Det er ingenting i Stortingets behandling av klimameldingen som tilsier at vi får noe taktskifte i den norske klimapolitikken. Den kommer til å hangle videre som før. Men innstillingen fra miljø- og energikomiteen er likevel interessant lesning – den har blitt en katalog over standpunkter i hele bredden av klimapolitiske spørsmål.

Høyre og Ap står i midten, mens KrF, Venstre, SV, Rødt og MDG – riktignok i varierende grad – har funnet hverandre på klima-/miljøsiden.

På den andre siden har Fremskrittspartiet og Senterpartiet samlet seg bak mange felles merknader. Nettopp denne alliansen er det politisk mest interessante i innstillingen. Nå skal det sies at Frp er enda mer ytterliggående enn Senterpartiet, men begge partiene ser ut til å mene at klimapolitikk og klimatiltak er noe det for Norge gjelder å skjerme seg mest mulig mot, gjøre minst mulig av, og vente lengst mulig med.

Både når det gjelder motstand mot regjeringens ambisjonsnivå, synet på nasjonale mål, avgiftspolitikken, petroleumspolitikken, samarbeidet med EU generelt – og særlig om skogpolitikken – finner partiene sammen.

Når det gjelder klimapolitikken, kan Trygve Slagsvold Vedum og Sylvi Listhaug gå inn i valgkampen hånd i hånd.

Selv en merknad fra alle de andre partiene med en så uskyldig formulering som at overgangen til et samfunn med lavere klimagassutslipp «på lang sikt, vil gi nye muligheter for økonomisk utvikling», er ikke Sp og Frp med på.

Disse to partienes motstand mot klimapolitiske tiltak legger også føringer fremover mot regjeringskonstellasjoner vi kan se for oss etter valget. Klimapolitikken sprenger høyre-venstre aksen, og et stabilt flertall vil måtte finnes på tvers av den tradisjonelle midtstreken i politikken. Miljø- og klimapartiene er avhengige av allianser med Høyre og/eller Arbeiderpartiet for å få gjennomslag for sine synspunkter, mens Sp og Frp vil trekke politikken i gråere retning.

• Les saken om de 11 forslagene et flertall stiller seg bak.
• Hør podkasten: Kun ett av 178 forslag var alle enige i

Nederlag for Støre

At Stortinget ikke klarte å samle seg om et forlik om klimapolitikken, er et stort nederlag for Jonas Gahr Støre og Arbeiderparti-regjeringen. Støre sa i vinter at han ville invitere til et bredt forlik, men det får han altså ikke – dersom det nå ikke skjer noe vesentlig nytt i dagene frem til behandlingen i Stortinget.

Statsministeren og partilederen, som før valget for fire år siden snakket om «klima og natur som ramme for all politikk», ser heller ikke ut til å ha løftet så mye som en lillefinger for å få til et forlik som både er bredt og ambisiøst.

Klimameldingen – og behandlingen i Stortinget – representerer ikke noe taktskifte som forsterker tempoet når det gjelder utslippskutt. Antakelig er forklaringen så enkel som at Ap-regjeringen ikke tror de har velgere å hente på en grønnere profil akkurat nå.

• Les kritikken fra WWFs Karoline Andaur.

I innstillingen fra komiteen, som kom tirsdag, er det ikke flertall for regjeringens forslag til klimamål. Bare Høyre støtter Aps posisjon, med mål om 70-75 prosent utslippskutt innen 2035, uten et eget nasjonalt mål. Senterpartiet og Frp vil ha svakere mål. Rødt, SV, MDG, Venstre og KrF vil ha et nasjonalt mål.

Irene Ojala fra Pasientfokus kan sikre Ap og Høyre flertall, dersom hun velger å støtte deres linje.

Arbeiderpartiets Mani Hussaini sier nå at de vil vurdere å sende inn et klimamål til FN, i tråd med Parisavtalens kalender, uten at det er flertall i Stortinget bak deres linje. Dette får både Sylvi Listhaug og Marit Arnstad til å buldre.

Litt senere på dagen onsdag sa klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen at Ap-regjeringen ikke vil sende inn et klimamål til FN uten at det er flertall for det i Stortinget.

Ap-regjeringen har i realiteten nå tre valg:

• Å sende inn et mål til FN uten å ha et stortingsflertall i ryggen.
• Å komme med innrømmelser til Venstre og/eller SV som får et av/begge disse partiene til å endre kurs.
• Å la Senterpartiet «prute» på ambisjonen om nivået på utslippskutt, og få Høyre med seg på den kursendringen.

Saken skal endelig behandles den 10. juni, så det er noen dager igjen til manøvreringer – hvis Støre finner det hensiktsmessig.

Kutt hjemme og ute

Det prinsipielle spørsmålet i denne klimameldingen er om Norge bør sende et mål om nasjonale utslippskutt til FN eller om det også fremover skal være fleksibilitet knyttet til kvotekjøp, både gjennom samarbeidet med EU og ved hjelp av FN-kvoter.

Et nasjonalt delmål, med 60 prosent hjemme og 80 prosent samlet, slik Miljødirektoratet anbefalte, får ikke støtte. I innstillingen har Rødt, MDG, Venstre, SV og KrF en merknad der de sier det er «sterkt kritikkverdig at regjeringen ikke følger det faglige rådet fra sitt eget fagdirektorat, og i stedet foreslår et mål som gjør klimapolitikken mer utydelig og mindre forpliktende».

Men dette ville altså ikke Arbeiderpartiet og Høyre lytte til. En slik formulering ville gitt klimapolitikken et tydeligere anker, og gitt sterkere føringer for omstilling. Men slik ble det ikke. Det som har vært linjen i alle år, med fleksibilitet og kvotekjøp, blir videreført også i årene som kommer.  

Derfor er det god grunn til å anta at klimapolitikken kommer til å hangle videre, omtrent som før.