Det vakte stor oppsikt da den svenske regjeringen i november kansellerte 13 havvindprosjekter i Østersjøen. Prosjektene, som var kommet langt i planleggingsprosessen og hadde flere store navn som Statkraft, Ørsted og RWE med på laget, ble lagt i skuffen etter press fra det svenske forsvaret.

Vindmøllene utgjorde en uakseptabel sikkerhetstrussel, mente de. Turbinene til havs kunne gjøre det vanskeligere å oppdage og skyte ned missiler på vei mot det svenske fastlandet, hevdet forsvaret.

WindEurope, bransjens europeiske interesseorganisasjon, møtte avgjørelsen på usedvanlig konfronterende vis. Sverige er «dårligst i klassen» på havvind, skrev de i en pressemelding etter nyheten. Forsvaret, hevdet de, har blokkert utbygging i årevis og den svenske regjeringen har ikke maktet å balansere interesseavveininger mellom sikkerhet og utbygging av grønn energi.

Strategisk teknologi

Konflikten om de svenske havvindprosjektene illustrerer hvordan klimateknologi stadig oftere blir omdreiningspunkt for sikkerhetsspørsmål.

Den sentrale posisjonen som grunnlag for en stor samfunnsomveltning gjør den grønne teknologien til en strategisk varekategori. Alle trenger den, de trenger mye av den, og den må bygges ut raskt.

• EU-nytt: Alle saker fra Energi og Klimas Brussel-korrespondent.

Behovet for utbygging av grønne energikilder skaper følgelig sårbarhet for avgjørelser som det svenske forsvarets. Av umiddelbar betydning er de tapte ressursene brukt på de rammede prosjektene, men av større viktighet er implikasjonene: Hvor kan havvind bygges ut, og hvor ellers kan klima- og sikkerhetshensyn komme i konflikt?

Den svenske saken krystalliserer konflikten, men ofte er spørsmålene man står overfor, mindre klare og uten tydelige enten-eller-løsninger.

Svensk uro

Man trenger ikke å forlate Sverige for å få nok et eksempel på sårbarheten knyttet til det voldsomme behovet for klimateknologi.

Nylig så en analytiker fra Nationellt Kunskapscentrum om Kina på eierskap av eksisterende vindressurser i Sverige. Han fant at rundt 10 prosent av de svenske vindparkene er eid av kinesiske selskaper, noe som utgjør 3,4 prosent av den svenske kraftproduksjonen.

I vurderingen av hva det betydelige kinesiske eierskapet har å si for svensk energisikkerhet, er svaret at det har ganske lite å si. Sjansene for at den kinesiske stat gjennom eierbedriftene skal kutte produksjonen de rår over, er liten. Det vil også bare skje én gang, ettersom utfallet av en slik handling vil bli ekspropriering av turbinene det gjelder.

Det mer inngripende problemet derimot, som rapportens forfatter peker på, er den mer grunnleggende avhengigheten av kinesiske leverandører i nær hele verdikjeden til turbinene, for ikke å snakke om andre typer klimateknologi.

Kineserne dominerer de fleste typer klimateknologi fra start til slutt av verdikjedene deres. Slik Det internasjonale energibyrået (IEA) nylig viste i en rapport om energiteknologi, er det ingen som er i nærheten av å kunne konkurrere med kinesiske produsenter på pris.

Kutt i forsyning

Denne situasjonen skaper et betydelig sikkerhetsproblem: Hva gjør man om kineserne kutter forsyningen av reservedeler til turbinene i Sverige? Det vil ta lang tid å finne nye leverandører, og i mellomtiden mister man en betydelig del av energiforsyningen.

At bekymringen er reell, har man flere eksempler på. I oktober i fjor mistet for eksempel det amerikanske droneselskapet Skydio tilgang på kinesiske batterier etter at selskapet solgte droner til Taiwan. Sanksjonen mot selskapet ledet til store problemer for Skydio og dets kunder, og viste i liten skala hvordan økonomiske avhengigheter kan utnyttes.

I diskusjoner om geoøkonomi snakker man ofte om bruk av strategiske avhengigheter mellom land for å utøve press. Amerikanerne gjør dette ved den globale bruken av dollaren som oppgjørsvaluta. Konsekvensene av å miste tilgangen til dollarsystemet er enorme, og det gir amerikanske politikere stor makt.

Med Kina kan man se en lignende tendens innen klimateknologi. Landets kontroll på produksjon av de mest strategiske varene er enorm og konsekvensene for dem som havner i landets unåde, tilsvarende. Gjennom politisk press på kinesiske bedrifter kan europeiske bedrifter eller stater risikere å miste tilgang på kritisk klimateknologi over natten.

De norske etterretnings- og sikkerhetstjenestene peker på nettopp slike avhengigheter i sin siste trusselvurdering.

Sikkerhet og subsidier

Hvordan man løser denne utfordringen, gitt at man anser den som en utfordring i utgangspunktet, er et åpent spørsmål.

En naturlig respons ville være å bygge opp konkurrerende industri i Europa for å sikre forsyningsevne på vennlige hender, men nær alle forsøk på dette har havarert. Norges siste solcelleselskap, Norsun, gikk konkurs i desember. Måneden før møtte Europas store batterihåp, svenske Northvolt, samme skjebne.

Man klarer ikke å konkurrere med kinesiske rivaler som allerede er markedsledende og samtidig nyter godt av direkte og indirekte subsidier fra kinesiske myndigheter. Alle disse faktorene har ledet til at Europa, til tross for mye snakk om det motsatte, stadig blir mer og mer avhengig av kjøp av kinesiske varer.

I en kommentar i E24 på tampen av 2024 skrev avisens politiske redaktør Torbjørn Røe Isaksen at europeiske initiativer for å begrense den kinesiske dominansen innen klimateknologi må være lønnsomme for å ha livets rett, og ikke bli «subsidiesluk». Her kommer imidlertid spørsmålet om sikkerhetshensyn til overflaten igjen. For hva snakker vi egentlig om når vi snakker om sikkerhet?

Tar man de svenske advarslene om mulighet for krig med Russland i nær fremtid på ramme alvor, kan avlysningen av havvindprosjektene i Østersjøen ha vært veloverveid.

Er man tilsvarende overbevist av de mange spådommene om Xi Jinpings Kina som en eksistensiell trussel for Vesten, må man kanskje akseptere å måtte drive produksjonskapasitet for enkelte typer klima- og energiteknologi med tap på statens regning.

Alternativet er tiltagende avhengighet av kinesiske leverandører og dertil medfølgende sikkerhetsrisiko. Vil man akseptere det?