De mange kunngjøringene av nye klimamål det siste året har gitt internasjonalt klimasamarbeid hardt tiltrengt ny optimisme. EU har skjerpet sitt klimamål for 2030 og lovfestet klimanøytralitet innen 2050, og har fått selskap av Japan, Sør-Korea, Canada og USA. Kina har lovet karbonnøytralitet innen 2060.

Tysklands økonomiminister Peter Altmaier vil utnytte medvinden til et stort initiativ for avkarbonisering av industri. Målet er et globalt klimapartnerskap, en ide han nylig har diskutert med USAs klimautsending John Kerry og WTOs nye generalsekretær Ngozi Okonjo-Iweala.

– Vi må oppnå at vi setter oss sammenlignbare mål i industripolitikken, med sammenlignbare tidshorisonter, sier Altmaier til Energi og Klima.

Med det vil Altmaier unngå to ting:

– Vi kan ikke tillate at et land taper sin globale konkurranseevne fordi det avkarboniserer en del av næringslivet. Og for det andre, det kan heller ikke skje at et land som har problemer med konkurranseevnen, fører en proteksjonistisk politikk med ærgjerrige klimamål som påskudd, sier Altmaier.

Begge disse utfallene er ekstremtilfeller, og mellom der er det et stort område hvor man kan bli enige, mener han.

– Det ønsker jeg å oppnå, så får vi se om det lykkes.

Altmaier tilhører kristeligdemokratene (CDU), er en av Tysklands mest erfarne politikere og har tidligere blant annet vært sjef for forbundskansler Angela Merkels kontor og miljøvernminister. Uttalelsene falt under et nettmøte med journalister 1. juni.

En god anledning til å presentere nye internasjonale klimainitiativer kommer 15. juni, når president Joe Biden besøker EU i Brussel. Et nærere klimasamarbeid mellom EU og USA er ventet å bli en del av konklusjonene på toppmøtet, skriver Bloomberg. I utkastet til uttalelse lover EU og USA å arbeide sammen om prising på karbonutslipp og ta tak i risikoen for karbonlekkasje. Utfasing av kull i energiproduksjon og hindre investeringer i fossil energi står også i utkastet.

Frykten for karbonlekkasje

Nettopp faren for karbonlekkasje – utflytting av industri til land med mindre stram klimapolitikk – er sentralt for Altmaier. Hans departement har ansvar for energi- og industripolitikken i Tyskland.

Ifølge Altmaier selv har han tidligere vært for passiv i klimapolitikken av frykt for at industrien ville bli skadelidende. Det ville ikke hjelpe at Europa ble klimanøytralt, hvis det bare førte til at andre land slapp ut mer CO₂ og europeisk industri mistet konkurranseevnen.

– Nå er det for første gang en mulighet til at det utvikler seg en konsensus mellom industrilandene om at man sammen forfølger målet om klimanøytralitet, sier Altmaier.

Samtidig er det nok av potensielle problemområder i de ulike industriene. Altmaier trekker frem en mulig utvikling innen stål som eksempel: Kina stenger kullkraftverk for å oppnå klimanøytralitet innen 2060, men blir ikke med på overgangen til grønt stål.

– Da ville tysk og europeisk stål, som vi skal avkarbonisere fullstendig innen 2045, være 30-40 prosent dyrere enn stål fra Brasil, Russland, Kina, India, Tyrkia. Det ville bety at stålindustrien i Europa ikke overlever, og at CO₂-utslippene i Europa riktignok faller, men at de øker i verden som helhet.

– Norge unntatt fra EUs "karbontoll"

En ordning for karbontoll, eller mer presist grensetilpasningsmekanisme for karbon, står på EU-kommisjonens plan for den store pakken av lovforslag som skal legges frem 14. juli. En slik mekanisme, forkortet CBAM, er tenkt som et verktøy for å hindre karbonlekkasje, og er en viktig del av EUs grønne giv.

Euractiv har publisert en foreløpig versjon av kommisjonens forslag. Her går det fram at den første versjonen av systemet skal gjelde i perioden 2023-26 og dekke sektorene stål, jern, sement, gjødsel, aluminium og elektrisitet. I vedlegget til forslaget slås det fast at produkter fra Norge er unntatt fra ordningen. Unntaket gjelder også Island, Liechtenstein og Sveits.

Ifølge Bloombergvil importører i sektorene måtte kjøpe utslippskvoter til priser som tilsvarer de som gjelder i EUs kvotemarked – altså utslippskostnaden EUs egne produsenter har. Hensikten er å få importørene til å betale for utslippene som er oppstått i produksjonen i opprinnelseslandet, for eksempel gjennom kraftsystemet. Hvis produksjonslandet har et system for prising av utslipp, må importøren kjøpe tilsvarende færre EU-kvoter.

(Red. anm: Artikkelen ble først publisert 2. juni og er senere oppdatert med informasjon om EU-kommisjonens forslag).