Hvorfor så mange menn er sinte på Greta Thunberg

Hvordan styrer våre moralske grunnlag våre politiske holdninger? Forskningen viser at venstreliberale, som meg selv, i hovedsak vektlegger omsorg, rettferdighet og frihet i våre moralske vurderinger. Konservative vektlegger også disse verdiene, men de er i tillegg sterkt preget av verdiene respekt for autoritet, lojalitet og renhet/helligdom.

Det som virkelig er interessant er at konservative lettere kan forstå og sette seg inn i hvordan vi venstreliberale tenker. Vi forstår ikke sinnet mot Greta Thunberg, men konservative forstår hvorfor vi ikke forstår dem. Grunnen er at konservative har et større spekter av moralske grunnlag enn venstreliberale.

Konfliktlinje også i norsk politisk landskap

Det er viktig å understreke at når jeg her bruker begrepene «venstreliberale» og «konservative», så er dette ikke med henvisning til den norske partifloraen, men mer knyttet til den verdibaserte polariseringen vi ser internasjonalt.

I norsk kontekst ser vi hvordan denne konfliktlinjen nå slår inn på tvers i flere av de politiske partiene. Spesielt Arbeiderpartiet har utfordringer langs denne aksen, noe vi både ser i partiets fall hos liberale miljøvelgere og mer tradisjonelle biltilhengere. Partiet lekker velgere til henholdsvis MDG og FNB. Internt ser vi konfliktlinjen mellom de urbane høyt utdannede (partiledelsen, Oslo Arbeiderparti og AUF), og fagbevegelsen (Fellesforbundet, Industri og Energi, Ap utenfor Oslos Ring 3). Ap møter her i økende grad utfordringer både med hensyn til EØS, Acer og klimapolitikken.

Greta og de respektløse ungdommene

Hvordan spiller så disse ulike moralske fundamentene inn i debatten om klimastreikende ungdommer og Greta Thunberg? Venstreliberale ser en ungdomsgenerasjon som vi har en forpliktelse til å ta vare på, vi anerkjenner at det er urettferdig at kloden ødelegges, at de har frihet og rett til å streike for et bedre klima.

Konservative ser disse argumentene, men reagerer samtidig på at Greta Thunberg ikke respekterer verdens ledere som autoriteter. Hun sier at hun har rett og de tar feil. Hun skjeller dem ut fra FNs talerstol. Hun er emosjonell og respekterer med det ikke denne viktige talerstolen. Hun er en uoppdragen jentunge. De klimastreikende ungdommene respekterer ikke at de skal underordne seg skolesystemet, men i stedet skulker de og demonstrerer i gatene. Samfunnet går av hengslene. Skal verden styres av barn nå?

Konservative reagerer videre langs aksen rettferdighet på at ungdommene er utakknemlige. De lever i et av verdens beste velferdssamfunn skapt av foreldregenerasjonen og olje- og gassnæringen. Det er urettferdig og respektløst at de nyter godt av velferden i det norske samfunnet og samtidig ønsker å legge ned olje- og gassvirksomheten. Derfor ser vi kommentarer om at de har iPhone og reiser til Syden på foreldrenes regning. De viser ikke lojalitet overfor det samfunnet de lever i når de ønsker å rive ned fundamentet (olje- og gassnæringen) samfunnet hviler på.

Til slutt ser konservative mobiliseringen om klima som en trussel mot den enkeltes frihet. Mange av forslagene som fremmes for å møte klimaendringer, er reguleringer, miljøavgifter og andre statlige inngrep i form av overføringer, incentiver og lovreguleringer. En sterk stat representerer en potensiell trussel om undertrykkelse av individet, og må derfor bekjempes.

Moralske fundamenter styrer våre følelser knyttet til ulike politiske saker, og når folk i en gruppe ikke opplever at deres følelser blir respektert, oppstår det sterke følelser. I norsk kontekst er gruppen som gjerne omtaler seg som nasjonalkonservative marginalisert, og i en global kontekst er det klart at den globale eliten som vi ser i Davos, FN-systemet, EU mv, er dominert av venstreliberale (som elsker Greta Thunberg).

Anerkjennelse, inkludering og dialog

Nasjonalkonservatives følelser overfor klimabevegelsen blir slik preget av både avmakt og sinne. Klimabevegelsen representerer alt som marginaliserer deres makt i samfunnet. De er unge, de er utdannet, de er urbane, de er liberale. Trump og Boris Johnson blir enslige stemmer mot den globale eliten.

Hva er så løsningen? Det som er sikkert, er at latterliggjøring og forakt ikke fungerer. Igjennom i stedet å anerkjenne at vi forstår argumentet om at unge bør gå på skolen, at samfunnet er tjent med at barn respekterer sine foreldre, og at vi viser takknemlighet for verdiene oljearbeidere har skapt for det norske samfunnet, kan vi bedre komme i dialog med dem som opplever samfunnsutviklingen truende.

Så må vi inkludere dem som opplever seg marginalisert og latterliggjort i den offentlige samtalen. Det handler om å vise at vi trenger kompetansen i den norske olje- og gassnæringen til å lykkes med den grønne omstillingen. Vi trenger en fortelling om det grønne skiftet som inkluderer by og land, som viser middelaldrende menn i det norske samfunn respekt for at de har arbeidet hardt for å skape de verdiene vi i dag nyter godt av. Ja, kvinner har også skapt de samme verdiene, men dette handler i bunn og grunn om å forstå følelsene til en konservativ middelaldrende mann som føler at han er i ferd med å bli irrelevant.