Det er fare for at Donald Trumps stadig nye og skiftende tollsatser fører til at vareproduksjonen flyttes til mer forurensende produsentland. Konsekvensene kan bli at klima- og miljøgevinstene av internasjonal handel undergraves og at vi får et «race to the bottom» med slappere klimakrav.

Det var ikke dette Europakommisjonens president Ursula von der Leyen så for seg i desember 2019, da hun presenterte Europas grønne giv: En ambisiøs plan for at EU skulle bli klimanøytralt innen 2050. Planen la opp til en omfattende omstilling av hele økonomien. Europa skulle bli en stormakt på nullutslippsteknologi og grønne investeringer. Tankegangen var at strenge klimakrav skulle skape grønn omstilling og en verdensledende grønn industri.

Planen kan hevdes å være basert på tesen om «California-effekten». Denne tesen sier at strenge klimakrav i store markeder er et konkurransefortrinn, som i tur påvirker og hever kravene i andre regioner og land.

Økonomi: Henger etter USA

Spol fem år frem i tid. I september 2024 legger den tidligere sjefen for den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, frem en rapport om Europas konkurransekraft, bestilt av Kommisjonen. Draghi-rapporten ble en vekker for EU. Den viste at EUs økonomiske vekst de siste 20 årene har ligget langt etter USAs. Produktivitetsveksten er lavere i Europa, og europeiske selskaper investerer mye mindre i forskning og utvikling sammenlignet med sine amerikanske konkurrenter. I Europa er det fortsatt den modne bilindustrien som investerer mest i forskning og utvikling.

Nesten en tredjedel av Europas «start-up»-bedrifter flytter til USA når de blir verdt mer enn en milliard euro, ifølge rapporten.

Grønn teknologi: Avhengig av Kina

Samtidig fosser Kina fram som en global supermakt på fornybarteknologi og grønn industriutvikling. Mens EU la planer for grønn industriomstilling, har Kina spist Europas lunsj.

På Equinors høstkonferanse i november 2024 fortalte sjefen for Det internasjonale energibyrået (IEA), Fatih Birol, at 70 prosent av produksjonen av komponenter til fornybar energi skjer i Kina. Han advarte om at Europa og resten av verden taper konkurransen om å produsere solcellepaneler, batterier, vindturbiner, elbiler og annen teknologi som trengs til det grønne skiftet.

Kina kontrollerer hele verdikjeder og prosesseringen av råmaterialer som litium, kobolt og grafitt, blant annet gjennom gruvedrift i Afrika og Sør-Amerika. Ifølge IEA vil Kina stå for 60 prosent av den globale økningen i fornybarkapasitet fram mot 2030.

Det kan faktisk hevdes at EU er avhengig av Kina for å nå sine klimamål. Europa trenger både kritiske råvarer og komponenter til fornybar energi fra Kina. Denne sterke avhengigheten skaper utfordringer for europeisk sikkerhet og konkurranseevne.

Må investere, møter motbør

Draghi-rapporten konkluderte med at EU må investere 800 milliarder euro i grønn omstilling, digitalisering og innovasjon hvert eneste år for å møte den globale konkurransen.

Samtidig trengs enorme investeringer i forsvar og sikkerhet i Europa i årene framover. Etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022 sliter Europa med energisikkerhet og svært høye gass- og strømpriser, målt i forhold til både USA og Kina.

På toppen av dette øker EUs strengere klimaregler og karbonprising kostnadene for europeiske bedrifter. Vi kan også føye til den økende støtten til ytre høyre og klima-kritiske krefter både i sentrale tidligere grønne pådriverland som Nederland og Tyskland og i Europaparlamentet.

Norge møter på mange av de samme utfordringene knyttet til grønn industriutvikling som EU. Det er ikke mer enn knappe tre år siden daværende næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) la frem Norges batteristrategi, med «10 grep for at Norge skal bli en ledende batterinasjon». En entusiastisk Vestre presenterte rapporten på Freyrs batterifabrikk i Mo i Rana. Men Freyr endte med å flytte produksjonen til USA før den kom i gang.

I Sverige gikk nylig den gigantiske batterifabrikken Northvolt i Skellefteå konkurs etter å ha fått mer enn 88 milliarder offentlige kroner i lån og investeringer fra den svenske staten, andre land og EU.

Kriser som mulighetsvinduer

Hva betyr denne geopolitiske utviklingen for EUs klimamål og evnen til grønn industriomstilling?

I statsvitenskapen er kriser som ‘mulighetsvinduer’ et viktig perspektiv. I klimapolitikken er det ikke vanskelig å finne eksempler på at kriser har ført til intern samling og forsterket giv i EU. Dette skjedde for eksempel etter at George W. Bush trakk USA fra Kyoto-protokollen i 2001. Dette bidro blant annet til å overbevise tvilere om nytten av å etablere et eget klimakvotesystem i EU.

Finanskrisen og press på kvoteprisen fra 2009 bidro etter hvert til en reformprosess som ledet opp til innføring av den såkalte markedsstabilitetsreserven – et grep som på mange måter reddet hele EUs klimakvotesystem.

Videre bidro Trumps utmelding av USA av Parisavtalen i 2016 til å styrke EUs innsats for å følge opp denne avtalen. Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022 og påfølgende galopperende energipriser førte til en forsterket fornybarsatsing.

Handlekraft og politiske entreprenører

Selv om ingen kriser er like, kan vi også i dagens situasjon peke på flere forhold som i noen grad kan balansere det nokså pessimistiske bildet som vi oppsummerte innledningsvis.

Unionen har i de seneste årene vedtatt nye klima- og energireguleringer i et høyt tempo. I løpet av 2023 ble alle reguleringene og direktivene i EUs omfattende Klar for 55-pakke banket gjennom. Denne lovpakken skal sikre at unionen når sitt mål om å redusere klimagassutslippene med minst 55 prosent innen 2030.

En første observasjon er at EU står ved klimamålene sine, som er juridisk bindende i EUs klimalov fra 2021. Så sent som på et klimamøte i Berlin i mars slo europeiske statsledere fast at EU vil holde fast på ledertrøyen i det internasjonale klimasamarbeidet.

En annen innsikt i litteraturen om ‘mulighetsvinduer’ er at en positiv utnyttelse av dem avhenger av at det er kraftfulle politiske entreprenører til stede. Europakommisjonen under ledelse av Ursula von der Leyen må sies å passe godt inn i dette bildet.

Grønne industrisatsinger

Et av de viktigste grepene unionen har tatt for å møte de geopolitiske utfordringene, er EUs Grønne Industriplan, som ble lansert i februar 2023. Dette kan betraktes som EUs respons på den amerikanske Inflation Reduction Act – en gigantisk støttepakke til klimatiltak og ren energi i USA, vedtatt under Biden-administrasjonen i 2022. Viktige formål med EUs Grønne Industriplan er å oppnå en rask økning i produksjonen av nullutslippsteknologier i Europa, samt øke selvforsyningsgraden av disse teknologiene og kritiske råvarer.

EU har vedtatt to rettsakter som skal hjelpe Unionen med å nå disse målene: Forordningen om produksjon av nullutslippsteknologi (Net-zero Industry Act) og forordningen om kritiske råvarer (Critical Raw Materials Act).

I februar 2025 fulgte Kommisjonen opp dette arbeidet med Clean Industrial Deal – en omfattende plan for å øke EUs konkurranseevne og avkarbonisere økonomien. Sentrale elementer i denne planen er å sørge for ren og rimelig energi til alle, øke etterspørselen etter bærekraftige produkter, finansiere den grønne omstillingen gjennom å etablere nye og styrke eksisterende støtteordninger i EU, og å tilrettelegge for en sirkulær økonomi og globale partnerskap for samarbeid og grønn handel.

Kan EU fornye klimalederskapet?

EU har flere andre sterke sider. Her vil vi spesielt peke på det positive samspillet mellom Kommisjonen, Parlamentet og sterke medlemsland, som gjorde EUs grønne giv mulig, og at den balansen fortsatt i stor grad er intakt.

Ursula von der Leyen fortsetter som kraftfull leder for en Kommisjon med stort fokus på klima. I de fire neste årene vil vi fortsatt ha et Europaparlament hvor ‘storkoalisjonen’ mellom konservative, sosialdemokrater og liberale har flertall, selv uten De Grønne. Og motoren i mye av klimaarbeidet vil fortsatt være Tyskland, som også under den nye kansleren Friedrich Merz (kristendemokratene, CDU) har ambisiøse klimaplaner.

Imidlertid går ikke alt på skinner på samme måte som for få år siden. Forslaget om et mål på 90 prosent utslippskutt innen 2040 skulle ha vært lansert allerede, men har blitt utsatt. Skepsisen til dette målet øker blant medlemslandene. I tillegg ønsker flere medlemsland å utsette vedtatt klimapolitikk, når det er mulig. EU er også i gang med å forenkle reguleringer og avbyråkratisere regelverk for å møte den globale konkurransen, noe som kan medføre en svekkelse av vedtatt politikk.

Et stort spørsmål er hvem som skal investere i den grønne omstillingen i Norge og Europa. Kanskje kan vi få uventet drahjelp fra USA. Trump-administrasjonens forsøk på å avvikle de amerikanske støtteordningene til klimatiltak og ren energi kan gjøre det mer attraktivt for multinasjonale selskaper å investere i Europa. Samtidig kan fraværet av amerikansk lederskap gjøre det lettere for Europa å bygge nye allianser for import av kritiske råvarer og grønn industriutvikling.

Historien viser at det slett ikke er umulig at kriser og utfordringer avføder en dynamikk hvor EU fornyer sitt klimalederskap i Europa og verden.