Det foreligger en etter hvert overveldende dokumentasjon på at verden beveger seg mot en miljøkatastrofe. Rapporten fra FNs klimapanel tegner et dystert bilde av vår felles fremtid.

Den setter sluttstrek for diskusjonen om klimaendringene er menneskeskapte, samtidig som den varsler en temperaturstigning gjennom dette århundret på fire-seks grader, med mindre vi omgående setter inn vidtrekkende tiltak mot utslipp av klimagasser. Uansett er det på det rene at våre etterkommere vil bli utsatt for store klimapåkjenninger. Tiden er ikke lenger på vår side.

Jeg hørte Al Gore formidle «An Inconvenient Truth» på møtet i Clinton Global Initiative i New York i september 2006, et arbeid som det påfølgende år ga ham Nobels fredspris sammen med FNs klimapanel, sterkt applaudert av Norges daværende statsminister. Gore ga den gang menneskeheten ti år på å finne en løsning på klimaproblemene. Vi kan fastslå at vi har brukt tiden dårlig.

For å kunne handle som nasjon i klimaspørsmålet trenger vi en felles virkelighetsforståelse – et beslutningsgrunnlag. Vi må kunne sammenstille, avstemme, operasjonalisere – og for den saks skyld også forenkle – det klimaforskningen nå forteller oss. En slik felles virkelighetsforståelse synes fortsatt ikke å foreligge.

Temperaturen vil fortsette å stige

Av FNs klimarapport kan vi imidlertid utlede følgende:

Temperaturen på Jorden er stigende (p.t. en stigning på ca. 0,9 grader) og vil fortsette å stige.

Vi befinner oss meget nær det punkt – «tipping point» – hvor forverringen av klimaet blir irreversibel. Smelting av isbreer og ulike typer ekstremvær er også et varsel. Vi har allerede en begynnende matvarekrise.

Vi kan ikke utvinne og brenne av mer fossil energi til atmosfæren. Denne erkjennelsen må ha konsekvenser for Norges fremtid som oljenasjon. Utslippene må ned. Nå. Vi trenger planer for nedtrapping og utfasing, og vi trenger planer for å kunne møte de klimautfordringer som ikke er til å unngå.

Vi har ingen tid å miste.

Åtte kritisk viktige år

Utgangspunktet for dagens politiske situasjon er denne:

Ingen har hatt bedre innsikt i klimautfordringene enn Jens Stoltenberg (Ap) og hans rødgrønne regjering. Med to «grønne» partier i regjering, hadde Stoltenberg åtte kritisk viktige år til å innrette klima- og energipolitikken på en bærekraftig måte, med en nødvendig og gradvis nedtrapping av oljevirksomheten. Det skjedde ikke.

For Stoltenberg har vår olje- og energipolitikk vært et ikke-tema i klimasammenheng.

Det samme gjelder Oljefondets investeringer i sterkt forurensende virksomhet (kull og olje). Konsekvensene av disse forsømmelsene er vanskelig å fastslå, men ettertidens dom over Stoltenbergs regjering kan bli meget hard.

Hva med Erna Solbergs (H) blåblå regjering? Ifølge regjeringsplattformen er klimatiltak ikke et prioritert område. På Zero-konferansen primo november – der gjennomgangsmelodien var at «det grønne skiftet er i gang» – hadde Erna Solberg en gyllen anledning til å tydeliggjøre regjeringens politikk. Det gjorde hun ikke. Hennes innlegg avslørte manglende forståelse og interesse for temaet – et inntrykk vi for øvrig også sitter igjen med fra hennes tidligere uttalelser og innlegg. Vi hørte bruk av talepunkter – formodentlig produsert av embetsverket – som tidligere er kommet fra Jens Stoltenbergs munn. Ingen analyse som ga noe i nærheten av et realistisk virkelighetsbilde – og selvsagt heller ingen respons på de andre innlederes påvisning av at «endringene skjer nedenfra». Intet om norsk olje- og gasspolitikk i et klimaperspektiv. Heller ikke om Oljefondets sentrale rolle for «det grønne skiftet».

To mulige utveier

Det spørsmålet som melder seg, blir dette:

Finnes det snev av realisme i en tro på at Høyre – med Frp i regjering – er i stand til å utvise den handlekraft som klimasituasjonen tilsier?

Er regjeringen Solberg i stand til å iverksette en bærekraftig klima- og energipolitikk for landet?

Vil dette være å tro på mirakler?

De av oss som ikke tror på mirakler, ser to mulige utveier:

1. At Stortingets flertall presser regjeringen Solberg til handling. Dette vil kreve tilslutning også fra Arbeiderpartiet. Det blir i så fall et paradoks: Vil Arbeiderpartiet i opposisjon være i stand til å presse regjeringen til å gjennomføre tiltak Arbeiderpartiet selv avsto fra i regjering?
2. At folket setter politikerne under press. Norgeshistorien er brolagt med eksempler der folket har måttet ta affære når politikerne svikter. Sviket mot kommende generasjoner er allerede et faktum.

Miljøets generalklausul

Hver og en av oss har i denne forbindelse også et rettslig hjelpemiddel, nemlig Grunnlovens § 110b, som blant annet gir enhver rett til et sunt miljø og en natur som har sin produksjonsevne og sitt artsmangfold i behold.

Denne bestemmelsen – miljøets generalklausul – forplikter storting, regjering og alle oss andre. Myndighetenes forsømmelser gjennom mange år tilsier at bestemmelsen nå må kunne bringes til anvendelse. Skal det bli domstolene som blir menneskehetens redning?