Mandag denne uken møttes statsminister Jonas Gahr Støre til klimadebatt med Erna Solberg og Sylvi Listhaug i Dagsnytt 18. Støre og Solberg var rørende enige om nesten alt og kunne nok – på klima- og energifeltet – skrevet seg sammen om en politikk som begge partier kan stå bak. Høyre og Ap gjorde da også det da Stortinget behandlet klimameldingen før ferien.

Men det er altså ikke Solberg og Støre som skal danne regjering sammen etter valget. Det er Sylvi Listhaug og Erna Solberg som må finne frem til en felles politikk på klima- og energifeltet, dersom det blir borgerlig flertall og dermed grunnlag for regjeringsskifte.

Og i Dagsnytt 18-debatten viste Listhaug at Fremskrittspartiet er et ytterparti når det handler om klima og energi. Mens Sylvi Listhaug vil plante skog og «stoppe subsidiefesten», knyttet Erna Solberg sikkerhet og klima sammen, og minnet om at det er mye billigere å forebygge enn å reparere. Hun vektla også at norsk næringsliv er avhengig av å ta del i omstillingen for å ha fremtidig konkurransekraft.

Det er ikke detaljer Høyre og Frp er uenige om. Hele tilnærmingen er forskjellig.

Avstanden mellom Høyre og Frp ser ut til å være større nå enn da Solberg styrte sist. Da sørget Frps statsråder i Olje- og energidepartementet for både utenlandskabler, forsterket EU-tilknytning, penger til karbonfangst og beslutninger om elektrifisering av oljeplattformer.

Dessuten er styrkeforholdet helt annerledes. Slik meningsmålingene ser ut nå, kan Frp bli omtrent like store som Høyre, Venstre og KrF til sammen. Det er helt sikkert riktig, som Venstres folk sier, at det hjelper å ha et miljøparti i regjering. Det er mye politikk som avgjøres fra dag til dag. Men hvilken politikk?

Satsing på havvind, karbonfangst og videre elektrifisering av både oljeplattformer og transportsektor vil antakelig se veldig annerledes ut om Listhaug får bestemme enn om Høyre og Venstre får sette kursen. Hva blir det igjen av Enova og andre aktører i virkemiddelapparatet? Hvor mye skal budsjettene barberes? Hvordan skal avgiftspolitikken formes?

Å sørge for forutsigbarhet og langsiktighet i de virkelig store industrispørsmålene vil være avgjørende for at Norge tiltrekker seg investeringer. Under et arrangement i Arendal onsdag viste Equinors Irene Rummelhoff til at politisk usikkerhet hadde kommet inn som en faktor også i land der man trodde at slikt ikke fantes. Stikkordet er naturligvis Donald Trump og USA, men det er ikke så lenge siden en ganske stor minoritet i Stortinget ville stoppe Melkøya-prosjektet – etter at byggingen var godt i gang. Frp var blant partiene som ville stoppe utbyggingen.

Der avstanden mellom Høyre og Frp er størst, og kanskje viktigst, er likevel alt som har å gjøre med EU og EØS. Vi så i vinter at Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre ikke vil la noen «kødde med» EØS-avtalen. Hvis han opplever at avtalens innhold står på spill, så er det ikke aktuelt å trekke seg unna konflikt – selv om det får et regjeringssamarbeid til å knekke sammen.

Den samme holdningen har Høyre og Erna Solberg stått for. Å ta vare på EØS-avtalen er avgjørende, ikke minst i usikre tider med handelskonflikt og uro. Listhaug sier at Fremskrittspartiet ikke vil sette EØS-avtalen i spill, men partiet har i Stortinget gjort felles front med Sp, SV og Rødt når det handler om energidirektivene.

Frp er for EØS-avtalen, men vil «reforhandle deler av den», si «nei til avtaler som eksempelvis EUs fjerde energimarkedspakke», og reforhandle avtalene om kablene med Tyskland og Storbritannia.

Da NHO forleden presenterte sin «Draghi-plan» for Norge, var avstanden til Fremskrittspartiet det mest slående. NHO skriver for eksempel i et kulepunkt:

• Fortsette energisamarbeidet med Europa: Kraftutveksling på eksisterende mellomlandsforbindelser er viktig for forsyningssikkerhet. Det krever reinvestering i eksisterende forbindelser. Raskere innføring av EØS relevant regelverk reduserer usikkerheten for norske energiaktører.

Høyre kan antakelig krysse av for enighet med NHO på nær sagt alle punkter, mens Frp har motstridende syn på veldig viktige spørsmål.

Det går muligens greit, slik Ap og Sp gjorde i Hurdal, å skrive seg rundt uenighetene i en regjeringsplattform. Men i det daglige politiske arbeidet vil det sprike mye. Også i den kommende stortingsperioden vil vanskelige EU/EØS-saker komme på bordet. Det kan for eksempel være knyttet til de fem direktivene i EUs energimarkedspakke som Støre utsatte behandlingen av i vår, eller andre EU-direktiver på klima- og energifeltet. Utsettelser og forsinkelser kan hjelpe en stund, men ikke varig.

Settes ting på spissen, kan det oppstå situasjoner der Sylvi Listhaug står overfor følgende valg: Enten motstrebende akseptere direktiver Frp er imot, eller gjøre som Trygve Slagsvold Vedum og forlate regjeringen.

Det tredje alternativet vil være at Høyre og Ap lar Fremskrittspartiet, sammen med nei-partiene på venstresiden, sette EØS-avtalen i spill, med den uro og uforutsigbarhet det vil representere. Det er et veldig lite sannsynlig utfall.