Det foreligger en etter hvert overveldende dokumentasjon på at verden beveger seg mot en miljøkatastrofe. Rapporten fra FNs klimapanel tegner et dystert bilde av vår felles fremtid.

Den setter sluttstrek for diskusjonen om klimaendringene er menneskeskapte, samtidig som den varsler en temperaturstigning gjennom dette århundret på fire-seks grader, med mindre vi omgående setter inn vidtrekkende tiltak mot utslipp av klimagasser. Uansett er det på det rene at våre etterkommere vil bli utsatt for store klimapåkjenninger. Tiden er ikke lenger på vår side.

Jeg hørte Al Gore formidle «An Inconvenient Truth» på møtet i Clinton Global Initiative i New York i september 2006, et arbeid som det påfølgende år ga ham Nobels fredspris sammen med FNs klimapanel, sterkt applaudert av Norges daværende statsminister. Gore ga den gang menneskeheten ti år på å finne en løsning på klimaproblemene. Vi kan fastslå at vi har brukt tiden dårlig.

For å kunne handle som nasjon i klimaspørsmålet trenger vi en felles virkelighetsforståelse – et beslutningsgrunnlag. Vi må kunne sammenstille, avstemme, operasjonalisere – og for den saks skyld også forenkle – det klimaforskningen nå forteller oss. En slik felles virkelighetsforståelse synes fortsatt ikke å foreligge.

Temperaturen vil fortsette å stige

Av FNs klimarapport kan vi imidlertid utlede følgende:

Temperaturen på Jorden er stigende (p.t. en stigning på ca. 0,9 grader) og vil fortsette å stige.

Vi befinner oss meget nær det punkt – «tipping point» – hvor forverringen av klimaet blir irreversibel. Smelting av isbreer og ulike typer ekstremvær er også et varsel. Vi har allerede en begynnende matvarekrise.

Vi kan ikke utvinne og brenne av mer fossil energi til atmosfæren. Denne erkjennelsen må ha konsekvenser for Norges fremtid som oljenasjon. Utslippene må ned. Nå. Vi trenger planer for nedtrapping og utfasing, og vi trenger planer for å kunne møte de klimautfordringer som ikke er til å unngå.

Vi har ingen tid å miste.

Åtte kritisk viktige år

Utgangspunktet for dagens politiske situasjon er denne:

Ingen har hatt bedre innsikt i klimautfordringene enn Jens Stoltenberg (Ap) og hans rødgrønne regjering. Med to «grønne» partier i regjering, hadde Stoltenberg åtte kritisk viktige år til å innrette klima- og energipolitikken på en bærekraftig måte, med en nødvendig og gradvis nedtrapping av oljevirksomheten. Det skjedde ikke.

For Stoltenberg har vår olje- og energipolitikk vært et ikke-tema i klimasammenheng.