Trenger Europa mer gass?

I motsetning til hva norsk olje- og gassbransje vil ha oss til å tro, er fossil gass et fossilt produkt som slipper ut farlige klimagasser. Gass og olje slipper sammen ut mer CO₂ enn all verdens kullkraft, og er derfor en hovedkilde til klimaproblemet. EU kjøper nesten all gassen Norge produserer. De har satt i gang mange klimatiltak for å få ned forbruket av gass. Og denne politikken virker, gassbruken minker.

Norsk gass brukes til både oppvarming av hus og til å fyre gasskraftverk i Europa. De største kjøperlandene Tyskland og Storbritannia bruker mer gass til oppvarming enn til å lage strøm. De bruker også gass i komfyrer for matlaging, men det er så lite i denne sammenheng at vi ser bort fra det. Siden fossil gass brukes både til oppvarming og til strømproduksjon, treffes den ekstra hardt av klimapolitikken.

Gassen utfordres av mange gode klimatiltak. Gasskraften må på den ene siden kjempe mot vindmøller, biokraftverk og solceller. I det andre markedet kjemper gassen mot bedre vinduer, varmepumper, panelovner, isolasjon, plusshus, solfangere, fjernvarme og pelletskaminer. Denne kampen er gassen nødt til å tape, og Europas gassforbruk har gått ned med 23 prosent siden midten av 2000-tallet.

Tallenes tale, og ikke minst trenden, er krystallklar. Et oppsving i fjor i Europas gassbruk på 4 prosent, etter rekordnedgang året før på 10 prosent, vekket nok et gryende håp hos norske gass-entusiaster. Men håpet var grunnløst. Hvor mye gass Europa kjøper, avhenger av hvor kald vinteren er. Vinteren 2014 var varm, mens 2015 var kaldere. Justert for temperatur fortsetter trenden med stadig mindre gass i Europa.

Storbritannia er et godt eksempel. Energieffektivisering og klimavennlig oppvarming har ikke vært satsingsområder, og de har ligget langt bak. Britene har brukt mye gass og olje til oppvarming, og har dårlig isolerte hus. Men nå begynner bedre bygg og nye teknologier å ta jafs av gassens varmemarked. Gassen må konkurrere med et troll med hundre hoder, blant myriadene av enøktiltak og mulighetene for fornybar varme. At Storbritannia også har begynt å snuse på små og store fjernvarmenett for å utnytte lokal spillvarme og bioenergi bedre, er bare enda en liten spiker i kista.

Storbritannia har i de siste årene kuttet kraftig i kullkraften sin. I 2015 var britene nede på snaue 75 TWh kullstrøm. Vi må vi helt tilbake til 1953 for å finne et år hvor Storbritannia brukte mindre kull til strømproduksjon enn de gjorde i 2015. Gir det oppsving for gassen?

For å forhindre at kullkraft ble altfor billig når kvotemarkedet kollapset og kullprisene falt, innførte britene en ekstra CO₂-skatt på kull i 2012. Det styrket gasskraftens konkurranseevne sånn at kull ikke utkonkurrerte flere gasskraftverk. Men det store kuttet i kull skyldes utbygging av fornybar. Det har ikke blitt mer gasskraft.

Det er fornybar energi som etter 2012 har faset ut britisk kullkraft, uten at man trengte mer gass. Nå er det det ikke mye kull igjen. I årene framover vil mer fornybar, en kabel til Norge, og eventuelt det planlagte atomkraftverket skaffe nok strøm til å kvitte seg med resten. Samtidig vil alle tiltakene på enøk og fornybar oppvarming i byggsektoren frigjøre gass som ikke lenger trengs. Bare husholdningene bruker nesten 300 TWh gass til dette i dag. Selv ganske små tiltak i denne sektoren frigjør store volumer med gass. Sjansen for at Storbritannias vei til lave utslipp betyr mer gassbruk, er svært liten.

Å satse på at økt gassbruk i Europa gir høye priser og lønnsomhet for gassfelt i Barentshavet forutsetter at EU mislykkes i klimapolitikken. For at det skal skje, må trenden i EU snus. EU må stanse utbygging av fornybar og atomkraft, oppheve alle enøktiltak, forby varmepumper og oppheve satsingen på fornybar varme. Er det sannsynlig? Spørsmålet vi må stille oss i Norge er om vi skal fortsette å vedde mot klimamålene, og om vi skal basere velferden vår på at markedet for norsk gass vokser.