbiner og elektrifisert industri

Politikere vet når lokalsamfunn er misfornøyde med vindkraft. Vi ser allerede mange eksempler på beslutningstakere som håndterer det. I de beste tilfellene ser vi politikk som forsøker å løse lokalsamfunnsspørsmålet ved å føre inntekter tilbake til lokalsamfunnene, eller bestemte skatteordninger, Finland har en ordning som kommer lokalsamfunnet til gode. Det er mye politisk bevegelse, mye politisk eksperimentering. For akkurat som forskere, prøver beslutningstakere å finne ut av det.