Når denne stortingsperioden er over, kommer Støre til å bli vurdert etter hvordan han lyktes med den store klimaomstillingen. Dette er den altoverskyggende saken og velgerne forventer et annet tempo enn vi har sett til nå. Vi har lagt bak oss en klimavalgkamp og et klimavalg. At MDG endte under sperregrensen, rokker ikke ved det. Klimapolitikken er nå så dominerende og premissgivende at alle partier må levere på klima – i tråd med sine tradisjoner og øvrige standpunkter.

Velgerne har gjort Arbeiderpartiet til det største partiet på venstresiden. Jonas Gahr Støre har fått mandat som landets nye statsminister i en epoke der Norge skal gjennom en svært omfattende omstilling. Klimagassutslippene skal halveres på to stortingsperioder og videre ned mot null på de neste 20 årene. Det er en skala over omstillingen som forutsetter langt større kraft og kreativitet enn vi har sett til nå. Men den fordrer også evne til å finne brede og samlende løsninger – og der har Ap sin historiske styrke.

Stortingets sammensetning gjør det mulig med en flertallsregjering, bestående av Ap, SV og Sp. For styringsdyktigheten vil en slik regjering være å foretrekke.

Om det ender med en regjering av både Ap, Sp og SV gjenstår likevel å se. Fordelen ved å ha flertall er stor. Kompromissene, som gir alle tre partiene de nødvendige seire og eierskap til regjeringsprosjektet, vil være lettere å meisle ut internt i regjeringen enn i forhandlinger i Stortinget.

Det er en klar forventning fra de rødgrønne velgerne at det nå må gjøres mer for å dempe sentralisering og økonomiske forskjeller. Klimaomstillingen er så altomfattende, og griper inn i så mange samfunnsområder, at fordelingshensyn må veie svært tungt hvis Jonas Gahr Støre skal lykkes.

På helt kort sikt må en Støre-regjering være rede til å gjøre noe med strømprisene. De kan bli skyhøye i vinter. Den norske staten er en vinner når gass-, CO₂- og strømprisene går i været, mens store og små forbrukeres regning øker. Det eneste tiltaket som virker umiddelbart, er å gjør noe med el-avgiften, eventuelt å sende en sjekk til oss alle.  Det som ikke vil ha noen virkning, er å melde Norge ut av Acer.

På lengre sikt er tiltak for energieffektivisering og mer fornybar energi løsningen. Å vri Enova-støtte i retning husholdninger, kommuner og småbedrifter vil utløse investeringer over hele landet, som i neste omgang betyr mindre sårbarhet overfor høye og ustabile strømpriser.

Klimapolitikken kan også brukes som et verktøy for å rette opp i sektorer der mye, etter manges syn, har gått galt.

• Hvordan kan overgangen til nullutslipp i transportnæringen kombineres med tiltak som rydder opp i en sektor med mye sosial dumping og dårlige arbeidsforhold? Hvis det stilles krav om at et transportselskap skal levere med nullutslipp, kan det vel samtidig stilles krav om at sjåføren skal ha ordentlig betalt?
• Det norske landbruket har opplevd en storstilt sentralisering. Hvordan kan en rødgrønn landbrukspolitikk både gi bedre vilkår for landets bønder og sikre et landbruk som er bedre tilpasset klimaendringer og som leverer utslippskutt?

Dette er eksempler på felt der klimakutt kan kombineres med tiltak som reduserer forskjellene, og som burde kunne forene Ap, Sp og SV.

Det er uten tvil mange fellestrekk ved programmene til Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV. Å finne felles grunn bør være overkommelig på mange områder innen klima- og energipolitikken. Med godt politisk håndverk, bør det være mulig å finne løsninger innen for eksempel avgiftspolitikken; diesel og bensin. Men det må være vilje til å se etter samlende grep, ikke å dyrke avstanden.

Også innen industri- og næringspolitikken vil suksessformelen være at den grønne omstillingen faktisk gir resultater i form av nye arbeidsplasser.

Det skjer allerede en grønn reindustrialisering av Norge og det er der de nye jobbene vil komme, mens oljen gradvis får mindre betydning. Arbeiderpartiet klarte gjennom sitt programarbeid å forene ulike fløyer. Veien videre går også gjennom fagbevegelsen. Omstillingen kommer til å gå mye lettere hvis Fellesforbundet og Industri Energi er med.

Det er ved å levere reelle og konkrete resultater at en Støre-ledet regjering også kan demme opp for ytterste venstre. Rødt vil være en kraft i det nye Stortinget, som vil sette både Ap og SV under press. Hvis industriarbeidsplassene sikres og det kommer nye investeringer i grønn og kraftkrevende industri, så blir det mer synlig at Rødt – som for eksempel er mot vindkraft både til lands og til havs – ikke representerer de helhetlige løsningene fagbevegelsen etterspør.

For SV vil det være avgjørende med et så stort gjennomslag på klima- og energiområdet at Audun Lysbakken kan si at partiet virkelig gjør en forskjell når det gjelder oljepolitikken. Ap vil trolig komme SV i møte, i alle fall et stykke på vei. Ved å legge seg omtrent på Klimaomstillingsutvalgets linje kan en Ap/SV/Sp-regjering fronte en ny oljepolitikk som begrenser leting til områder nær eksisterende infrastruktur.

Fellestrekket ved svært mange av disse sakene er at Arbeiderpartiet må ta ansvar for å finne konkrete løsninger gjennom kompromisser, der ingen får alt, men alle får noe.

På en del områder vil ikke dette være farbart. På klima- og energiområdet handler det særlig om forholdet til EØS og Acer. Her har Ap neppe mye å gå på. Det er likevel en interessant side ved valgresultatet som EU- og EØS-motstanderne sikkert merker seg, nemlig at det i det nye Stortinget ikke vil kunne mønstres et tre-fjerdedels flertall for å gjøre suverenitetsavståelser. Det betyr at nytt EU-regelverk som forutsetter betydelig suverenitetsavståelse ikke vil kunne «bankes» igjennom av EØS-partiene. Da Acer ble behandlet, kunne regjeringspartiene og Ap skaffet flertall på den måten, dersom det hadde blitt besluttet å behandle Acer etter Grunnlovens § 115.

Valget vi har bak oss var uten tvil et klimavalg. Det er heldigvis ikke sånn at bare MDG fortjener stempelet klimaparti. Også de store partiene, Høyre og Ap, gjorde klima til «sin» sak. MDG har dessuten ikke klart å få fotfeste rundt om i landet, og gjorde det også mye dårligere i storbyene enn i kommunevalget for to år siden. Partiet vil ganske sikkert måtte gå noen runder med seg selv, både om strategi og politikk. Hadde partiet kommet over sperregrensen, ville MDG også fått vist frem flere sider ved seg selv, og ikke minst flere folk. Derfor er det synd at partiet ikke karret seg til 4.01 prosent. Hvis ikke Venstre hadde klart sperregrensen, ville klima- og miljøopposisjonen blitt enda svakere. Venstre vil ganske sikkert være vaktbikkje overfor en ny regjering, og det blir spennende å se hvor avstanden mellom de borgerlige og et rødgrønt regime kommer til å bli markert. Staten har brukt mye penger på klimatiltak også under Erna Solberg, men det kan kanskje bli tydeligere skiller i næringspolitikken hvis Ap, Sp og SV gjør alvor av løftene om mye mer statlig inngripen og statlig eierskap. 

Både Sp, SV og Ap sier at staten må spille en større rolle i næringspolitikken. Hvordan dette skal skje i praksis vil være et stort spenningsmoment i en regjeringserklæring.