Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen skal i vår legge frem en stortingsmelding om utformingen av Norges klimamål mot 2035. Om Norge skal samarbeide med EU om klimapolitikken fremover, er et av de aller viktigste spørsmålene som skal avklares.

• Se Energi og Klimas sak om de viktigste høringsuttalelsene om 2035-målene.
• Regjeringens opprinnelige høringsnotat var sterkt preget av Senterpartiets syn på klimapolitikk, derfor spurte jeg «Hvor er Jonas?»

Det er verdt å merke seg at både LO og NHO er sterke tilhengere av videreføring av klimasamarbeidet med EU, i likhet med for eksempel Cicero. Uten gode og effektive politiske virkemidler, blir klimamålene bare noen tall på et ark. Virkemidlene formes i stor grad på den felleseuropeiske arenaen, altså i EU. Klimasamarbeid med EU sikrer næringslivet og arbeidsplassene på lang sikt, mener både LO og NHO.

Her vil Senterpartiet og Arbeiderpartiet kollidere på nytt, dersom partiene fortsetter å hangle videre i regjering.

For Senterpartiet er det utvilsomt en fordel å holde en EU-strid gående, slik Trygve Slagsvold Vedum iherdig gjør når han sier at Norge «ble lurt» i forbindelse med kabler og Acer. Han ser bort fra at staten – ved Finansdepartementet – er den store vinneren på høye strømpriser, mens Høyesterett har slått fast at Acer ikke har noen betydning for strømprisen.

I realiteten har norske politikere et ganske stort handlingsrom i kraftpolitikken, men heller enn å lete mer aktivt etter grep som faktisk kan løse reelle problemer, er det mer å hente for Senterpartiet på å angripe samarbeidet med EU.

Det er riktig, slik professor Elin Lerum Boasson skriver i DN, at det er vanskelig å si nei til deler av klima- og kraftpolitikken, uten å sette hele EØS-avtalen i fare.

Men både Jonas Gahr Støre og andre som er for EØS, som NHO-sjef Ole Erik Almlid, må bli bedre til å forklare hvorfor den er viktig.

Stortingets EØS-flertall også et flertall i klimapolitikken

EØS-avtalen er grunnmuren i Norges forhold til EU, og også for samarbeidet om klimapolitikken.

At Arbeiderpartiet og Senterpartiet har grunnleggende ulike syn, har vi sett demonstrert den siste uken.

Konfliktene i klimapolitikkens lange linjer speiler langt på vei det samme mønsteret som i Norges forhold til Europa og synet på EØS-avtalen. Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og MDG står på samme side i synet på EØS-avtalen, mens Frp og Senterpartiet kombinerer motstand mot europeisk samarbeid med motvilje mot en ambisiøs klimapolitikk.

SV og Rødt passer riktignok ikke inn i dette mønsteret, med kombinasjonen av EU/EØS-motstand og en klima- og miljøpolitikk som oftest ligger i et mer offensivt leie enn Arbeiderpartiet og Høyres.

Hvor Kristelig Folkeparti nå legger seg i klimapolitikken, er ikke godt å si, men partiet var i sin tid selve EØS-partiet.

Samarbeid med EU en ramme

Fordi klima- og energipolitikken har en så sterk kobling til Europa, blir forholdet til EU og EØS-avtalen en helt sentral ramme.

At Donald Trump nå styrer USA, forsterker dette ytterligere, fordi Norges mest sentrale interesser ligger i Europa. Når det gjelder handel og økonomisk utvikling, er dette matematikk. EU-landene og Storbritannia er våre mest sentrale handelspartnere. Når det gjelder sikkerhetspolitikk i bred forstand, blir koblingene til våre naboland i Europa forsterket av at USA nå er en kilde til ustabilitet og uro, ikke til stabilitet og trygghet.

EØS-flertallet jeg skisserer, vil selvsagt langt fra være enige om alle spørsmål knyttet til klimapolitikken, men bør ganske enkelt kunne finne sammen om en del viktige hovedlinjer som trumfer konflikter langs en høyre-venstre akse og ulike syn på petroleumspolitikken.

Dette handler om sterk støtte til Parisavtalen og det multilaterale systemet for klimaforhandlinger, det handler om å forme et mål som både er ambisiøst og realistisk – med en passe blanding av utslippskutt internt i Norge og gjennom kvotehandel.

Men det viktigste poenget er samarbeidet med EU. Det må være en bunnplanke – fordi det tjener Norge, både politisk og økonomisk. Å ta del i samarbeidet gjør det mulig å ivareta norske interesser innen en europeisk ramme, enten det handler om kraftmarked eller andre krevende spørsmål.

Dårlig dynamikk

Under behandlingen av Naturmeldingen i Stortinget oppsto det en dynamikk som det er viktig at unngås når Norges langsiktige klimamål skal fastsettes. Den innebar i korte trekk at Senterpartiet «prutet ned» regjeringens ambisjoner til et lavere nivå enn Arbeiderpartiet egentlig er for. I Stortinget ble forslag om skjerping fremmet fra alle kanter, men nedstemt ved hjelp av Fremskrittspartiet.

Fremskrittspartiet og Senterpartiet fikk altså sin vilje igjennom, selv om stortingsflertallet egentlig er for en politikk som gir naturen større vern mot inngrep.

Dette kan komme til å gjenta seg når klimamålene for 2035 skal fastsettes – dersom Ap og Sp fortsetter sammen i regjering.

Hvis Senterpartiet nå forlater regjeringen, behøver ikke Arbeiderpartiet la Trygve Slagsvold Vedums folk få sette stempel på regjeringens klimapolitikk slik tilfellet var med naturmeldingen.

I Stortinget kan en regjering med Ap alene forhandle et bredt forlik om de viktigste delene av klimapolitikken med de andre EØS-partiene.

Klimapolitikken er langsiktig

Hovedlinjene i den langsiktige klimapolitikken bør utformes slik at de overlever både regjeringsskifter og stortingsperioder. Det handler om klimapolitikkens genuint langsiktige karakter, og ikke minst om behovet for å skape størst mulig klarhet for et næringsliv som skal investere med lange tidshorisonter.

EØS-flertallet – Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og MDG – bør ta et felles ansvar for dette når klimamålene for 2035 skal fastsettes og de viktigste rammene formuleres, herunder samarbeidet med EU. Et slikt bredt EØS-flertall vil også dempe Fremskrittspartiets mulighet til å overta Sps rolle i klimapolitikken i en situasjon hvor vi har en borgerlig regjering.