Det er i et notat fra Civita at Maria Bakken og Hans Jacob Huun Thomsen foreslår at Norge skal øke innsatsen til internasjonal klimafinansiering betydelig. Konkret går forslaget ut på at 0,25 prosent av Oljefondets avkastning skal settes av til formålet – noe som ville gitt omkring 34 milliarder kroner i året.

Forslaget ble programmessig nedsablet i en leder i DN som mente det ville være en oppskrift på tilkarringsvirksomhet. I NRKs politiske kvarter var utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim svært negativ – blant annet begrunnet i at Norge allerede er en stor bidragsyter til global klimafinansiering.

Finansminister Trygve Slagsvold Vedum mener forslaget er «å ta fra kommende generasjoner». Ifølge Vedums utsagn vil «Norge, våre barn og barnebarn» komme til å trenge pengene. Sp-lederen avviser også overfor E24 at Norge «har noe ekstra moralsk ansvar for å bruke penger tjent på utslippstung olje og gass til å bekjempe klimaendringer».

Bakken og Huun Thomsen er ikke de første som har tatt til orde for økt norsk pengebruk til klimafinansiering. I fjor kom et utvalg ledet av Vidar Helgesen, på oppdrag fra de store bistandsorganisasjonene, til samme konklusjon. Professor Steinar Holden ved Universitetet i Oslo er blant mange som har tenkt langs de samme linjer. Høsten 2022 skrev lederen i Norsk klimastiftelse, Lars-Henrik Paarup Michelsen, et notat som foreslo at Norge bruker deler av superprofitten Ukraina-krigen ga (og fortsatt gir) Norge til klimatiltak utenfor landets grenser.

Olje- og energiveteranene Harald Norvik, Auke Lont og Peter Mellbye presenterte sin variant i et innlegg i DN høsten 2021.

Hittil har slike forslag blitt slått ned ganske kontant. Argumentene er som oftest knyttet til angst for at Oljefondet skal kunne brukes til «alt mulig» og til at Norge allerede gjør mye for alt godt i verden. Det er altså en blanding av selvtilfredshet og ønske om vern av regimet rundt forvaltning av oljeformuen som har stoppet debatten. Men det er ingen skam å snu, heller ikke for Jonas Gahr Støre og Erna Solberg. Argumentene er mange og gode.

• For det første er det ingen tvil om at det trengs rask opptrapping av den globale innsatsen for økt klimafinansiering. Det handler både om behov for mer og raskere utbygging av fornybar energi og vesentlig større investeringer i tiltak for klimatilpasning. Dette er på den globale dagsordenen i klimaforhandlingene og behovene vil bli stadig mer synlige. Verden er ikke på rett spor. Alle analyser viser at kuttene i klimagassutslipp går altfor sakte. Det trengs langt større skala i nær sagt alle deler av energiomstillingen hvis målene i Parisavtalen skal forbli innen rekkevidde.
• For det andre har Norge et særskilt ansvar som en stor produsent og eksportør av klimaproblemets kilde, nemlig forbrenning av fossil energi. Dette setter oss i en særstilling målt mot andre europeiske/vestlige land, fordi vi har tjent så sykt mye penger på oljen og gassen. De høye olje- og gassprisene i etterkant av Putins angrep på Ukraina har forsterket dette bildet ytterligere.
• For det tredje er det i Norges opplyste egeninteresse å bidra utover det vi allerede gjør. Det handler delvis om å sikre fremtidige generasjoners livsvilkår ved å dempe klimaendringene, og delvis om å bidra til at det multilaterale internasjonale systemet vedlikeholdes og utvikles. Som et lite land med en åpen økonomi er Norge sterkt tjent med en internasjonal orden der samarbeid og regler styrer, ikke den sterkestes rett. I denne sammenhengen hører det også med at Norge som et vestlig demokrati er tjent med at land utenfor vår nære krets ikke vender seg mot Russland og Kina. Vesentlig økt innsats fra norsk side kan også gjøre det lettere å få andre land med på å øke sine bidrag.

Dette er de tre hovedpoengene i en argumentasjonsrekke som tilsier at det fra norsk side er riktig å bruke mer penger på klimafinansiering. Debatten om vi bør bidra mer, bør tilbakelegges, mens vi konsentrerer oss om det vanskelige: Hvordan gjør vi det best mulig, med minst mulig nedside?

• COP29: Meld deg på nyhetsbrev om årets klimatoppmøte

Det er skrevet utredninger og analyser i årevis. Det foregår mye arbeid blant annet i regi av Verdensbanken og andre institusjoner, for eksempel knyttet til virkemidler som kan utløse betydelig større private investeringer. Mer kan helt sikkert gjøres i regi av norske institusjoner som Norfund, men det er de store globale aktørene som kan skape den nødvendige skala.

Da Helgesen-utvalget ble lagt frem, antydet Cicero-direktør Kristin Halvorsen at det ville være en høvelig jobb for Jens Stoltenberg å lede et slikt arbeid fra norsk side når han er ferdig med oppdraget i Nato. Det er en god tanke, som fortjener å bli plukket frem igjen.

Et ytterligere poeng i argumentasjonsrekken er at vi har dårlig tid. Verden skal gjennomføre en stor operasjon i løpet av noen tiår. Dette kommer ikke til å bli konfliktfritt. Det kommer ikke til å skje uten at vi må akseptere at det er risiko knyttet til endringene, også når ny politikk utformes. Det kommer til å bli gjort feil. Den perfekte løsningen finnes ikke. Men det er større risiko ved å sitte stille. Trusselen klimaendringene representerer, er ikke noe som går over av seg selv.