Andreas Bjelland Eriksen varslet allerede for en uke siden at Norges nye klimamål for 2035 ikke ville innebære noe eget nasjonalt utslippsmål. Dermed var den viktigste beskjeden og egentlig eneste store nyhet i Klimameldingen ute i god tid før selve meldingen ble presentert.

• Knut Einar Rosendahl og undertegnende snakker med Kirsten Øystese om klimameldingen i Energi og Klimas podkast.

I stortingsmeldingen, som ble presentert torsdag, gis det en svært bred gjennomgang av ulike deler av klimapolitikken. Men man skal lete godt for å finne nye grep som skjerper virkemiddelbruken vesentlig.

Snarere ser det ut til at meldingen er designet for ikke å provosere velgere som kan la seg hisse opp om «klimamaset» blir for intenst. Både oljen og det røde kjøttet skal få være i fred for Ap-regjeringen, i alle fall nå før valget.

At det blir protester fra den andre kanten, at SV, MDG, Venstre og miljøbevegelsen mener det er for slappe tak, ser det ut til at Andreas Bjelland Eriksen lever ganske godt med.

Maksimal fleksibilitet

Arbeiderpartiets klimapolitikk er nå tilbake på samme hovedkurs som da Jens Stoltenberg styrte partiet og landet.  «Omstillingsmålet» fra Hurdal om at alle utslippskutt skulle tas i Norge var et avvik.

Som kjent ble «omstillingsmålet» fra Hurdal om 55 prosent kutt innen Norges grenser til 2030 aldri sendt inn til FN. Det ville gitt dette målet mye større tyngde.

Den internasjonale forpliktelsen Norge har inngått for 2030 innebærer den samme miksen som Bjelland Eriksen nå foreskriver for 2035, selvsagt med en skjerping når det gjelder prosentkutt. 55 prosent økes til 70-75 prosent, men det kan fortsatt sjongleres med kvotekjøp.

Den overordnede rammen for den norske klimapolitikken endres ikke. Målene skal nås gjennom utslippskutt i Norge, samarbeid med EU, og øvrige kvotekjøp hvis det kniper. Dette er ingen endring fra dagens politikk.

Bjelland Eriksen leverer i tråd med hovedretningen som norsk klimapolitikk har vært styrt etter siden 1990-tallet, under varierende regjeringer. Maksimal fleksibilitet gir størst handlefrihet, og antakelsen er at dette gir bedre kostnadseffektivitet enn en politikk med større vekt på nasjonale mål.

Nasjonalt delmål

Argumentet for «omstillingsmålet» fra Hurdal, slik daværende klimaminister Espen Barth Eide uttrykte det, var nettopp å gi et ekstra dytt til norsk næringslivs omstilling. Den samme logikken var styrende da Miljødirektoratet anbefalte et nasjonalt delmål i sin faglige anbefaling for 2035-målene. Da dette fikk støtte fra blant annet LO, var det ikke opplagt at regjeringen ville velge å se bort fra ideen.

Et nasjonalt delmål kunne gitt klarere signaler, uten at fleksibiliteten ble borte, slik professor Knut Einar Rosendahl skriver i DN.

Også Ciceros folk argumenterer for et nasjonalt mål brutt ned på sektorer. Ciceros direktør Kristin Halvorsen: «Regjeringen treffer på problembeskrivelse og analyse, men følger ikke tilstrekkelig opp med handling», sier Halvorsen.

Intensjon om EU-samarbeid

Det viktigste argumentet for et nasjonalt mål er at det vil gi tydeligere styringssignaler. Bjelland Eriksen ser ut til å ville kompensere for dette gjennom «indikative utslippsbaner» for ulike sektorer som skal vise veien mot 2050.

Regjeringen uttrykker en sterk intensjon om å videreføre samarbeid med EU også etter 2030, men konkrete beslutninger skyves frem i tid – fordi EUs politikk ikke er ferdigstilt.

Uten nasjonalt mål, med ubegrenset tilgang på kvotekjøp, og uten klarhet om samarbeidet med EU, kan det fort bli veldig uklare signaler overfor både forvaltning og næringsliv om hvilke klimamål Norge faktisk styrer etter.

Hvordan ligger vi egentlig an?

Bjelland Eriksen viser til at Norge med fremskrivninger av nåværende politikk, planlagt politikk, og godskriving av EU-kvoter, ligger an til et kutt på 67 prosent i 2035, målt mot 1990.

Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til ganske mye av dette. Å grave mer i detaljene rundt de ulike tiltakene som nå inngår i kategoriene «nåværende og planlagt politikk» er derfor nødvendig for å få grep om realismen i planene. Blant annet legger regjeringen opp til en dobling av bruken av biodrivstoff – det er grunn til å stille spørsmål ved om det er realistisk og ønskelig.  Hvordan Norge og EU skal fordele utslippskuttene i EUs kvotesystem er også uklart.