Andreas Bjelland Eriksen brukte sin taletid på Arbeiderpartiets landsmøte til å presentere klimamålet Ap-regjeringen vil legge frem for Stortinget. Bjelland Eriksen vil ha minst 70 prosent utslippskutt i 2035, målt mot 1990. Men han vil ikke sette et eget mål for hvor mye som skal kuttes innen Norges grenser.

• Hør intervjuet Kirsten Øystese gjorde med Andreas Bjelland Eriksen torsdag kveld.

Stig Schjølset, leder i Zero, sier det er skuffende at regjeringen ikke følger rådet fra sin egen fagetat, Miljødirektoratet.

I høringen var det mange som mente at det burde settes et slikt nasjonalt delmål, herunder LO.

Både det faglige rådet fra Miljødirektoratet og anbefalingene fra Klimaråd 2025 innebærer at et nasjonalt mål bør inngå i et bredere – og prosentvis mer ambisiøst mål – som også inkluderer samarbeidet med EU og øvrig kvotehandel.

I rapporten fra Klimaråd 2025, som Norsk klimastiftelse presenterte denne uken, drøftes fordeler og ulemper ved ulik målstruktur for klimapolitikken. Når det gjelder utformingen av et klimamål, er anbefalingen denne:

«Når Norge skal vedta et nytt klimamål for 2035 bør vi forplikte oss til et ambisiøst utslippsmål som vi kan nå i samarbeid med EU og ved bruk av kvoter og fleksible mekanismer som supplement til utslippskutt i Norge. I tillegg bør vi sette et eget mål for utslippskutt innen Norges grenser, som også omfatter utslipp i kvotepliktig sektor. Også det nasjonale målet må meldes inn til FN, slik at det forplikter til tilstrekkelig klimaomstilling hjemme.»

«Når Norge skal vedta et nytt klimamål for 2035 bør vi forplikte oss til et ambisiøst utslippsmål som vi kan nå i samarbeid med EU og ved bruk av kvoter og fleksible mekanismer som supplement til utslippskutt i Norge. I tillegg bør vi sette et eget mål for utslippskutt innen Norges grenser, som også omfatter utslipp i kvotepliktig sektor. Også det nasjonale målet må meldes inn til FN, slik at det forplikter til tilstrekkelig klimaomstilling hjemme.»

Nettopp den siste setningen i denne anbefalingen er argumentet for at det sendes et eget mål for nasjonale utslippskutt. Uten forpliktelsen som ligger i at et nasjonalt mål sendes FN, kan trykket i arbeidet for å redusere klimagassutslippene i norsk næringsliv og industri bli for lavt.

Når Stortinget skal behandle Norges klimamål for 2035, bør det være ganske enkelt for Arbeiderpartiet å få flertall for et mål i den størrelsesorden på 70-75 prosent som Bjelland Eriksen ønsker seg.

At det ikke skal leveres et eget nasjonalt mål, vil være i tråd med Senterpartiets syn.

Miljøpartiene vil være for et nasjonalt mål.

Derfor vil det være Høyre som må velge å gå for å sende et nasjonalt mål til FN hvis det skal bli flertall for det i Stortinget. Det er tunge argumenter for at et nasjonalt mål er fornuftig for å sikre næringslivet og industriens konkurransekraft i et europeisk marked i omstilling.

Hvilke partier som vil være med på videreføring og styrking av samarbeidet med EU og en solid skjerping av CO₂-avgiften, er et annet spørsmål. Det vil trolig være lettere for Arbeiderpartiet å finne sammen med Høyre enn med den tidligere regjeringspartneren i Senterpartiet.

Mangelen på et tydelig og lett forståelig nasjonalt mål for utslippskutt har i årevis vært en hemsko for den norske klimapolitikken.

Det blir for lett – både for departementene, i forvaltningen, og i næringslivet, å lene seg på at det sikkert er noen kvoter å få kjøpt, en gang i fremtiden. Dette var for eksempel et viktig poeng i Riksrevisjonens kritikk mot den norske klimapolitikken, slik den ble fremmet i juni i fjor.

Forventningen om at man uansett kan «sjonglere» med kvotekjøp for å nå mål har bidratt til å svekke evnen til å forme en kraftfull politikk – og har stått i veien for å utvikle virkemidler som står i samsvar med målene.

Denne usikkerheten kunne et nasjonalt delmål ryddet bort, men Andreas Bjelland Eriksen velger altså dette vekk når han nå former regjeringens politikk.

Ønsket om å få til omstilling ved hjelp av et nasjonalt klimamål var bakgrunnen for det såkalte «omstillingsmålet» i Hurdalserklæringen, som innebar at Norge skulle nå 55 prosent utslippskutt innen Norges grenser til 2030. Dette var ment å rydde opp, men ga egentlig bare mer forvirring.

Problemet med Hurdalsmålet var at ingen egentlig brydde seg om det, det hadde ingen autoritet hverken innad i regjeringen eller utover i forvaltningen.

Det samme er risikoen når det nå ikke settes et klart nasjonalt mål som forankres ved å sendes FN.