De to «gamle» miljøpartiene, SV og Venstre, hadde landsmøte i helgen. SV ligger bra an på meningsmålingene, mens Venstre er nede i en dyp sump det blir svært krevende å løfte seg fra.

Venstre – partiet som forspilte sine sjanser

Venstre har mye god og solid klima- og energipolitikk, men har ikke klart å omsette ansvar for Klima- og miljødepartementet og Næringsdepartementet gjennom tre år til oppslutning om partiet. Utenfor Oslo og Akershus ligger Venstre svært dårlig an, ifølge den store målingen NRK nylig offentliggjorde.

Skal partiet karre seg over sperregrensen, er det helt nødvendig å kapre velgere rundt om i landet.

Der Venstre kunne ha skaffet seg støtte, og en sterk heiagjeng, er ved å ta eierskap til det grønne skiftet «nedenfra»; altså alt som har å gjøre med solenergi, energieffektivisering, rehabilitering av bygningsmasse og slike ting. Med noen grep i Enovas støtteordninger kunne partiet skaffet seg en «sak» på klima- og energiområdet som engasjerer mange, som er (relativt) ukontroversiell, og som det saklig sett er riktig å få gjort noe med.

Energidemokrati – mer makt i hendene på forbrukere og borgere – i kamp mot statlige og private halv- og helmonopoler har vært en viktig del i det grønne skiftet, kanskje særlig i Tyskland. Tanken er at desentral og fornybar energiproduksjon og -sparing er tiltak som flytter makt og verdiskaping fra store ansiktsløse virksomheter ned til «folk flest». I den norske partifloraen er det knapt noe parti som ville passe bedre til å ta en slik rolle enn Venstre.

Og med ansvaret for Enova, som partiets statsråder har hatt siden Venstre gikk inn i regjering i 2018, kunne Venstre ha fått til ordninger som ga litt større gulerøtter til huseiere som ønsker å gjøre slike grep, enten de bor i enebolig, sameier eller borettslag. En fordel med slike støtteordninger er at (litt) statlig støtte utløser betydelige private investeringer.

Når Venstre-statsrådene Ola Elvestuen og Sveinung Rotevatn ikke har dreid politikken i denne retningen, er systemlojalitet et begrep som gir en forklaring. Ønske om å holde avstand mellom politikk og forvaltning, tiltro til embetsverk og institusjoner som Enova, NVE og Statnett, har gjort at Venstre-statsrådene ikke har snudd seg i stolen.

Venstre er ikke noe (stor)industriparti, Høyre og Ap er mye nærmere de store selskapene i industrien. Avtalen med EU og støtte til CO₂-prising er rasjonell og riktig politikk, men skaper ikke entusiasme i by og bygd. Partiets program har mange formuleringer som peker mot grønt skifte «nedenfra», men det spørs om det er for sent med tanke på høstens valg. Enova fikk et nytt mandat i vinter, og det er bruken av Enovas støttemidler som sammen med nett-tariffene er den viktigste nøkkelen i dette feltet.

SV – bare små og få vindmøller på land

SV ligger langt bedre an på målingene enn Venstre. SV var partiet som hadde vindmøller på valgplakatene og som i Stoltenberg-regjeringens tid, sammen med Senterpartiet, drev igjennom ordningen med grønne sertifikater – altså systemet som har gitt betydelig vindkraftutbygging i Norge.

Nå er det vindkraftmotstand som former det politiske terrenget der SV opererer. SVs vindkraftpolitikk er nå så restriktiv at den ikke åpner så mye rom for partier og krefter som er enda mer «mot», men er likevel mindre avvisende enn Rødts kurs. «Industripartiet» Rødt vil som kjent heller ikke ha havvind.

Til venstre for Arbeiderpartiet er det nå ikke mye støtte å hente til vindkraft som kan produsere strøm til en pris og i et volum som er attraktiv for industrien – uten nye subsidier og støtteordninger. Utbyggingen av vindkraft som har skjedd i Norge det siste tiåret, har gitt mye billig ny strøm til industrien, og uten tvil bidratt til å styrke grunnlaget for den kraftforedlende industrien i Norge.

Spørsmålet som vil melde seg med betydelig styrke i løpet av neste stortingsperiode, er hvordan Norge skal produsere nok fornybar strøm til ny industri, øvrig elektrifisering på land, samt elektrifisering av oljeplattformer.

Partileder Audun Lysbakken sier «håpet» er 12 TWh havvind innen 2030, som er en betydelig mengde kraft, og som for å kunne realiseres forutsetter at det kommer i gang planlegging og bygging ganske omgående.

SV holder en liten åpning for småskala vindkraft på land, for eksempel i industriområder. Dette kan gi noen små og «søte» vindmøller her og der, men ikke den industrielle skalaen som trengs hvis man for eksempel vil etablere ny storskala hydrogenproduksjon basert på verdens beste landbaserte vindressurs i Finnmark. At vindkraft på land i stor skala avvises, vil gjøre elektrifiseringen av Norge dyrere og vanskeligere.

Hva må en rødgrønn regjering gjøre?

Vindkraft-vedtakene fra SVs landsmøte – sammen med Venstres abdikasjon når det gjelder grønt skifte «nedenfra» – legger noen interessante føringer for en eventuell rødgrønn regjering, både når det gjelder politikkens innhold og organisering av regjeringsapparatet.

• Energieffektivisering – herunder småskala kraftproduksjon/solceller – må få et løft. Noen hundre millioner ekstra i støtte kan utløse mye investeringer og velvilje fra «folk flest». Dette vil også gi viktige bidrag til elektrifiseringen av Norge, og skape arbeidsplasser over hele landet.
• Det vil være nødvendig å komme i gang med storskala utbygging av offshore vindkraft raskt – hvordan det skal finansieres, må løses. Det har foreløpig ingen svar på.

Strateger på rødgrønn side bør også se nærmere på hvordan departementene best organiseres og hvordan statlige pengebinger som Enova og Innovasjon Norge, sammen med andre støtteordninger, best kan samordnes. Det er ikke gitt at dagens departementsstruktur er den rette – og den som vil vinne valg må få mer ut av å styre både klima- og næringspolitikken – med alle dens milliarder – enn Venstre har gjort.