FNs generalsekretær Antonio Guterres brukte mandag store ord da han beskrev Ukraina-krigens effekter for tilgangen på mat, verden over. Det er som vanlig de fattigste som rammes hardest. Russland og Ukraina er begge store eksportører av ulike kornslag og matolje. Bortfallet av leveranser kan få store virkninger – i form av høye priser, politisk opprør og regelrett sult.

Samtidig ser vi at gjødselprisene går i været. Gjødselprisen henger tett sammen med gassprisene, men også prisen på andre råvarer i kunstgjødselproduksjon har økt sterkt. Dyrere gjødsel betyr lavere avlinger.

Hvordan berører dette oss? Vi er så få, bare fem millioner, i et lite land. Hva vi gjør, eller ikke gjør, spiller vel ikke så stor rolle?

Det argumenteres langs denne linjen når Rødts Bjørnar Moxnes skriver på Facebook at «vi eksporterte 17 TWh fra vannkrafta i fjor. Det er ingenting i forhold til Europas kraftbehov».

Og på samme vis argumenterer Sylvi Listhaug når hun sammenlikner Kinas klimagassutslipp med de norske. Det spiller liksom ingen rolle hva vi gjør i klimapolitikken fordi vi er så små.

Ja, Kina er større enn Norge, og det må et mylder av tiltak til i hele Europa for å venne de europeiske landene av med russisk gass.

Men at vi er små og få er ikke et gyldig argument når det handler om ansvaret for å kutte klimagassutslipp eller å bistå naboland i Europa når energikrisen truer. At vi er små og få er heller ikke et gyldig argument når det handler om matsikkerhet.