EU har på plass lovgivningen som skal sikre 55 prosents utslippskutt i 2030, målt i forhold til 1990-nivå. Nå skal dette gjennomføres. Men for å bli klimanøytrale i 2050, må EU-landene samles om et mål om minst 90 prosents utslippskutt i 2040. Dette har EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen lovet at hun skal foreslå å lovfeste. Det vil trolig skje neste år.

Dersom EU-landene skal nå sine klimamål, kommer det til å kreve enorm satsing på fornybar energi. Det må skje en drastisk reduksjon i bruk av fossil energi, massive investeringer i energiøkonomisering og enorm elektrifisering av samfunnet. Men alt dette er mulig innfor de teknologiske, økonomiske og sosiale rammene, hevder tankesmien Bruegel i et policynotat – men lett blir det ikke.

Og det som kanskje er viktigst av alt: EU må klare å kutte 55 prosent innen 2030.

Mislykkes de settes klimamålene i spill.

Usikker verden

Tankesmien Bruegel la nylig frem en rapport om fire hindringer for å nå 2040-målet. De slår fast at det er en helt annen geopolitisk situasjon nå enn da EU i 2019 vedtok sine ambisiøse klimamål. Det europeiske energiskiftet kan bli hemmet av at  forsyningskjeder for ren teknologi hindres av ustabilitet som krig i våre naboområder. Men også av handelskrig mellom de store blokkene EU, USA og Kina. EU er i dag avhengig av import av viktige råvarer, solpaneler og batterier. Dersom kostnadene for dette øke eller varene uteblir, kan det forsinke det grønne skiftet, særlig utbygging av fornybar energi. 

I tillegg kan økt uro i verden destabilisere den makroøkonomiske situasjonen ved økt rentenivå og begrenset finanspolitisk handlingsrom.

Forsvaret krever sitt

Alle EU-land har lovet å øke sine forsvarsutgifter betraktelig, etter den russiske invasjonen i Ukraina. Og bak lurer en mulig president Donald Trump som kan stanse den nødvendige militære støtten til Ukraina.

EU skal vende tilbake til en normal budsjettdisiplin. 3 prosent er grensen for budsjettunderskudd. Polen har allerede varslet at landet mener dette blir for trangt, om det skal ha plass til den varslede og nødvendige opprustningen som følge av krigen i Ukraina. De vil ha unntak for forsvarsinvesteringer.  Og da har de ikke engang snakket om de store uttellingene som på til når for eksempel kullindustrien skal avvikles. EUs budsjettdisiplin er – og vil forbli – under press.

Teknologiene er ikke på plass

I sine egne konsekvensutredninger har Kommisjonen vist til meget ambisiøse planer for blant annet karbonfangst og -lagring (CCS). Det skal lagres mellom 250 og 350 millioner tonn i året i 2040. Ifølge Bruegel er det 110-150 ganger mer enn den kapasiteten som finnes i dag. I tillegg skal det hentes betydelige mengder CO₂ ut av lufta. Men det er betydelige teknologiske utfordringer, og ikke minst kostnader, knyttet til dette. I tillegg hviler også politikken på at umodne teknologier som å fremstille e-fuel og hydrogen gjennom elektrolyse blir lønnsomme.

Suksess med en bismak

Karbonprising er det mest vellykkede klimatiltaket EU noen gang har sjøsatt. Det er helt avgjørende for at EU skal nå sine klimamål. I «Fit for 55» utvides kvotehandel til nye sektorer og rykker nærmere folks hverdag, fordi bygg og veitransport blir omfattet. Når dette er innført fra 2027 vil folk flest, ikke minst de med dårlig råd, direkte føle kostnadene ved klimapolitikken på sin egen økonomi.

Bruegel viser til at dersom denne utvidelsen av karbonprising ikke gjennomføres med nødvendig forsiktighet, kan resultatet bli sosial uro. Et eksempel er de gule vestene i Frankrike.  EU har lansert et sosialt klimafond som skal bidra til å dekke opp for de uheldige virkningene. Men allerede i valgene i år, har man sett at ytre høyre og delvis ytre venstre får økt oppslutning fordi de vil dempe den klimapolitiske innsatsen.

Troverdig klimapolitikk

Klimapolitikk som øker forskjellene, vil møte enda sterkere tilbakeslag. Bruegel peker på viktigheten av å nå 2030-målene og viser til debatten som raste i forkant av sommerens valg til Europaparlamentet. Sterke krefter ønsket en omkamp om utfasing av bensinmotoren, det var strid rundt naturrestaureringsloven og motstand mot å fase ut fyrkjeler drevet med gass i Tyskland. Alt dette viser at å gjennomføre klimapolitikk som direkte griper inn i folks hverdag blir mer utfordrende, ikke minst i en tid der økonomien gjør at folk flest sliter.

I de høringene med de nye kommissærene som nå forberedes, drilles disse på å forsvare det grønne skiftet. Miljøkommissær Wopke Hoekstra sendes i striden for å forsvare utfasingen av bensinbilen.

Og myndighetene må prioritere.

Pengene er ikke der, ifølge denne analysen fra Institute of Climate Economics. Dagens nivå av offentlige og private investeringer i klimatiltak er bare halvparten av det som hvert år trengs for å nå 2030-målene i sektorene energi, bygg og transport.

Dette er de tunge områdene i den såkalte» Fit for 55»-pakken.

Legger man så til hvilke enorme investeringer som må til for å nå 90 prosent kutt i 2040, blir tallene enda mer svimlende. Ifølge Kommisjonens egne anslag vil det være nødvendig med omkring 700 milliarder euro i året bare i investeringer i energisystemet for å nå 90 prosents målet i 2040. Det store problemet her er å utløse de private investeringene. Mario Draghi, som utredet EUs konkurransekraft, har understreket tydelig at det må mer privat finansiering til.

Hva med utvidelsen?

En annen ting det snakkes lite om, er hvordan utvidelsen av EU kan påvirke muligheten for å nå målet om 90 posent kutt i utslippene i 2040. I dag er det ni land som har status som kandidatland, nemlig Albania, Moldova, Montenegro, Nord-Makedonia, Serbia, Tyrkia, Bosnia og Herzegovina, Georgia og Ukraina.

I helgen gjennomførte Moldova folkeavstemning som bekreftet landets vei til EU-medlemskap mer minst mulig margin. Foreløpig resultat viser 50,17 prosent ja. Det viser at EU-utvidelse også kan møte folkelig motstand.

Veien frem til medlemskap er i ulik grad lang for de enkelte land.

Men de landene som banker på EUs dør, er i større grad avhengig av fossil energi. De har til stor del et distribusjonssystem for energi som ikke akkurat er topp moderne. Ukraina har fått sitt distribusjonssystem bombet i filler.

I en artikkel på Euractiv drøfter de to forskere Andrei Covatariu og Camille Defard fra Centre on regulation og Jacques Delors Energy Centre ha utvidelsen vil bety for å nå 2040-målet. De mener at utvidelsen utgjør en underkommunisert utfordring for EUs klimamål. I tillegg vil det heller ikke se bra ut om land holdes utenfor, fordi de sliter med å tilpasse sin energisektor. Et annet viktig forhold er at EU-medlemskap har vært en åpning til mer velstand og økt økonomisk vekst. For land som må ta igjen EU i klimapolitikken, kan det ta betydelige ressurser fra å bedre hverdagen til folk flest.