Kontrakten med de ufødte
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Siden 1990 har vi redusert klimagassutslippene med beskjedne 14 prosent. For å bli et lavutslippssamfunn i 2050, slik klimaloven forutsetter, gjenstår minst 80 prosent av jobben. Utfordringen forsterkes av at de lavest hengende fruktene allerede er plukket
Omstilling koster. Finansdepartementet har beregnet at elbilsubsidiene mellom 2007 og 2024 utgjorde 640 milliarder kroner. Investeringen har gjort Norge til verdens ledende elbilmarked, men viser samtidig hva grønn omstilling krever. Andre gode formål vil måtte vike for å forsere en forsømt omstilling. Spørsmålet er om vi som samfunn er motivert – og i stand til – å gjøre de nødvendige prioriteringer. Dette koker ned til tre spørsmål: Hvorfor vi, når og hva?
Klimakrisen er det ultimate allmenningens dilemma: Den løses bare dersom alle tar sin skjerv.
Hvorfor vi?
Norge står for én til to promille av verdens klimagassutslipp. Hva nytter det da hva vi gjør? Innvendingen er forståelig, men den er et klassisk gratispassasjerargument.
Bare tre-fire land står for over fem prosent av de globale utslippene. De øvrige 190 landene er, som oss, små bidragsytere. Hvis alle disse sitter stille i båten og avventer hva de andre gjør, ror ingen. Klimakrisen er det ultimate allmenningens dilemma: Den løses bare dersom alle tar sin skjerv. Alternativet – å peke på naboen mens vi venter på at andre tar ansvar – kjenner vi utfallet av.
Når?
Essensen er om vi skal fortsette å skyve byrden foran oss og overlate regningen til kommende generasjoner, eller om vi skal ta vår del nå. Grunnleggende rettferdighetsbetraktninger gir et klart svar. Dagens generasjon har profittert stort på at vi i årtier har levd over evne på billig fossil energi. Nå forfaller regningen.
Det økonomiske argumentet trekker i samme retning: Kostnadene til reparasjon og skadeforebygging eskalerer jo lenger vi unnlater å adressere rotårsaken – den manglende grønne omstillingen. Det ligger et sunt prinsipp i å overlate slektsgården i bedre stand enn man selv mottok den. Det samme bør gjelde for kloden.
Dagens generasjon har profittert stort på at vi i årtier har levd over evne på billig fossil energi. Nå forfaller regningen.
Skogbruket illustrerer poenget. Trær som dagens skogeier planter, vil hverken hun eller neste generasjon høste inntektene av. Et grantre blir hogstmodent etter rundt 80 år, frem til da gir det kun kostnader. Likevel investeres det i rundt 50 millioner skogplanter årlig i Norge, og tre fjerdedeler av skogen eies av enkeltpersoner.
Besteforeldre investerer i trær barnebarn eller oldebarn vil ha glede av. Logikken er enkel: Dagens skogeiere nyter godt av tidligere tiders treplanting når de hogger modne trær.
Vi bør ikke opptre som den egennyttige skogeieren som arver en skog, hogger den ned, bruker hele overskuddet på eget forbruk, og lar være å plante på nytt.
Slik bør det også være med klimaet. Vi må investere langt mer kraftfullt nå for at fremtidige generasjoner skal få like gode levevilkår som oss. Vi bør ikke opptre som den egennyttige skogeieren som arver en skog, hogger den ned, bruker hele overskuddet på eget forbruk, og lar være å plante på nytt.
Omstilling haster også av en psykologisk grunn: Mange unge opplever en voksende oppgitthet, nettopp fordi eksistensielle trusler som klimakrisen fremstår uløste. At voksengenerasjonen viser vilje til reell handling – ikke bare symbolpolitikk – kan gi denne generasjonen noe av fremtidshåpet tilbake.
Store forventninger til den nye klimaministeren
Hva?
Det grønne skiftet krever enorme mengder ny energiproduksjon. Globalt kommer 80 prosent av energien fra fossile kilder, i Norge i underkant av halvparten.
De realistiske alternativene er vindkraft, vannkraft og solenergi.
Kjernekraft er tiår unna – hverken regulatorisk rammeverk, kompetansemiljø eller infrastruktur er på plass, og teknologien utfordres av høye kostnader. De realistiske alternativene er vindkraft, vannkraft og solenergi.
Felles for disse er at utbygging i tilstrekkelig omfang kolliderer med sterke naturvernhensyn. Vi snakker om solenergi på langt større arealer enn hustak, vannkraftutbygging der mer vann legges i rør og nye demninger anlegges, og vindturbiner langs åskammer der vingetuppen ruver 250 meter over bakken. Fordelen med havvind er at den ikke synes fra land. Gitt norsk geografi krever imidlertid teknologien subsidier i et omfang som gjør den lite egnet til å dekke et stort og umiddelbart behov.
Opptur for havvind: – Danmark var villig til å justere kursen
Her er vi ved kjernen av dilemmaet: Det er en reell motsetning mellom naturvern lokalt, og klima globalt. Ole Brumms pragmatiske «ja takk, begge deler» lar seg ikke forene med virkeligheten. Skal vi redde klimaet, krever det betydelige naturinngrep. Skal vi tviholde på naturvern, er det klimaet som ofres.
Det kreves rakryggede politikere som først forklarer velgerne denne sammenhengen, og deretter står i tøffe prioriteringer. Intens kamp om velgernes gunst hvert fjerde år er dårlig tilpasset utfordringer som krever generasjonsoverskridende tenkning. Det er vanskelig å se en løsning uten et bredt politisk forlik der om grunnleggende prioriteringer. Noe natur må ofres. Da gjelder det å skape konsensus rundt løsningene som smerter minst.
Skal vi redde klimaet, krever det betydelige naturinngrep. Skal vi tviholde på naturvern, er det klimaet som ofres.
Utbygging av fornybar energi er en forutsetning for det grønne skiftet. I tillegg er det avgjørende å stimulere privatpersoner og virksomheter bort fra fossil energibruk. Hovedvirkemidlene har, siden klimaforliket i 2008, vært CO₂-avgiften og EUs kvotesystem.
CO₂-avgiften er trappet opp vesentlig siden 2021. Samlet avgiftstrykk på diesel og bensin har likevel knapt endret seg. Grunnen er at veibruksavgiften er satt ned i takt med økninger i CO₂-avgiften – en sammenheng jeg har redegjort for i DN 2. september. Etter at veibruksavgiften ble gjeninnført 1. september, da suspensjonen i forbindelse med Iran-konflikten opphørte, er vi tilbake på status quo for drivstoffavgiftene.
Lederen av «dieselbrølet»: – Finnes mer målrettede tiltak som vil koste mye mindre
Høyres ledelse, som opprinnelig foreslo å suspendere veibruksavgiften, har besinnet seg og konkludert med at man ikke til stadighet kan vedta krisepakker. Likevel har det oppstått et ordføreropprør i partiet mot gjeninnføringen, motivert av frykten for å tape velgere. Høyre viser i sitt prinsipprogram til et konservativt verdigrunnlag. Å kaste seg inn i et kappløp om lavere drivstoffavgifter lar seg vanskelig forene med dette. Grønn omstilling er selve kvintessensen av verdikonservatisme.
Det er nettopp her verdikonservatismens kjerne ligger. Edmund Burke, gjerne omtalt som den moderne konservatismens far, fremholdt i 1790 at samfunnskontrakten ikke er en simpel forretningsavtale for vår egen generasjon. Den er tvert imot et forpliktende partnerskap mellom de døde, de levende og de ufødte. Når dagens politikere vegrer seg for å pålegge upopulære drivstoffavgifter, bryter de i realiteten denne kontrakten. De spiser opp arven fra fortiden og skyver klimaregningen over på kommende generasjoner.
Skogeierne har forstått Burke fordi de vet at man må så for at andre skal høste. Våre folkevalgte styrer etter en mer kortsynt logikk.
Skogeierne har forstått Burke fordi de vet at man må så for at andre skal høste. Våre folkevalgte styrer etter en mer kortsynt logikk. Dagens klimapolitikk viser dette med en utslippsreduksjon på kun 14 prosent siden 1990. Hvis ikke politikerne våger å stå i de upopulære prioriteringene, enten det gjelder smertefulle naturinngrep eller reelle økninger av CO₂-avgiften, svikter de sitt viktigste oppdrag: Da bryter de kontrakten med de ufødte.