En nylig publisert studie utført av forskere hos Universitetet i Lund i Sverige og University of British Columbia i Canada, presenterer overraskende resultater av tiltak knyttet til enkeltindivider, som vil kunne bidra mest til reduksjon av menneskeskapte utslipp av CO₂.

Studien er avgrenset til å gjelde for den industrialiserte del av verden, som står for den største andelen av utslipp av klimagasser og derfor også må ta de største utslippskuttene.

Klimaavtalen som 195 land sluttet seg til i Paris desember 2015, forusetter at alle land skal iverksette ulike utslippsreduserende tiltak, men det forventes også at verdens «rike» land skal bidra mest. Mange av tiltakene som er foreslått er teknologisk avanserte og noen baserer seg også på hittil uprøvd teknologi, slik at det er betydelig usikkerhet knyttet til den timeplanen som er forutsatt for å oppnå klimaavtalens mål om maksimum 2ºC temperaturstigning.

I tillegg til dette er det også usikkerhet som følge av blant annet byråkratisk treghet, vegring mot omstilling og motstand fra særinteresser i de fleste industrialiserte land. Samlet sett kan dette komme til å bety store forsinkelser i gjennomføringen.

Flere har derfor tatt til orde for at store klimakutt kan oppnås på kortere sikt ved at befolkningen i rike land, som i dag står for nær halvparten av utslippene, endrer levesett og livsstil i klimavennlig retning. Dette gjelder særlig den oppvoksende slekt, som står friere i sine valg enn den øvrige befolkningen og derved kan tilpasse seg en livsstil tilsvarende utslipp av 2,1 tonn CO₂ per år, som er en beregnet utslippskvote per individ i 2050, om togradersmålet skal nås.

Dette er bakteppet for studien, som er en syntese av lang rekke tidligere studier av enkelttiltak og virkningen av disse.

Resultatene er som allerede nevnt overraskende og er vist i en litt forenklet utgave nedenfor.

Figuren ovenfor viser en sammenstilling av gjennomsnittlig utslippsreduksjon som resultat av ulike individuelle tiltak, basert på data fra et flertall av verdens industrialiserte land, herunder USA, Canada, Australia og EU (28 land).

Suverent på toppen er effekten av «ett barn mindre» og utslippsreduksjonen er beregnet ut fra følgende prinsipp (forenklet forklart): – Mor og far i en antatt tobarnsfamilie er hver ansvarlige for 1/2-delen av klimagassutslippene fra sine barn og 1/4 av samme utslipp fra sine antatt 4 barnebarn, osv. Ved bruk av statistisk analyse og simuleringer, basert på befolkningsstatistikk (levealder og fertilitet) i noen av verdens mest folkerike land, er utslippsreduksjonen for «ett barn mindre» estimert.

Vi kan lese fra figuren at effekten av «ett barn mindre» er 25 ganger større enn neste tiltak «leve bilfritt», som bidrar med årlig utslippsreduksjon på 2,4 tonn CO₂ per capita. Deretter følger (som eksempel), «dropp en transatalantisk flyreise» med 1,6 tonn CO₂, osv. Studien har avdekket at verken anbefalinger fra regjeringshold, eller lærebøker i skoleverket innenfor de land som studien omfatter, har omtalt noen av ovennevnte topp-3 tiltak.

Dette forteller oss at potensialet for utslippsreduksjon som ligger i enkeltindividers bidrag gjennom personlige valg og levesett, er kraftig underkommunisert.

Et (tenkt) enkelt regnestykke med EU + Norge som eksempel, kan illustrere dette:

– Anta at 1/4-del av utslippsreduksjonen som skal oppnås innen 2030 (ca 315 mill tonn CO₂), blir dekket inn av topp-3 tiltakene i figuren ovenfor, så betyr det at ca 1% av befolkningen på ca 510 millioner, må legge om livsstil og levesett. Overført til Norge vil det bety omlegging av livsstil og levesett for ca 90.000 personer.

I dag er holdningen til utslippsreduksjoner blant folk flest at dette er noe som myndighetene og det offentlige må ta seg av. Resultatet så langt både her til lands og i andre deler av verden er ikke oppløftende og i mange tilfeller preget av rådyre tiltak som kun vil bidra marginalt. Det er nok å tenke på det norske milliardsluket knyttet til karbonfangst og -lagring, som mest sannsynlig ikke kommer til å overleve utover forsøksstadiet.

Denne utviklingen kan bare endres ved at befolkningen blir opplyst og engasjert på en helt annen måte enn hittil, og det er fremfor alt den oppvoksende slekt med deres større frihet til valg av levesett vi bør sette vår lit til.

Kilde:
The climate mitigation gap: Education and government recommendations miss the most effective individual actions

Seth Wynes and Kimberly and Kimberley A. Nicholas, Lund University, Centre for Sustainability Studies, Sweden, and University of British Columbia, The Department of Geography, Vancouver, Canada http://iopscience.iop.org/article/10.1088/1748-9326/aa7541/pdf