Uforutsigbare politikere gjør grønne investorer usikre
Finans Norge, som representerer den norske finansnæringen, ga nylig ut et nytt posisjonsnotat med tema Finansnæringens rolle i omstillingen til et lavutslippssamfunn. Det slår fast at «Finansnæringen støtter klimamålene, og (at) ambisjonen om en rettferdig grønn omstilling ligger fast».
I notatet beskriver næringen hva som skal til for at den best mulig kan bidra inn i omstillingen. Dette dreier seg om forutsigbare rammevilkår, men også effektive virkemidler som korrigerer for markedssvikt. Tilgang til beslutningsrelevant informasjon, som for eksempel pålitelige bærekraftsdata, trekkes også frem.
«Disse forutsetningene er avgjørende for å mobilisere privat kapital, redusere usikkerhet og sikre tilstrekkelig omstillingstakt», heter det i notatet.
Og våren 2025 la danskenes «Finanssektorens klimapartnerskab» frem en omfattende rapport med tittelen Analyse af barrierer for øget finansiering og investeringer i den grønne omstilling. Partnerskapet er satt ned av den danske regjeringen og består blant andre av Finans Norges søsterorganisasjon Finans Danmark og to andre bransjeorganisasjoner, Forsikring & Pension og Fondsmæglerforeningen.
Rapporten er utarbeidet av konsulentfirmaet COWI på oppdrag fra partnerskapet og tar utgangspunkt i danskenes svært ambisiøse klimamål om å kutte landets CO₂-utslipp med 70 prosent i 2030, oppnå klimanøytralitet innen 2045 og kutte utslippene med 110 prosent innen 2045. «Oppnåelsen av disse målene krever betydelige investeringer i fornybar energi og grønn infrastruktur», heter det nøkternt i rapporten.
Og også den danske finansnæringen understreker behovet for politisk langsiktighet:
«Kompleksitet og uforutsigbarhet i reguleringer utgjør en betydelig barriere for investeringer i grønne teknologier. Hyppige endringer i lovgivningen, som karbonprising og bærekraftskrav, skaper usikkerhet for investorer som frykter at nye reguleringer kan redusere et prosjekts lønnsomhet.»
Vanskelig å prise politisk risiko
– Ja, det er essensielt at vi kan stole på at vedtatte rammevilkår faktisk gjelder. Politiske forslag og vedtak som endrer viktige rammevilkår, kan føre til at investeringsbeslutninger utsettes og at næringslivets omstilling til lavutslipp dermed forsinkes. Uten at politikken er forutsigbar, blir det vanskelig å skaffe nok kapital til omstillingen, sier Kristian Ruth i Finans Norge.
Han er direktør for bærekraft og har hatt ansvar for organisasjonens nye notat om finanssektorens rolle når også det norske næringslivet gradvis skal i retning lavutslipp.
I notatet vises det til rollefordelingen mellom de ulike aktørene i overgangen til lavutslipp, der myndighetene skal sette mål og retning og vedta rammevilkår, og næringslivet skal gjennomføre endringene som gjør at utslippene kuttes. Finansnæringens rolle er å mobilisere kapitalen som kreves i prosessen og å prise risikoen som bank og investorer tar når det lånes ut og investeres. I notatet formanes det:
«Usikkerhet rundt politisk retning, virkemiddelbruk og fremtidige rammebetingelser gjør det risikabelt for næringslivet å ta investeringsbeslutninger og strategiske valg som bygger opp under omstillingen. Myndighetene bør derfor bidra til forutsigbarhet gjennom troverdige klimamål og konsistent oppfølging av disse. Det bør utarbeides nasjonale omstillingsplaner som tydeliggjør hvilke tiltak som skal gjennomføres for å nå målene.»
– En utlåner eller investor lever av å ta risiko, så alt trenger ikke å være forutsigbart. Men det må være mulig å finne en pris på risikoen man tar. Og det man kaller politisk risiko, det er det veldig vanskelig å prise, sier Ruth.
I trøbbel etter Norgespris
Politisk risiko knyttet til energisektoren og klimaomstillingen har vi flere tilfeller av i Norge, både gamle – og helt nye.
Som ferskt eksempel har vi Norgespris på strøm, som ifølge en rekke aktører har bidratt til å utfordre lønnsomheten for solenerginæringen og næringsdrivende innen energieffektivisering.
Nylig gikk for eksempel Norsk Varmepumpeforening (NOVAP) sammen med en rekke aktører som blant andre solenergiselskapet Otovo, og klaget Norgespris inn for EFTAs overvåkningsorgan ESA.
Alliansen mener Norgespris vil gi et kraftig inntektsfall for grønne næringer. Å installere varmepumper og solceller lønner seg ikke nødvendigvis når strømmen blir for billig, dermed synker etterspørselen. Salget av varmepumper i Norge i første kvartal i 2026 var svakere enn i 2025, og det laveste på fire år, viser tall fra NOVAP. Foreningens leder Rolf Iver Mytting Hagemoen mener innføringen av Norgespris på strøm er årsaken, skrev Energi og Klima i mai i år.
– Når husholdningene tilbys sterkt subsidierte strømpriser, forsvinner også noe av motivasjonen for å investere i energitiltak som vi vet er helt nødvendige på sikt, sa Hagemoen i en pressemelding.
Politisk kommentator i Teknisk Ukeblad, Ellen S. Viseth skrev tidligere denne måneden at «Norgespris har slukket solmarkedet, og flere aktører har gått konkurs».
Kutt i CO₂-avgift, grunnrenteskatt på vind
Et annet ferskt eksempel på at omstillingen kan stoppe opp når politikken endres, er også fra april i år. Ved påsketider vedtok Stortinget å kutte i CO₂-avgiften for skipsfarten, for å avhjelpe situasjonen med de høye drivstoffprisene. Avgiften har i mange år bidratt til å gjøre driften av fossildrevne skip noe dyrere, nok til at det har gitt mulighet til å dra i gang omstillingen til batteridrevne skip som uten CO₂-avgiften får en økonomisk fordel.
Men da stortingsflertallet plutselig kuttet i CO₂-avgiften for skipsfarten, ble de fossildrevne skipene billigere å drifte. I april valgte to rederier dermed å skrote sine ambisiøse planer om å bygge batteriskip, skrev Energi og Klima.
Fra høsten 2021 har vi et ytterligere eksempel på uforutsigbar politikk. I forbindelse med forslag til nytt statsbudsjett for 2022 fremmet den rødgrønne regjeringen nærmest «ut av det blå» et forslag om grunnrentebeskatning på landbasert vind. Forslaget ble vedtatt.
Og i 2025 fulgte Arbeiderparti-regjeringen opp med et forslag om grunnrentebeskatning av småkraft. Etter store protester fra blant annet Småkraftforeninga ble skatten nedstemt av stortingsflertallet.
– Tåler ikke flere politiske krumspring
I en kommentar i Europower nylig hevder tidligere olje- og energiminister Tord Lien at det norske kraftmarkedet ikke tåler «flere politiske krumspring». Lien er konserndirektør for kommunikasjon og samfunnskontakt i fornybarkonsernet Aneo og trekker blant annet frem at Stortinget i 2019 vedtok «full stopp for vindkraft». Han peker også på grunnrenteskatten på vindkraften som kom i 2021. Lien beskriver situasjonen slik:
«Ny kraftproduksjon kan bygges ut, med kjent og velprøvd teknologi og uten subsidier. Men nå er det mildt sagt spennende å vite hvilke rammevilkår vi skal drive under.»
Uttalelsen ligner et hjertesukk som kom fra London i midten av mai. Under et arrangement i regi av Solar Media, uttalte toppsjef David Maguire i BNRG – Pioneering solar partnerships, at «Politisk usikkerhet er den største utfordringen i arbeidet med å gjennomføre energiomstillingen i Storbritannia». Selskapet har hovedkontor i Irland og investeringer både der og i USA og Storbritannia.
I Storbritannia er det en stor utfordring at partiet til Nigel Farage, Reform UK, stadig ligger an til å få mer makt i landet. I en artikkel i The Guardian i mai uttalte lederen i bransjeorganisasjonen RenewableUK, Tara Singh, at landet kan blir rammet av et økonomisk kaos hvis en Reform UK-regjering «skulle oppfylle løftet om å fjerne subsidiekontrakter fra fornybare energiprosjekter».
Hun mente at en slik politisk manøver vil sende et signal til hele investormiljøet som vil være «svært skadelig».
– Brent barn skyr ilden
Kristian Ruth i Finans Norge er enig i at investormiljøene kan ta skrekken hvis politikken blir for uforutsigbar.
– Det investorer og finansnæringer ikke liker, er vilkår som spretter frem og tilbake, – ny og plutselig politikk som endrer kalkylene. Det er jo noe som heter brent barn skyr ilden, og hvis du opplever at du har gjort et godt stykke arbeid med å prise risiko, men så endres rammebetingelsene slik at din investering eller bankens utlån ble mindre lønnsom enn man burde kunne forventet, – da sitter kanskje disse investeringene lenger inne neste gang, sier Ruth.
– En investor som opplever noe som uforutsigbart eller risikofylt, vil prise usikkerheten inn i risikoen, det vil si bake inn et risikopåslag. Og med høyere risiko vil investoren kreve høyere avkastning. For en bank vil tilsvarende være at renten blir høyere når det er stor usikkerhet knyttet til lånet. Slike risikopåslag er selvsagt negative for kapitaltilgangen.
– Men jo lavere risiko man kan putte inn i kalkylene, jo lavere avkastningskrav har man som investor. Dermed blir det lettere å få kapital. Det er viktig at politiske myndigheter har dette med seg når de vurderer å endre rammevilkårene, hvis ikke kan det bli vanskelig å skaffe kapital til omstillingen.
– Kudos til regjeringen!
– Et godt eksempel på politisk forutsigbarhet er klimaavgiftene for ikke-kvotepliktig sektor som ble varslet i Grønn bok 2026, sier Ruth.
– Her varsler regjeringen en generell sats for klimaavgiftene som skal trappes opp til 3 400 kroner (2025-priser) i 2035, en forutsigbar opptrapping av klimaavgiftene på 2 400 kroner (2025-priser) i 2030. I Stortingsmelding 13, 2020-2021, Klimaplan for 2021-2030, kom regjeringen med en tydelig beskjed om hvor mye klimaavgiftene skulle være i 2030. Dette har de fulgt opp i statsbudsjettet hvert år. Her vil jeg gi skikkelig kudos til regjeringen!