Haidt, Kahan og
Kahneman driver alle med ulike former for psykologisk forskning, og
er således relevante også for norske og europeiske politiske
forhold, ettersom denne forskningen sier noe om hvordan vi tar
avgjørelser, danner oss oppfatninger, og hvordan identitet og
gruppetilhørighet spiller inn med hensyn til våre holdninger og
verdier.

Hvordan styrer
våre moralske grunnlag våre politiske holdninger? Forskningen viser
at venstreliberale, som meg selv, i hovedsak vektlegger omsorg,
rettferdighet og frihet i våre moralske vurderinger. Konservative
vektlegger også disse verdiene, men de er i tillegg sterkt preget av
verdiene respekt for autoritet, lojalitet og renhet/helligdom.

Det som virkelig
er interessant er at konservative lettere kan forstå og sette seg
inn i hvordan vi venstreliberale tenker. Vi forstår ikke sinnet mot
Greta Thunberg, men konservative forstår hvorfor vi ikke forstår
dem. Grunnen er at konservative har et større spekter av moralske
grunnlag enn venstreliberale.

Konfliktlinje også i norsk politisk landskap

Det er viktig å
understreke at når jeg her bruker begrepene «venstreliberale» og
«konservative», så er dette ikke med henvisning til den norske
partifloraen, men mer knyttet til den verdibaserte polariseringen vi
ser internasjonalt.

I norsk kontekst ser vi hvordan denne konfliktlinjen nå slår inn på tvers i flere av de politiske partiene. Spesielt Arbeiderpartiet har utfordringer langs denne aksen, noe vi både ser i partiets fall hos liberale miljøvelgere og mer tradisjonelle biltilhengere. Partiet lekker velgere til henholdsvis MDG og FNB. Internt ser vi konfliktlinjen mellom de urbane høyt utdannede (partiledelsen, Oslo Arbeiderparti og AUF), og fagbevegelsen (Fellesforbundet, Industri og Energi, Ap utenfor Oslos Ring 3). Ap møter her i økende grad utfordringer både med hensyn til EØS, Acer og klimapolitikken.

Greta og de respektløse ungdommene

Hvordan spiller
så disse ulike moralske fundamentene inn i debatten om
klimastreikende ungdommer og Greta Thunberg? Venstreliberale ser en
ungdomsgenerasjon som vi har en forpliktelse til å ta vare på, vi
anerkjenner at det er urettferdig at kloden ødelegges, at de har
frihet og rett til å streike for et bedre klima.

Konservative ser
disse argumentene, men reagerer samtidig på at Greta Thunberg ikke
respekterer verdens ledere som autoriteter. Hun sier at hun har rett
og de tar feil. Hun skjeller dem ut fra FNs talerstol. Hun er
emosjonell og respekterer med det ikke denne viktige talerstolen. Hun
er en uoppdragen jentunge. De klimastreikende ungdommene respekterer
ikke at de skal underordne seg skolesystemet, men i stedet skulker de
og demonstrerer i gatene. Samfunnet går av hengslene. Skal verden
styres av barn nå?

Konservative
reagerer videre langs aksen rettferdighet på at ungdommene er
utakknemlige. De lever i et av verdens beste velferdssamfunn skapt av
foreldregenerasjonen og olje- og gassnæringen. Det er urettferdig og
respektløst at de nyter godt av velferden i det norske samfunnet og
samtidig ønsker å legge ned olje- og gassvirksomheten. Derfor ser
vi kommentarer om at de har iPhone og reiser til Syden på
foreldrenes regning. De viser ikke lojalitet overfor det samfunnet de
lever i når de ønsker å rive ned fundamentet (olje- og
gassnæringen) samfunnet hviler på.

Til slutt ser
konservative mobiliseringen om klima som en trussel mot den enkeltes
frihet. Mange av forslagene som fremmes for å møte klimaendringer,
er reguleringer, miljøavgifter og andre statlige inngrep i form av
overføringer, incentiver og lovreguleringer. En sterk stat
representerer en potensiell trussel om undertrykkelse av individet,
og må derfor bekjempes.

Moralske
fundamenter styrer våre følelser knyttet til ulike politiske saker,
og når folk i en gruppe ikke opplever at deres følelser blir
respektert, oppstår det sterke følelser. I norsk kontekst er
gruppen som gjerne omtaler seg som nasjonalkonservative
marginalisert, og i en global kontekst er det klart at den globale
eliten som vi ser i Davos, FN-systemet, EU mv, er dominert av
venstreliberale (som elsker Greta Thunberg).

Anerkjennelse, inkludering og dialog

Nasjonalkonservatives
følelser overfor klimabevegelsen blir slik preget av både avmakt og
sinne. Klimabevegelsen representerer alt som marginaliserer deres
makt i samfunnet. De er unge, de er utdannet, de er urbane, de er
liberale. Trump og Boris Johnson blir enslige stemmer mot den globale
eliten.

Hva er så
løsningen? Det som er sikkert, er at latterliggjøring og forakt
ikke fungerer. Igjennom i stedet å anerkjenne at vi forstår
argumentet om at unge bør gå på skolen, at samfunnet er tjent med
at barn respekterer sine foreldre, og at vi viser takknemlighet for
verdiene oljearbeidere har skapt for det norske samfunnet, kan vi
bedre komme i dialog med dem som opplever samfunnsutviklingen
truende.

Så må vi
inkludere dem som opplever seg marginalisert og latterliggjort i den
offentlige samtalen. Det handler om å vise at vi trenger kompetansen
i den norske olje- og gassnæringen til å lykkes med den grønne
omstillingen. Vi trenger en fortelling om det grønne skiftet som
inkluderer by og land, som viser middelaldrende menn i det norske
samfunn respekt for at de har arbeidet hardt for å skape de verdiene
vi i dag nyter godt av. Ja, kvinner har også skapt de samme
verdiene, men dette handler i bunn og grunn om å forstå følelsene
til en konservativ middelaldrende mann som føler at han er i ferd
med å bli irrelevant.