Nyheten: Tankesmien Agenda la tirsdag frem en rapport der Kari Elisabeth Kaski (SV), Espen Barth Eide (Ap), Per Espen Stoknes (MDG) og Anne Beathe Tvinnereim (Sp) presenterer «fire samfunnsoppdrag for rettferdig grønn vekst».

Arbeidet er en oppfølging av et liknende prosjekt Agenda presenterte for et år siden. De fire prosjektene har hver sin «eier»:

• Tvinnereim (Sp): Alt fôr til landbruk og havbruk fra bærekraftige kilder innen 2030 – med null import av soya fra «sensitive landområder» og oppbygging av en ny fôrindustri på norske bærekraftige råstoff.
• Stoknes (MDG): Doble verdiskapingen og lavere fotavtrykk fra havbruk innen 2030 – en mer komplett verdikjede ved dyrking og høsting lenger ned i verdikjeden, sammen med mer videreforedling.
• Barth Eide (Ap): Storskala hydrogenproduksjon og -industri i Norge innen 2030 – minst 400.000 tonn ren hydrogen skal produseres gjennom en blanding av «grønn» (fra havvind) og «blå» (gass med CCS) til transport, industri og eksport.
• Kaski (SV): Minimum 100 ikke-fossile skip i Norge innen 2030. Staten forplikter seg til å delta i en opptrappingsplan med mål om kun nullutslippsskip fra 2030 – og ta i bruk kommersielle løsninger for ren hydrogen og/eller ammoniakk.

Min analyse: Det er politisk interessant at fire rødgrønne partier finner sammen i et slikt arbeid, særlig at MDG og Sp deler bord. Det er ganske like holdninger til næringspolitikken på rødgrønn side, men det er nok betydelig sympati for hovedlinjene i Agenda-rapporten også ganske langt inn i den borgerlige leir. «Missions» av den typen de rødgrønne lanserer er helt sentralt i EUs tenkning om den grønne given, så dette er ikke en metode politikere til venstre for midten har monopol på.

Det bevilges mye statlige penger til grønn næringsvirksomhet i Norge, men man klarer i liten grad å få til nye verdikjeder som skaper verdier og arbeidsplasser, samtidig som utslipp kuttes hjemme og ute.

Mantraet i mange år har vært «næringsnøytralitet» – politikken skal ikke «velge vinnere», det er markedets oppgave. Nå ser man til stadighet at dette ikke følges opp i praksis, sist da Stortinget konstruerte oljepakken, men det er likevel god latin å hevde at staten skal ligge unna når nye næringer skal utvikles.

De fire rødgrønne politikerne Agenda har samlet vil ha et brudd med denne linjen – «næringsnøytraliteten». Rapporten peker ut to viktige og potensielt store sektorer for Norge «etter oljen», fôr/landbruk/havbruk og hydrogen/skipsfart. Her kan mer statlig tilstedeværelse, strategisk retning og plan, bane veien for nye næringer og verdiskaping.

Jeg mener Agendas «firerbande» er inne på mye riktig, men jeg savner likevel mer innsats og tenkning rundt virkemidler på etterspørselssiden. Det trengs mer av det Idar Kreutzer, som ledet Solberg-regjeringens utvalg for grønn konkurransekraft sammen med Connie Hedegaard, kaller «pull-effekt». Ta laksefôret som eksempel. Det er mye spennende forskning på alternativt proteinfôr, både til laks og landbruk, og det trengs skalering for å gjøre dette til kommersielle produkter. Hvor mye dyrere blir Tines melkeliter om soyaen erstattes helt? Kan forbrukerne ta den regningen? Hvor mye betyr det for prisen på laks hvis store kunder – la oss si de store dagligvarekjedene – sier at de bare vil selge soyafri laks?

Det må bygges markeder som etterspør de rene og grønne produktene. Staten må støtte utviklingen, men store næringsaktører som Tine og lakseoppdretterne kan ikke skyve alle regninger for grønn omstilling over på staten. De må sikte mot å dytte eventuelle merkostnader over på forbrukerne og ikke på skattebetalerne.

I kapitlet om skipsfart er Kari Elisabeth Kaski inne på den samme logikken. Hun vil at staten på forskjellige måter skal bidra til at det bygges 100 nullutslippsskip innen 2030 som skal være kunder i hydrogen/ammoniakkproduksjon Espen Barth Eide vil ha etablert. Men hvorfor ikke gå et hakk lenger ut i verdikjeden? Hvis kostnadene fordeles på kundene som kjøper varene som fraktes på båtene, så vil ekstrautgiften ofte være helt marginal.

Staten kan stille krav, selvsagt. Striden om nullutslipp i verdensarvfjordene er et eksempel.

Men også private kjøpere av transporttjenester kan forlange at det bare brukes nullutslippsfartøyer til frakt av det ene eller det andre godset. Dette er på vei inn, for eksempel slik dagligvaregiganten Unilevers klimaplaner viser.

Når det gjelder hydrogen, er det samtidig all grunn til å spørre hva som skal til for å konvertere det «grå» hydrogenet som i dag brukes i norsk industri til «blå» eller «grønn»? Hvor mye dyrere blir grovbrødet på Rema 1000 hvis bonden bruker kunstgjødsel i kornproduksjon som Yara har fremstilt ved hjelp av utslippsfri hydrogen og ikke med «grå» på urenset gass?

Etablering av et statlig hydrogenselskap er en av postene i hydrogenkapitlet. Det kan være en god ide, men hjelper ikke så mye – dersom det ikke samtidig etableres betydelig etterspørsel som er uavhengig av langvarige subsidier og støtte.

Det er på høy tid at klima- og næringspolitikken setter mer oppmerksomhet mot verdikjeder, slik Agendas prosjekt legger opp til. Med blikk på hele strekningen fra (råvare)produksjon til forbruk, vil det ofte være lettere å identifisere «hullene» der virkemidlene må settes inn, og å se klimarisikoen som ofte ligger og lurer et eller annet sted på veien i globale og komplekse verdikjeder.

Hvor er konflikten? Hva skiller egentlig rødgrønn og blågrønn klima- og næringspolitikk? De rødgrønne vil nok ha noe mer stat og litt mindre marked enn Solberg-regjeringen, men ideene i Agendas rapport vil uansett møte kraftfull motstand fra embetsverket i Finansdepartementet og Næringsdepartementet – uavhengig av regjeringens farge.

Hva skjer fremover? Vi kommer til å se mange nye initiativ for å skape grønn vekst og verdiskaping. Noen er kan hende forledet til å tro noe annet etter vårens oppgjør om oljeskatten, men det er slutt på epoken da oljen var vekstmotoren i norsk økonomi.