Det vi gjør i dette tiåret, vil ha konsekvenser nå og i tusener av år fremover, lyder en av konklusjonene i den nye rapporten fra FNs klimapanel (IPCC).

Panelet leverer det viktigste faglige, vitenskapelige grunnlaget for utformingen av internasjonal klimapolitikk. Den såkalte synteserapporten som ble lagt frem 20. mars, runder av arbeidet med panelets sjette hovedrapport. Synteserapporten oppsummerer innsikt fra tre delrapporter Klimapanelet ga ut i 2021–22, om det naturvitenskapelige grunnlaget, virkninger og tilpasning og utslippskutt og løsninger.

Vindu i ferd med å lukke seg

Klimapanelet har ikke som oppgave å anbefale spesifikke tiltak. Likevel stråler behovet for handling – og det nå, umiddelbart – formelig ut fra nesten hver eneste av de 36 sidene i synteserapportens sammendrag.

«Mulighetsvinduet for å sikre en levelig og bærekraftig fremtid for alle er raskt i ferd med å lukke seg,» skriver panelet.

• Klimavakten: Oppdaterte fakta om klimautviklingen

Inntrykket er langt fra entydig dystert. Effektive, gjennomførbare og rimelige tiltak både for utslippskutt og tilpasning er allerede tilgjengelig, noterer panelet. Men det må altså investeres mer, og i høyere tempo.

«Dype, raske og varige utslippskutt sammen med raskere utrulling av tilpasningstiltak i dette tiåret vil redusere fremtidig tap og skade fra klimaendringer for mennesker og økosystemer,» skriver panelet.

Et utvalg av viktige konklusjoner i synteserapporten

Det som allerede har skjedd og skjer nå:

• Klimaendringer har forårsaket betydelig skade på og i økende grad irreversible tap av økosystemer – på land, ferskvann, i kryosfæren (delene av planeten der vannet har frosset til is), i kystområder og på det åpne havet.
• Ekstremvarme har i alle verdens regioner ført til dødsfall og økt dødelighet.
• 3,3–3,6 milliarder mennesker er svært sårbare for klimaendringer.
• Ekstremt vær og klima driver i økende grad folk vekk fra områder i Afrika, Asia og Nord-Amerika.

Utslippskutt og scenarioer:

• Klimascenarioer der det lykkes å begrense oppvarming til 1,5 eller 2 grader, forutsetter dype kutt i globale klimagassutslipp allerede på 2020-tallet.
• Det er et «implementeringsgap» når landenes klimaløfter sammenlignes med hva som faktisk er iverksatt av politiske tiltak. Dersom klimapolitikken ikke skjerpes, styrer verden mot 3,2 grader i 2100.
• I scenarioer for 1,5 grader nås netto nullutslipp av karbondioksid (CO₂) tidlig på 2050-tallet, mens netto nullutslipp av alle klimagasser nås rundt 2070-tallet.

Hva vi står overfor:

• Det er sannsynlig at global gjennomsnittstemperatur når 1,5 grader på kort sikt (2030–35), selv om det lykkes å gjøre store utslippskutt. I noen scenarioer kan temperaturen så synke tilbake ned under 1,5 grader mot slutten av århundret. En slik utvikling forutsetter at opptaket av CO₂ er større enn utslippene, noe som oppnås ved ulike tiltak for karbonfjerning.
• Hver eneste lille økning av global oppvarming gir mer ekstremvær. Vi får mer havstigning og havforsuring.
• Med mer oppvarming vil alle regioner oppleve at alvorlige klimahendelser rammer samtidig, for eksempel hetebølge og tørke.
• Dermed øker også den fysiske klimarisikoen for både økosystemer og mennesker ved ytterligere økning av oppvarming.
• Flere vil dø av ekstremvarme, det blir flere mat-, vann- og vektorbårne (overført av f.eks insekter) sykdommer og økte problemer med mental helse, flere flommer i kyst- og lavtliggende regioner, tap av biologisk mangfold, nedgang i matproduksjon i enkelte regioner.
• Faren for irreversible endringer i klimasystemer, som når vippepunkter nås, vil øke med ytterligere oppvarming. Risikoen for utryddelse av arter eller irreversibelt tap av biologisk mangfold i økosystemer øker også.
• Mye kan gjøres med tilpasningstiltak, men over et visst nivå av oppvarming vil regioner nå en «hard grense» for tilpasning. For små øysamfunn og regioner som er avhengig av smeltevann fra isbreer og snø, kan denne grensen nås med oppvarming over 1,5 grader.

Kilder: FNs klimapanel, Miljødirektoratet.