Den nye spesialrapporten fra FNs klimapanel (IPCC) tar for seg havet og kryosfæren – altså de delene av verden der vi finner is, snø og permafrost – i et klima i endring. Og den slår fast blant annet at havnivåstigningen, oppvarmingen av havet og avsmeltingen av isbreer – både i polare områder og i varmere deler – går raskere enn man har tatt høyde for tidligere.

Dette er den tredje spesialrapporten på ett år fra IPCC, etter halvannengradersrapporten fra oktober i fjor og landrapporten fra august i år. Alle rapportene ble bestilt i forbindelse med klimatoppmøtet i Paris i 2015. Den mest oppsiktsvekkende konklusjonen i denne rapporten er kanskje at det globale havnivået kan stige raskere og mer enn tidligere antatt. Det kan få store konsekvenser for kystnære samfunn og øystater.

– Havet vil stige i mange hundre år

– Selv om vi klarer togradersmålet vil vi ved utløpet av dette århundre ha fått rundt 0,4 meter høyere havnivå. Hvis vi får fire graders oppvarming, ender vi antakelig nærmere 0,8 meter. De mest pessimistiske prognosene gir oss havstigning på godt over én meter innen 2100, sier Furevik. Og legger til at havnivåstigningen vil fortsette med uforminsket styrke i mange hundre år.  

Furevik slår fast at dette først og fremst skaper problemer for mange av verdens megabyer som ligger ved havet, og spesielt ved ekstreme hendelser knyttet til stormer og orkaner.

– Rapporten viser at ekstreme hendelser knyttet til stormflo – som i dagens klima har kunnet forekomme en gang hvert hundre år, vil kunne inntreffe årlig, sier Furevik

Selv om det vil påvirke hele jordens befolkning, understreker Furevik at det er folk som lever langs kystene, i Arktis eller i høye fjellområder som vil komme til å merke dette aller mest. Og det gjelder mange mennesker:

– 28 prosent av alle på jorda bor langs kysten, 11 prosent
bor lavere enn ti meter over havnivået. Om lag 10 prosent bor i Arktis eller i høye
fjellområder. Dette vil altså direkte berøre svært mange mennesker. Det vil
ikke bare bli dyrt, det vil også ha enorme menneskelige kostnader om vi ikke
gjør noe, sier Furevik.

– Havforsuring skader økosystemer

Det er spesielt økt avsmelting fra isbreer – og spesielt i polare strøk – som er årsak til økningen i hastigheten i havstigningen. Se dette ekspertintervjuetmed Bjerknes-forsker Lars H. Smedsrud for mer bakgrunn om det.

I tillegg fastslår rapporten at havet har tatt opp over 90 prosent av overskuddsvarmen i klimasystemet. Det har bremset den globale oppvarmingen, men samtidig ført til såkalte marine hetebølger – som truer økosystemer i havet. I tillegg kan varmere vann ta opp mer CO₂ – men det fører også til at havet blir surere. Og surt hav binder opp viktige kalkmineraler, forklarer Are Olsen, Bjerknes-forsker og professor ved UiB.

– Om vi ikke gjør noe for å begrense CO₂-utslippene vil store deler av verdenshavene bli undermettet på viktige kalkmineraler før dette århundrede er omme. Disse brukes i skallet til mange planktontyper, som dermed vil være truet, skriver Olsen i en pressemelding fra Bjerknessenteret.

Polhavet og Sørishavet er blant de områdene som vil bli undermettet først. Kombinert med oppvarmingen og den forventede, og til dels observerte, reduserte tilgangen på oksygen og næringssalter, vil dette kunne true flere marine økosystem, fortsetter han.

Bedre data betyr tydeligere advarsler

Hav- og kryosfære-rapporten er som alle andre rapporter fra klimapanelet en gjennomgang av all tilgjengelig og relevant publisert forskning på området. Derfor er forskningen stort sett også kjent fra før blant dem som følger klimaforskningen tett, men som i de foregående to spesialrapportene er klimapanelet blitt noe skarpere i språket.

– Mer data og mer kunnskap gjør at språkbruken er tydeligere enn tidligere, forklarer Furevik.

Tidligere forskning på mange av disse områdene har vært
forsiktige i anslagene – både fordi en har hatt korte måleserier og med stor usikkerhet,
men også fordi man har vært forsiktige med å legge for mye vekt på nye resultat
før metodene har vært grundig etterprøvd av andre.

– Det har gått en del år siden forrige hovedrapport fra
klimapanelet, som kom i 2013. På de årene er det kommet mye nye data. Modellene
er blitt bedre og mer presise. Og vi forstår mer av de underliggende
prosessene. Derfor tør IPCC nå å fastslå mer sikkert det mange nok mener de har
observert lenge, sier Furevik.