For få år siden var Europa dominerende på utbygging av sol- og vindkraft. Nå har andre land fulgt etter og tre firedeler av fornybarutbyggingen skjer i dag utenfor Europa. Kina har blitt verdens største utbygger av fornybar energi og India har nylig besluttet å satse offensivt på solceller. Det store kostnadsfallet som ble skapt av pionerene har vært helt avgjørende for at andre land nå tar utviklingen videre. I et globalt perspektiv har Danmarks og Tysklands innsats vært svært lønnsom, så lønnsom at den trolig burde vært gjort selv om vi ikke hadde et klimaproblem.
Gir det da mening å si at denne satsingen ikke har vært kostnadseffektiv? Vel, i et nasjonalt og kortsiktig perspektiv kunne andre tiltak vært billigere. Men klimaproblemet er globalt og veldig langsiktig. Da bør vi også vurdere våre tiltak og vår plan for omstilling i et langsiktig og globalt perspektiv.
Land som tar en pionerrolle må påta seg høyere kostnader i en periode, men på lang sikt kan man bidra til at egen og andres klimapolitikk blir billigere. Og når utslippsreduksjoner blir billigere, får man flere land med. Dermed blir klimapolitikken både mer virkningsfull og billigere.
Omfattende innovasjon
Vi trenger omfattende innovasjon for å lykkes med klimapolitikken. Det er sant at vi kan løse klimautfordringen med dagens teknologi, men det vil koste mye mer enn det behøver. Omfattende satsing på forskning og på storskala utbygging av nye løsninger kan få kostnadene ved klimatiltak til å falle dramatisk – slik vi har sett på mange områder allerede. Når kostnadene faller, blir det lettere å få mange land med på omfattende utslippskutt. For å lykkes trenger vi pionerer med samme utholdenhet som vi har sett fra Danmark og Tyskland.
Utvikling av gode klimaløsninger handler ikke kun om ny teknologi. Det er behov for omfattende læring om hvordan politikk, reguleringer og virkemidler bør utformes for å oppnå de beste resultatene. Når noen land går foran i omstillingen, kan andre lære av deres erfaringer. Dette skjer: Mange land studerer pionerenes politikk, organisering og virkemiddelbruk – og lærer av dem.
Land som går foran bidrar også med inspirasjon for andre. Det er mye lettere å argumentere for en reform når den er gjennomført og fungerer godt i et annet land.
Norsk klimapolitikk kan bidra mer effektivt til det globale grønne skiftet hvis vi kvitter oss med noen misforståelser om hva som er kostnadseffektiv klimapolitikk. Forestillingen om at vi kun skal gjøre de billigste utslippsreduksjonene først, kan bli unødvendig dyrt på lang sikt. Vi må ta inn over oss det store globale behovet for innovasjon. Noe av det viktigste vi kan gjøre er å utvikle løsninger som kan brukes i mange land for å kutte utslipp. Da kan vi ikke begrense oss til de tiltakene som er billigst på kort sikt.
Vi trenger en langsiktig plan for hvordan samfunnet skal bygges om til et lavutslippssamfunn. I et byggeprosjekt ville det være meningsløst å si at man må begynne med de billigste tiltakene først. Man må gjøre tingene i en fornuftig rekkefølge ut fra en samlet plan, slik at de totale kostnadene blir så lave som mulig. Da må man av og til gjøre dyre ting først.
Store læringseffekter
Vår klimapolitikk må formes ut fra et globalt og langsiktig perspektiv. EU står for under 10 prosent av de globale klimagassutslippene, og norske utslipp utgjør kun et par promille. Utslippene utenfor OECD vil vokse betydelig hvis man ikke setter inn omfattende tiltak. Ved en gjennomsnittlig økonomisk vekst i verden på 2,5 prosent vil global produksjon av varer og tjenester bli åttedoblet til år 2100. Innen da må vi få verdens utslipp av klimagasser ned til null. For å få til dette og for å møte andre miljø- og ressursutfordringer, er det behov for omfattende og styrt innovasjon. Norge kan bidra til dette ved å støtte radikale omstillinger og nyvinninger i land med svakere økonomi og ved selv å være en pioner på viktige områder. Her er noen eksempler på viktige grep i norsk klimapolitikk:
- Teknologiutvikling: Ved prioritering av tiltak og virkemidler bør vi alltid og på alle områder legge vekt på muligheter til teknologiutvikling og annen læring. Det er for eksempel stor forskjell på et tiltak som kun reduserer norsk energiforbruk og et tiltak som gir læringseffekter slik at hele verden kan spare energi.
- Samferdsel: Regjeringen har med rette pekt på samferdsel som et viktig satsingsområde i norsk klimapolitikk. Det bør være mulig å redusere utslippene fra innenriks transport med 80–90 prosent innen 2030, og oppnå nullutslipp noen få år etter dette. Satsingen bør også omfatte maritim sektor. En ambisiøs satsing i transportsektoren vil både stimulere teknologiutvikling og gi viktige erfaringer knyttet til virkemidler, organisering og infrastruktur. I tillegg vil det inspirere andre land til å følge etter.
- Industri: Regjeringen har også pekt på kraftintensiv industri som et viktig område. Hvis Norge kan utvikle en mer energieffektiv industri med lavere prosessutslipp (eventuelt ved hjelp av CCS), bidrar vi til løsninger som hele verdenssamfunnet etter hvert kan bruke for å nå nullutslipp globalt.
a
