Enigheten fra i høst om å sette ned en omstillingskommisjon kan bli et av de viktigste politiske vedtakene fra 2025. Men det fordrer at statsminister Jonas Gahr Støre tar eierskap til kommisjonens oppdrag.

Omstillingskommisjonen vil ikke oppheve politiske motsetninger om oljepolitikk, EU, veibygging og skattepolitikk – men kanskje gi oss større grad av felles virkelighetsforståelse, og slik dempe unødig polarisering.

Å samle bredt til innsats kan mobilisere – og minne oss alle om at hensikten med omstillingen er å sikre at våre barn og barnebarn får best mulige forutsetninger for å leve gode liv.

• Omstillingen må lede mot nullutslipp i tråd med Klimaloven.
• Det er avgjørende å oppnå bedre energi- og ressurseffektivitet i hele økonomien.
• Klimaendringer vil påvirke samfunnet i stadig større grad, og klimatilpasning vil kreve store ressurser.
• Omstillingen må gjøre Norge bedre i stand til å møte ulike kriser.
• Oljefondet gjør at Norge vil ha solide statsfinanser.
• Demografiske endringer vil kreve mer effektiv organisering og bruk av arbeidskraften.
• Omstillingen vil preges av geopolitisk uro, med trusler fra Russland og kanskje også USA.
• Europa er og vil være Norges viktigste marked og nærmeste politiske fellesskap.

Rammer settes både innenfor og utenfor landets grenser.

Det geopolitiske bildet

Det sterkt svekkede transatlantiske fellesskapet og trusselen fra Russland vil påvirke Norge og dermed omstillingen vi står i. Det er stor usikkerhet, ikke minst knyttet til linjeskiftet i USAs holdning til EU. Vi kan bli stilt overfor situasjoner der USA og Russland finner sammen – mot Europa og våre liberale demokratier. Når det gjelder den økonomiske utviklingen, er det særlig handelspolitikken og handelskonflikter som kan slå inn. Men også spørsmål om ressursforvaltning kan komme under press i en situasjon der respekten for internasjonale rettsregler brytes ned.

Norges økonomiske utvikling vil alltid være mest avhengig av hvordan det går i Europa, mens sikkerhetsgarantien ligger i Nato og i samarbeidet med USA. Dette kan sette Norge i en veldig vanskelig situasjon.

Utviklingen i Europa

Det er en svært viktig erkjennelse at EU – og Storbritannia – aldri kan oppnå energiuavhengighet ved å bruke mer fossil energi, slik USA ønsker at både EU-landene og britene skal. Det er gjennom redusert avhengighet av olje og gass at både EU og Storbritannia kan oppnå større energisikkerhet og bedre sin konkurranseevne. Klimapolitikken spiller dermed på lag med andre mål. Derfor er den et viktig verktøy også når det gjelder Europas økonomiske utvikling. Veien mot nullutslipp er en vei også mot større uavhengighet fra både USA og Russland.

Norge vil være Europas foretrukne leverandør av gass, men vil oppleve at etterspørselen går ned. Hvor raskt, avhenger blant annet av hvor raskt elektrifiseringen skjer i industrien, i oppvarming av bygninger, og hvor mye fornybar energi som bygges.

Oljefondet gir Norge en særstilling

Så lenge Norge har Oljefondet vil vårt land fortsatt være i en særstilling i forhold til våre naboland, ettersom betydelige deler av statens utgifter finansieres gjennom avkastning fra fondet. Tilførselen av «friske penger» til fondet vil avhenge av olje/gassprisene. Det er ikke grunn til å tro at de ekstremt høye inntektene fra olje- og gasseksport de siste årene vil vedvare. Avkastningen i finansmarkedene vil avgjøre verdiutviklingen.

Økte investeringer i forsvarssektoren vil prege de offentlige finansene i årene fremover.

På litt lengre sikt vil kostnader knyttet til klimaendringer innebære en betydelig byrde. Der er derfor viktig at det investeres i tiltak som kan begrense skadene.

Den demografiske utviklingen

Norge står i likhet med andre vestlige land i en situasjon der befolkningen eldes. Det blir flere pensjonister, færre i yrkesaktiv alder. Høy grad av yrkesaktivitet, og at flere står lengre i jobb, vil være avgjørende for å få nok folk til å dekke nødvendige oppgaver både i privat og offentlig sektor.

Klimapolitikken forutsetter bred omstilling

Klimaloven og Parisavtalen setter de langsiktige målene

Norge har vedtatt en klimalov som innebærer at utslippene i 2050 skal ned med 90-95 prosent målt mot 1990. Sammen med våre internasjonale forpliktelser under Parisavtalen setter dette de langsiktige målene for omstillingen.

For å få til en så omfattende omstilling er det avgjørende at energi- og ressurseffektiviteten økes i hele økonomien. Dette er viktig for forståelsen av omstillingen. Vi skal bytte ut fossil energi med fornybar, men også ulike sirkulærøkonomiske løsninger må få langt større plass. Slik kan vi redusere behovet for alle slags materialer og råvarer, og med det lette presset både på utvinning og transport – både i Norge og internasjonalt.

Dette tilsier at langt mer av den økonomiske aktiviteten skjer desentralisert – for eksempel ved at grus og stein gjenbrukes og ved at boligmassen bygges om for å bli mer tilpasset en aldrende befolkning.

Parallelt med økt elektrifisering vil slike tiltak kunne redusere både det samlede energiforbruket og annen ressursbruk.

Både økonomiske virkemidler (skatte- og avgiftspolitikken), reguleringer, og ulike former for støtte til være nødvendig.

Omstillingen vil gi fordelingseffekter som må møtes godt, men det må skje på måter som fremmer skiftet, ikke slik at det stopper opp.

Fordi klimapolitikken er så langsiktig, er det svært uheldig med brå endringer i rammebetingelsene som næringslivet stilles overfor, enten det gjelder skattesystemet eller andre endringer i politikkens hovedlinjer.

En omstilling for større motstandskraft

Klimaendringer vil prege Norge de nærmeste tiårene, slik rapporten Klima i Norge som kom høsten 2025 viser. Mange næringer og lokalsamfunn vil bli negativt påvirket og må tilpasse seg.

En vellykket omstilling forutsetter at det gjøres investeringer som demper risikoen for skader. Berørte næringer, lokale og regionale myndigheter, må innhente kunnskap om risikoen et endret klima representerer – og handle deretter.

Vi må ta vare på det vi har – forsterking og forbedring av eksisterende vei- og jernbanenett kan spare store kostnader, og må ha prioritet fremfor nye store prosjekter.

Å ta vare på naturen styrker motstandskraften og reduserer risiko. Vi må bygge ned mindre natur.

Det vil være en stor fordel om Omstillingskommisjonen bringer oss lengre i retning av å sette sluttstrek for store infrastrukturutbygginger type ny rullebane på Gardermoen.

Omstilling må legges til rette slik at risikoen også overfor andre trusler dempes. Klimaendringer utenfor Norges grenser, handelskonflikter, og i verste fall krig, kan true vitale forsyninger og skape ustabilitet. Migrasjonskriser kan oppstå, og bli påskyndet av krefter som ser seg tjent med uro, slik som Russland.

På den ene siden taler dette for at mest mulig bør løses lokalt og regionalt. På den andre siden vil samarbeid med naboland og åpne handelsveier være avgjørende for eksempel når det gjelder tilgang på korn og andre vitale landbruksvarer.

Innen kraftsektoren gjør handel og internasjonalt samarbeid at ressursene utnyttes mye bedre enn om alle land gjør alt hver for seg, og denne forståelsen må prege også norsk politikk.

Det betyr for eksempel at kraftkablene til Danmark bør fornyes, fordi det bidrar til bedre ressursutnyttelse i vår del av Europa.

Aktiv næringspolitikk – eller markedsdrevne endringer?

Som nevnt vil klimaloven – og dermed en langsiktig klimapolitikk i retning netto null – være en viktig ramme for utviklingen.

Noe bør være ganske enkelt å slå fast. Mer fornybar energi er en nødvendig forutsetning for omstillingen, men det er usikkert hvor mye som trengs. Dette er alle enige om «på papiret», men det skjer fint lite på bakken.

Et viktig spørsmål kommisjonen må svare på er hva som vil være en klok og effektiv politikk for å få til en markedsbasert omstilling fra «petro» til «nye næringer».

Innbakt i dette hører det også med om det er naturlig at staten satser på utvalgte næringer..

Markedene rundt oss – først og fremst i Europa – vil ha klimapolitikk og lavere fossilt energiforbruk som en viktig driver. Derfor må norsk næringsliv tilpasse seg markedene i Europa for å være konkurransedyktige.

En godt vedlikeholdt EØS-avtale, andre avtaler med EU, og gode handelsforbindelser med Storbritannia, er viktige rammer for dette. Norge kan ikke regne med å bare «plukke godbiter» fra samarbeidet med EU, mens byrdene overlates til andre. Antakelig vil en situasjon med skjerpede handelskonflikter gjøre at EU blir viktigere som partner for Norge.

Å utvikle flere europeiske verdikjeder som er motstandsdyktige både mot press fra USA og Kina vil være viktig for EU.

Hvor langt bør myndighetene gå i retning av å styre næringslivet til bestemte satsinger? Å støtte omstilling, for eksempel gjennom Enova, vil så godt som alle være for. Å bruke mye penger på forskning og utvikling er også noe «alle» er for.

Men i hvilken grad skal staten «velge vinnere», gjennom satsing for eksempel på havvind og karbonfangst, eller støtteordninger til eksisterende industri som CO₂-kompensasjon?

Dette er veldig krevende spørsmål, der årene vi har bak oss egentlig forteller en historie om en ganske pragmatisk linje fra politikerne. Stortinget har valgt å se bort fra forslag for eksempel fra Rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser, for eksempel når det gjelder støtte til havvind og CO₂-kompensasjon til industrien.

Det viktigste å huske på for Omstillingskommisjonen i denne sammenhengen, er de langsiktige klimamålene. Politikken må samsvare med målene i klimaloven, men det behøver langt fra å bety ja til alle ønsker om subsidier og støtte.

Oljesektoren blir mindre viktig

Oljesektoren vil gradvis bli mindre viktig i norsk økonomi. Investeringsnivået er nær et historisk toppnivå i 2025, og vil falle fremover. Det betyr mindre aktivitet i næringer som leverer varer og tjenester til oljesektoren.

Kommisjonen må svare på hvordan oljepolitikken bør tilpasses endrede markedsforhold – gitt et mål om å få til en «myk landing» for olje- og gassektoren.

Investeringer i vedlikehold og drift vil fortsatt gi betydelig aktivitet, men det vil merkes godt i store deler av leverandørindustrien om det ikke kommer nye og store prosjekter.

På nasjonalt nivå vil gradvis reduksjon i sysselsetting når oljesektoren nedtrappes neppe innebære noe stort problem. Ulike former for sjokk og kriser kan likevel gjøre det nødvendig med ekstraordinære tiltak i bestemte regioner.

Å håndtere oljesektoren og oljepolitikken blir trolig det mest krevende for Omstillingskommisjonen. Kommisjonens rapport vil komme på et tidspunkt der boomen etter oljeskattepakken er over.

Det er i første rekke gjennom letepolitikken og tildeling av lisenser at staten kan styre utviklingen, men også endringer i avgiftssystemet, særlig knyttet til CO₂-prising, kan påvirke.

Hva slags tilnærming til oljepolitikken Kommisjonen velger, vil ha stor betydning for konklusjonene.

Velger den å betone klimarisiko, altså markedsmessige endringer i lys av skjerpet klimapolitikk og energiomstilling i våre viktigste markeder, vil fortsatt leting knyttet til eksisterende infrastruktur kunne forsvares. Slik leteaktivitet har korte ledetider fra funn til produksjon, og gass vil – enn så lenge – kunne sendes til europeiske kunder gjennom eksisterende rør.

Derimot vil fremstøt for omfattende satsing i Barentshavet, der det ikke finnes infrastruktur, kunne «stryke» på den samme klimarisikotesten. Usikkerhet om volumer, lange ledetider, og behov for et gassrør nordover fra dagens «nordligste utpost» på Aasta Hansteen-feltet, innebærer betydelig større risiko enn begrenset leteaktivitet rundt eksisterende felt. Det kommersielle bildet er et annet.

Den spente geopolitiske situasjonen, med usikkerhet om både USA og Russlands intensjoner i nordområdene, gir også et ekstra lag av risiko rundt petroleumsaktivitet i Barentshavet.

Det er selvsagt ikke gitt hvor Omstillingskommisjonen legger seg, men det bør være rom for kompromisser der det settes noen streker. Helt konkret vil spørsmålet om videre utvikling i Barentshavet være det viktigste, men for den brede omstillingen av samfunnet vil det også være viktig at det faktisk erkjennes at petroleumssektoren over tid vil bli en mye mindre – og dermed mindre viktig – næring i Norge.

Hva vil man med Omstillingskommisjonen?

Hva Omstillingskommisjonen får å bety i praksis avhenger blant annet av hvilket eierskap statsminister Jonas Gahr Støre tar til arbeidet, og hvordan den skal arbeide med å sikre forankring i ulike landsdeler og næringer.

Prosessen rundt arbeidet kan legges til rette som en dugnad for kunnskapsinnhenting, og slik være med på å forme virkelighetsoppfatningen bredt i samfunnet. Sånn kan den være en vaksine mot unødig polarisering og legge til rette for gode og gjennomtenkte beslutninger på en lang rekke områder.

Derfor kan prosessen rundt Omstillingskommisjonen kanskje bli viktigere enn konklusjonene på de enkelte politikkområdene. Den virkelige kampen om politiske stridstemaer vil uansett foregå i andre fora.