Styrtregn, flommer, ekstremhete og skogbranner har preget nyhetsbildet i sommerukene vi har bak oss. Se denne i historien i VG for et godt overblikk.

Mandag 9. august presenteres en ny ogviktig rapport fra FNs klimapanel som oppsummerer klimavitenskapens budskap, sensommeren 2021. Koblingen mellom ekstreme værhendelser og klimaendringer er et av temaene. I Politico forteller klimaforskere at hetebølgene mer intense på grunn av klimaendringene.

Den neste stortingsperioden kommer i enda større grad enn den foregående til å handle om klimapolitikk og klimaendringer.

Det er behov for en alvorsprat. Det handler om ansvar globalt og nasjonalt, det handler om ansvar for kommende generasjoner.

Vi må få denne debatten i valgkampen. Er statsministerkandidatene Erna Solberg, Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum rede til å ta den?

Hendelsene gjennom sommeren viser at vi er på vei inn i ukjent terreng. Forandringene skjer i et tempo og i et omfang som påfører millioner av mennesker stor lidelse og betyr store økonomiske kostnader.

«Skillet går ikke mellom hudfarge, religioner eller kulturer. Det går mellom generasjoner», skriver den danske forfatteren Carsten Jensen i Dagbladet.

Regningene må plukkes opp, enten vi snakker om ødelagte fylkesveier i Valdres, nedbrente bygninger i Tyrkias badebyer, skader etter flommen i Tyskland, hetebølgene og skogbrannene i Nord-Amerikas vestlige deler, tørken i Iran og styrtregnet i Kinas Henan-provins. Amazonas er nå en kilde til økte utslipp, ikke opptak av CO₂.

Samtidig er utslippene på vei opp etter «duppen» koronapandemien medførte. 2023 kan bli et rekordår for totale globale utslipp, ifølge IEA.

Gjør vi ikke jobben de nærmeste årene, så lemper vi store og uhåndterlige byrder over på fremtidige generasjoner.

Klimaforskningens budskap har vært tydelig i mange år: Klimaet vil endres inntil vi har oppnådd nullutslipp av klimagasser og en ny balanse oppstår. Risikoen og skadene har vi så vidt begynt å smake på. Det kommer til å bli verre. Det kommer til å bli dyrt. Og dette vil være tilfellet selv om vi klarer å begrense oppvarmingen i tråd med Paris-avtalens mål, og det er slett ikke sikkert. Vi kommer ikke tilbake til «normalen», slik vi kjente den, men jo lavere temperaturstigning jo mindre endringer og jo lavere risiko for at endringene løper løpsk.

Klimaendringene griper inn i økonomi og samfunn på mange ulike måter, og forskjellig i ulike deler av verden, intet land eller lokalsamfunn vil være uberørt.

Vi er i samme båt. Det er den grunnleggende fellesinteresse som ansporer til handling.

Samtidig som utslipp kuttes og mer CO₂-lagres, må samfunnet tilpasses endringene som uansett kommer. I den offentlige samtalen om klimapolitikk og klimaendringer er behovet for tilpasning – såkalt adaption – underspilt. Når styrtregn og flom ødelegger veier så må de repareres før annet nødvendig vedlikehold kan tas fatt på. Når ekstremvær truer landbruksproduksjonen, så må vi tenke annerledes om matsikkerhet. I mange deler av verden forsterkes konflikter, det er økendesult. Millioner fordrives.

Mange av disse debattene pågår løpende, de foregår på Olavsfest og i Arendal, men løftes de opp på toppen av agendaen, der de hører hjemme?

Trygve Slagsvold Vedum viser et slående eksempel på hvordan klima omgås når han gjør beredskapslagring av korn til valgkampsak, uten å nevne klimarisiko og klimaendringer som avgjørende faktor. At klimaendringer truer evnen til matproduksjon er udiskutabelt, men for Vedum har det trolig en nedside å slå det fast. Han kunne risikere å skyve velgere over i Sylvi Listhaugs favn. Hun driver som kjent valgkamp på lukten av diesel.

Men bildene som viser ødeleggelser fra flommer og branner er også politisk kommunikasjon. Usikkerhet og frykt er en naturlig reaksjon. Vi må ikke bare slutte å slippe ut CO₂, vi må også tilpasse byer og infrastruktur. Asfalt og betong tar ikke unna for styrtregn. Vi må sørge for at matsystemene tåler mye mer av det unormale – fordi det er den nye normalen.

Politikerne kommer til å måtte bruke mer penger på å reparere skader og tilpasse infrastruktur til et varmere, villere og våtere klima. Klimapolitikken koster, men det blir mye dyrere å rydde opp hvis strevet for utslippskutt mislykkes.

Det er ansvarlig politisk lederskap å snakke tydelig om utfordringene, både på det globale, nasjonale og lokale nivå. Det er dypt uansvarlig å la være. Vi forventer en slik alvorsprat, i denne valgkampen.