Ola Svennebys utsagn om Greta Thunberg-generasjonens død har naturligvis skapt mange reaksjoner. Han har hatt behov for å nyansere og utdype både hva han mener om klimapolitikk og selve uttalelsen som vakte slik oppsikt, men debatten dundrer videre i omtrent samme takt som da utsagnet falt tirsdag kveld.

• I dette intervjuet med Dagsavisen utdyper Svenneby sine synspunkter.

Unge Høyre støttet i likhet med de fleste andre ungdomsorganisasjoner skolestreikene Greta Thunberg sto i spissen for. Skolestreikene – med Thunberg som frontfigur – var med på å sette press på politiske ledere verden over og skape engasjement blant ungdom som er noen år eldre enn dagens elever i videregående skole.

I DN skriver Kjetil Wiedswang om Thunbergs støtte til radikale protestgrupper og aksjonisme og gir Svenneby rett i at generasjon Greta Thunberg er død. Han peker også på at det er økende protest mot klimapolitikk. Det er et norsk skvulp i en internasjonal bølge når MDG går mye tilbake, samtidig som Høyre og Frp går frem i skolevalgene, mener han.

Svenneby har selvsagt full rett til å advare mot radikal aksjonisme blant klimaaktivister.

Men han har som leder i et stort ungdomsparti også ansvar for å stå opp mot den høyrepopulistiske motstanden mot nær sagt alle slags klimatiltak. Han bør ikke gi slike kretser drahjelp.  

Klima- og energiomstillingen har de siste årene beveget seg fra å være en sak i ytterkanten av det politiske feltet til å bli det sentrale omdreiningspunktet svært mye av politikken handler om. Også den økonomiske utviklingen kretser i stor grad rundt klima, det er bare å bla opp i FTs klimaseksjon for å se.

Klima- og energiomstillingen blir langt fra konfliktfri, men det vil være en sentral oppgave for politikere og partier med styringsambisjoner å sørge for at støtten til nødvendige tiltak er bredest mulig i befolkningen. Da trengs handlekraft og samlende lederskap, mens provokasjoner overlates til ytterkantene.

Oppgavene vi som samfunn står overfor er så formidable at det er lett å miste motet. Nettopp fordi omstillingen blir så krevende, blir evnen til å identifisere og gjennomføre praktiske og konkrete løsninger så viktig. Kunnskapsbasert politikk og evnen til å finne gode kompromisser vil være avgjørende. I dette bildet er kulturkriger i beste fall irriterende distraksjoner, i verste fall kan de gi handlingslammelse fordi for få orker å ta tak i de krevende spørsmålene.

Hvordan klimapolitikken skal utformes konkret, hvilke tiltak som bør gjennomføres, vekten på stat versus marked, graden av internasjonalt samarbeid – og mange andre spørsmål – vil naturligvis være gjenstand for debatt og strid.

I norsk politikk er det et viktig spørsmål om det er Høyre eller Arbeiderpartiet som er best egnet til å lede landet gjennom en omstilling ut av oljealderen, eller om oppgaven egentlig er så stor at den forutsetter brede kompromisser der styringspartiene må samarbeide tett over lang tid for å finne løsninger som står seg.

Det er ikke alarmistisk å vise til vitenskapens kalde fakta. Tvert imot må vitenskapens fortelling være grunnlaget for politisk handling. Dette har vi visst i mange tiår – for konservative som Svenneby bør Margaret Thatchers tale til FN 1989 være verdt stadige gjensyn.

Klimaendringene truer livsgrunnlaget for millioner av mennesker og dermed den politiske og økonomiske stabiliteten i mange land. Utslippskutt og omstilling i lys av klimaendringene må gå hånd i hånd.

Dette vet selvsagt Ola Svenneby og hans generasjon ungdomspolitikere veldig godt. De unge har all rett til å rette sinte pekefingre mot de eldre generasjonene, som har visst siden åttitallet hvor det bærer, men ikke evnet å handle.

Den neste generasjonen politiske ledere vil ha som oppgave å lede samfunnet i en periode der klimaendringer og klimapolitikk blir enda mer dominerende enn i dag. Da må det vises handlekraft – man kan ikke tulle bort tiden med destruktive avsporinger.