Selv om Norge gjennomfører klimamålet for 2030 i samarbeid med EU, er det risikabelt å tro at vi kan basere oss på utslippsreduksjoner som finner sted i EU. Mange europeiske land vil ha utfordringer med å nå styrkede nasjonale utslippsmål fastsatt i «Klar for 55»-regelverket, og vil spise opp den innbakte fleksibiliteten som ligger i muligheten til samarbeid på tvers av land.

Det kan bli lite igjen til Norge. Og det kan komme til å koste dyrt.

55 prosent

Man må holde tunga rett i munnen når man snakker om Norges klimamål for 2030.

Regjeringsplattformen formulerer et omstillingsmål om å kutte norske utslipp med 55 prosent sammenlignet med 1990. Dette målet er ikke bindende. Det er derimot Norges klimamål om minst 55 prosent reduksjon som er meldt inn under Parisavtalen. Forskjellen her er at omstillingsmålet skal oppnås utelukkende gjennom utslippsreduksjoner i Norge, mens Paris-målet gjennomføres i samarbeid med EU.

• Les mer: Spørsmål og svar om Norges klimamål

Etter statsminister Jonas Gahr Støres ensomme oppstrakte hånd under fjorårets partilederdebatt på Arendalsuka å dømme, har det politiske Norge liten tro på at norske utslipp kan reduseres raskt nok til at omstillingsmålet nås.

Det spørs om flere hender vil komme i været under årets debatt. Den utvetydige konklusjonen i Miljødirektoratets årlige utredning av kunnskapsgrunnlaget for klimatiltak i Norge er at selv med nye og sterkere virkemidler vil det være nesten umulig å få til utslippsreduksjonene som kreves.

Med andre ord, Norge må etter all sannsynlighet bruke fleksibiliteten som er innbakt i samarbeidet med EU.

Samarbeid med EU

Samarbeidet skjer både gjennom deltakelse i EUs kvotemarked (EU ETS) og gjennom den såkalte – ta sats: innsatsfordelingsmekanismen (ESR, Effort-Sharing Regulation).

I tillegg til kvotesystemet som gjelder kraft, industri, luft- og skipsfart, har EU-landene bindende nasjonale utslippsmål for sektorene som ikke er med i EU ETS: transport, jordbruk, avfall og bygg. Norge har frivillig påtatt seg et nasjonalt mål på linje med EU-landene, og vårt bidrag vil trolig styrkes fra 40 til 50 prosent reduksjon sammenliknet med 2005 i lys av «Klar for 55».

Medlemslandene kan benytte flere typer fleksibilitet for å nå sine nasjonale mål – fleksibilitet Norge også har tilgang til.

• Fleksibilitet i tid innebærer at det innadi land kan lånes av fremtidige års utslippsbudsjetter. Det kan også spares til fremtidige år dersom utslippene reduseres raskere enn forventet.

• Det er også anledning til å finansiere tiltak i andre land og svare disse reduksjonene mot egne mål. Denne fleksibiliteten mellom land gjennomføres gjennom kjøp og salg av ESR-utslippskvoter.

• Enkelte land med spesielt høye tiltakskostnader i ikke-kvotepliktig sektor, deriblant Norge, er gitt adgang til en viss fleksibilitet mellom sektorer (ETS vs ikke-ETS), som gjennomføres ved sletting av definert antall EU ETS-kvoter.

Skjær i sjøen

Mye tyder på at mange av EU-landene vil slite med å oppnå sine styrkede nasjonale mål for 2030. EU-kommisjonen har evaluert utkastene til nasjonale klimaplaner og konkludert med at dersom tiltak og virkemidler ikke styrkes, vil man ikke komme i mål.

En nylig studie viser at store enkeltland som Tyskland og Italia vil være langt unna å nå sine mål med gjeldende politikk, og ha stort behov for å benytte fleksibiliteten som ligger i å kjøpe kvoter fra andre land. Samtidig blir tilbudet av kvoter fra land som overoppfyller sine mål, trolig svært begrenset. Utslippskuttene vil prises deretter. Den reelle åpningen til å samarbeide med EU om å nå Norges utslippsmål kan bli smal – og dessuten dyr.

Fleksibilitet som koster

Norge har valgt å benytte seg av muligheten for fleksibilitet gjennom sletting av EU ETS-kvoter. Ved å gjøre det litt strammere for EU ETS-sektorene, blir det mindre tøft for transport, avfall, jordbruk og bygnings-sektorene, for Norges del definert til 6 millioner tonn CO₂ over perioden 2021–2030. Men denne fleksibiliteten kommer også med en kostnad.

Auksjonering av EU ETS-kvoter er en inntektskilde for de 30 EU- og EFTA-landene som er med i kvotesystemet. Kvoteprisen har økt kraftig de siste årene som følge av et mer ambisiøst klimamål og et strammere marked. Prisen for en kvote er i dag rundt 70 euro (800 kroner), og Veyt forventer en rask økning de neste årene. Med vårt gjennomsnittlige estimat fram til 2030 (1500 kroner per kvote) vil norske myndigheter gå glipp av rundt 9 milliarder kroner i kvoteinntekter.

Landene som har sagt de vil benytte seg av denne fleksibiliteten, har fortsatt mulighet til å ombestemme seg. Bortfall av inntekter fra kvotesalg kan veie tungt i denne vurderingen.

Både-og

EUs klimaambisjon for 2030 peker hen mot klimanøytralitet i 2050, og krever dype utslippsreduksjoner i alle sektorer – både de som er omfattet av EUs kvotesystem og de som faller utenfor, og i alle land – Norge inkludert. Fleksibilitets-adgangen er ikke egnet som sovepute.

Den sikreste strategien, for Norge som for alle andre land, er å sørge for god politikk som gir varige utslippskutt innenfor egne grenser. EUs kvotesystem og det nye parallelle kvotesystemet for transport og bygninger vil bidra til kostnadseffektive utslippskutt innenfor EØS-området og virke sammen med et bredt sett nasjonale virkemidler. Ikke enten-eller, men både-og.