Klima- og miljøspørsmål er nemlig fortsatt høyt på listen over hva velgere bryr seg om. Ifølge data fra Norsk medborgerpanel der folk blir spurt om å velge sine tre viktigste saker, ligger miljø på en tredjeplass.

Her kan du lese artikkelen

«Hva opptar norske velgere? Bevegelser i nordmenns hjertesaker 2013-25» er åpent tilgjengelig på nett her.

Den kan også lastes ned som pdf her.

– Helse, økonomi og miljø topper listen som før, mens forsvar og utenriks kommer inn fra sidelinjen og kommer nesten på pallen, sier professor ved UiB, Endre Tvinnereim, som har jobbet med denne undersøkelsen. Miljø har faktisk ligget jevnt høyt på listen siden de begynte å måle dette i 2013. Blant saker som ikke når like høyt opp når folk skal velge sin viktigste sak: Velferd, utdanning og innvandring. For å nevne tre.

Kjernesaken som forsvant

Men mens dette er saker som preger valgkampen, har flere etterlyst klima- og miljøsakene. I juni skrev for eksempel Nettavisens Gunnar Stavrum om klima som «valgkampens glemte krise». Og i august skrev Altinget om de få klimaspørsmålene i valgkampen.

Dette ble også brukt som forklaring til at MDG lenge slet: Aftenposten malte i juli et bilde av MDG i dyp krise, med flere tidligere listetopper som hadde trukket seg etter å ha slåss forgjeves for å få partiet over sperregrensen i 2021. Det så svart ut også i 2025: Frem til juli i år hadde MDG bare ligget over 3,0 prosent i to av månedsgjennomsnittene til Poll of polls i 2025. På det laveste, i februar, lå de på 2,4. Dermed gikk MDG ut i august og oppfordret andre rødgrønne velgere til å stemme taktisk på dem. Noe som vekket reaksjoner.

– Det kan fremstå som litt desperat at man ikke bruker egen politikk som argument, men appellerer til taktisk stemmegivning. Men det er ikke helt nytt, sa valgforsker Johannes Bergh til NRK.

Snuoperasjonen

Men det var i ferd med å skje noe. Siden mai hadde nemlig MDG krøpet langsomt oppover på meningsmålingene. I juli, altså før pratet om taktiske stemmer, nådde de 3,5 prosent på Pollofpolls.no sitt månedsgjennomsnitt. Og i august passerte MDG den magiske 4 prosent-grensen: 4,3. Så, i september:

• Verian for TV 2 1.9.: 5,8 prosent
• Verian for TV 2 2.9.: 6,2 prosent
• Respons Analyse for VG / Aftenposten / Bergens Tidende 2.9.: 7,1 prosent.
• Opinion for ABC Nyheter/Altinget 3.9.: 7,0 prosent

Taktisk stemmegivning kan være én forklaring, men kan det også hende at velgere faktisk bryr seg om klima? Det tror VGs kommentator Hans Petter Sjøli: «Sist gang konkurrerte MDG med så å si alle de andre partiene om de den gangen så forjettede klimavelgerne. I år er de mer eller mindre alene på dette markedet», skriver han.

Åpning for sakens «eier»

Tvinnereim synes ikke det høres urimelig ut.

– Nei, jeg gjør ikke det. Hvis andre demper klimaprofilen, kan et parti som «eier» saken få mer gjennomslag, sier han. Han advarer imidlertid med å overtolke byks på meningsmålinger for små partier, og oppfordrer til å ta enkeltmålinger med en klype salt.

– Når et parti vaker rundt 3–4 prosent, er det vanskelig å måle presist. Samtidig: Miljø er en generell topp tre-sak, selv om det er litt ned fra toppårene. Det betyr at det er noe å hente for dem som treffer den interessen, sier han.

Hvordan skal vi så tolke dette, når andre data fra Medborgerpanelet viser at færre ser klimaendringene som en alvorlig personlig trussel? Det skrev nemlig Tvinnereims kollega Thea Gregersen om i Energi og klima tidligere denne uken.

De små nære og store fjerne ting

– Det er en kjent undersøkelse som ble gjort på amerikanere, som viste noe interessant: Dersom spørsmålet handler om hva som er viktigst for «verden» eller «fremtiden», løfter det andelen som nevner miljø/klima, sammenliknet med «i landet i dag», forklarer Tvinnereim, som har forsket på det samme selv.

– Folk vurderer konsekvensene som større for verden enn for dem selv, i hvert fall i rike land. Jo mer overordnet og globalt du spør, desto viktigere blir klima. Spør du «for deg personlig», synker sannsynligheten for at folk velger klima. Samtidig: Mens «miljø» kan oppleves nært – som motstand mot vindmøller i nærmiljøet – kan «klima» ofte kjennes mer abstrakt.

– Og derfor er det kanskje også gunstig – som Sjøli i VG spekulerer i – å satse mer på nasjonalt kollektivkort i valgkampen enn å sette sluttdato for oljeproduksjon? Noe som er nært og … håndterbart?

– Det kan godt hende at det var et lurt trekk. Klima kan du jo ikke «observere» direkte – det er statistikk og trender – så det hjelper å gjøre både effekter og løsninger konkrete i folks liv. Det nasjonale kollektivkortet er en interessant twist: en positiv, umiddelbar gevinst på den lokale banehalvdelen, heller enn bare utfasing eller høyere CO₂-avgifter, sier Tvinnereim.