Arendalsuka er unnagjort, høstsemesteret sparkes i gang – og det er et drøyt år til stortingsvalget. Her er noen oppsummerende linjer om sakene og konfliktene som preger bildet akkurat nå.

• Få med dere Energi og Klimas podkast der Lars-Henrik Paarup Michelsen og undertegnede drøfter den (klima)politiske situasjonen akkurat nå med Kirsten Øystese.

Prosjekter stopper opp eller går på lavgir: Det går veldig smått med mange store og komplekse industriprosjekter som er en nødvendig del av omstillingen.

• Havvind og elektrifisering av resterende olje og gassaktiviteter. Hvordan skal dette finansieres? Regjeringen og næringen har inngått et såkalt energipartnerskap med mål om å finne en løsning. Equinor har foreslått en modell som bryter med handlingsregelen. Det er bred politisk enighet om å satse på flytende havvind for å elektrifisere oljeplattformer, men regimet og rammebetingelsene som kan få det til å skje, mangler fortsatt.
• Yaras prosjekt i Porsgrunn er lagt på is. Det er dyrt, det er mangel på tilgang på billig strøm. Også ellers i Europa meldes det for tiden om mange slike beslutninger i industrien, kanskje særlig knyttet til hydrogen. Danske Ørsted skrinlegger et stort prosjekt i Sverige, med ganske sammenfallende begrunnelse som Yara.
• Når utviklingen av hydrogen basert på gass og karbonfangst – altså blått hydrogen – drøftes i Norge, legges det veldig vekt på det tyske markedet. Tyskland har store ambisjoner, men det er fryktelig mange løse tråder. Det meste koker ned til spørsmålet om hvem som skal betale for infrastruktur som hydrogenfabrikker og eventuelle transportrør. Viljen er uttrykt fra mange kanter, men dette er et ytterst komplekst puslespill, både i politisk og økonomisk forstand.
• Utbyggingen av fornybar energi i Norge går veldig sakte, det er svært få prosjekter i pipeline som kan øke tilbudet av fornybar energi de nærmeste årene. Om LO og NHO sammen viser at det blir underskudd i mange regioner, er det langt fra slik at mye er byggeklart. Det kommer svært lite ny fornybar energi på luften i Norge på denne siden av 2030.

CO₂-utslipp blir mye dyrere: Det er en tydeligere forståelse i industrien om at CO₂-prisen kommer til å bite kraftig fremover, etter hvert som EUs kvotemarked strammes til. Alternativet til utslippskutt er ikke at oljevirksomhet eller industri kan fortsette som før, men avvikling og nedleggelse. Det gjelder både for oljevirksomheten og for landbasert industri. Det blir interessant å se om denne erkjennelsen får virkning i debatten. Med så lange ledetider som det er for store industriprosjekter, er 2030 egentlig allerede i morgen.

• Med CO₂-priser på 150-200 euro, så koster det fryktelig mye penger å slippe ut oppunder en million tonn CO₂ i året, slik for eksempel Melkøya og Yaras anlegg i Porsgrunn gjør. CO₂-prising blir derfor et kraftfullt incentiv for å kutte utslipp, men det hjelper ikke om tilgangen på fornybar energi ikke er der. Det er umulig å erstatte fossil energi med fornybar og utslippsfri hvis det for eksempel mangler tilgang på kraft og nett – eller begge deler.

Strømstøtten må reformeres: I forhold til særlig for to år siden er strømprisene nå på mer normalt nivå, derfor får saken mindre oppmerksomhet. Både blant fagfolk og i relevante interessegrupper ser det ut til å være stemning for å gjøre noe med den nåværende strømstøtten, slik at folk flest får belønning for å gjøre de rette tingene, enten det handler om å kutte forbruk gjennom energieffektivisering eller å øke egenproduksjonen for eksempel ved å legge solceller på taket. Samtidig er det argumenter for å opprettholde en slags forsikring mot skyhøye strømpriser – dersom et nytt sjokk som vi så i 2021 og 2022, skulle komme. Huseiernes og NBBL har sammen med en del andre interesseorganisasjoner fått utarbeidet en rapport med forslag til reform.

• Et underliggende spørsmål her er en bredere debatt om klimapolitikkens fordelingsvirkninger. CO₂-prising og andre klimatiltak er ment å føre til atferdsendringer, både i næringsliv og blant husholdningene. Det er ikke noe alternativ å avvikle klimapolitikken, men lyset på fordelingseffektene vil og bør bli sterkere.

Det vanskeligere forholdet til EU: Forholdet til EU på klima- og energiområdet er en verkebyll internt i regjeringen. Fristen EU-kommissær Kadri Simson hadde satt om at fornybardirektivet fra 2018 måtte innlemmes i EØS-avtalen innen august, ble ikke overholdt. Dette direktivet oppfattes som et slags nav veldig mange av de nyere direktivene knyttet til EUs grønne giv er koblet til. Mye av politikken bygger på dette direktivet. Det er fortsatt ikke veldig konkret hva det vil bety for ulike deler av norsk næringsliv dersom Norge nekter å ta direktivet inn i EØS-avtalen, men det drypper eksempler som viser at tilgang til støtteordninger og andre godbiter henger sammen med forpliktelsene. Norge kan ikke regne med å plukke fritt fra øverste hylle.

• At Sp og Ap har ulike syn, er velkjent. Frp er også mot deler av EU-samarbeidet, men kanskje ikke med samme ideologiske intensitet som Sp. Men bildet vil ikke være veldig forskjellig for en borgerlig regjering der et stort Frp inngår som støtteparti. Dette skulle tilsi at Ap og Høyre er tjent med å rydde en del av de vanskelige sakene av veien i god tid før valget, slik at valgkampen ikke blir et spørsmål om ja eller nei til samarbeid med EU om energi- og klimapolitikken.

Oppfølging av FN-forpliktelser: Det kommer en stortingsmelding til høsten om oppfølging av naturavtalen. Minst 30 prosent av arealet skal beskyttes og bevares mot påvirkning fra menneskelig aktivitet. Å følge opp dette blir ikke konfliktfritt, men Norge er altså ikke fritatt. Lokale og sentrale politikere må si oftere nei.

• Også klimapolitikkens neste tilstramming er knyttet til internasjonale forpliktelser. I henhold til Parisavtalen skal alle land melde inn mål for 2035 til neste år. Miljødirektoratets faglige grunnlag tilsier kutt på 80 prosent målt mot 1990.

Alle ressurser er knappe: I Perspektivmeldingen snakkes det mye om behovet for arbeidskraft. Mangel på folk er et større problem enn mangel på jobber i Norge nå, og slik vil det trolig forbli. Perspektivmeldingen legger lite vekt på behovet for omstilling til et næringsliv og en økonomi som ikke har CO₂-utslipp. Det er ikke bare arbeidskraft som er en knapp ressurs. Alle ressurser er knappe, enten vi snakker om energi, areal, klimagassutslipp – eller for den saks skyld penger. Å få mer ut av alle slags ressurser vil derfor være ytterst viktig fremover.  

Hvor er fremtidsbildet (nesten) alle kan slutte opp om? I partilederdebatten fra Arendal torsdag kveld var det spørsmål knyttet til økonomi, rentenivå og kriminalitet som dominerte. Den kortsiktige horisonten vinner. Debatten om hvilke samfunn vi skal bygge fremover, som sørger for omstilling, kutter utslipp, og gir grunnlag for gode liv på lengre sikt, var det ikke så mye snakk om. Norge har ingen samlende omstillingsfortelling som kan skape begeistring og gi tydelig retning for politikken forbi 2030 og enda lengre. Det er en jobb partiene må ta mer på alvor – og veldig mange flere bør bidra til.