Der det blir vanskeligst, er nok på det som kalles differensiering. Land skal ha ulike mål basert på deres kapasitet.
Det store stridsspørsmålet er hvordan og i hvilken grad man skal skille mellom
kravene til rike og fattige land. Her er det en blokk som består av de såkalt likesinnede utviklingslandene, ledet av
India, Kina og Saudi Arabia, blant annet, som jobber for en todeling – en liste
som skiller mellom rike og fattige land. Den eksisterer allerede, og de ønsker
at den skal legges til grunn.
– Men det vil ikke alle andre? Hva er det som er galt med den listen?
– For det første fungerer det generelt dårlig å dele verdens land inn i
to kategorier på den måten. For det andre er listen utdatert. Den er fra 1992,
verden ser helt annerledes ut i dag. For å nevne to eksempler: Singapore og
Sør-Korea regnes ifølge denne listen som fattige, og de færreste vil vel være
enige i at det er treffsikre karakteristikker av de to landene i dag. Det er
derfor viktig at de likesinnede utviklingslandene ikke lykkes med å gjeninnføre
denne listen.
– Hva annet venter du uenighet om?
– Finansiering. I følge Paris-avtalen skal de rike landene finansiere
klimateknologi og -tilpasning i de fattige landene. Dette skal de bruke 100
milliarder dollar på årlig innen 2020. Men i 2025 skal den summen justeres opp.
Nå skal ikke partene diskutere det nye måltallet, men hvordan man skal legge
opp den prosessen. Og her ser vi en klassisk fattig-mot-rik-konflikt.
Utviklingslandene er med god grunn opptatt av å legge grunnlag for få mest
mulig støtte. De rike landene vil binde seg minst mulig på forhånd, og ha så
stort forhandlingsrom som mulig frem mot 2025.
– Og så var det denne Talanoa-dialogen. Hva skal man få ut av den, egentlig?
– Det er – som navnet altså betyr – en kunnskaps- og
erfaringsutveksling. Landene får en talerstol, de forteller hvor de står, hvor
de burde være, og hvordan de skal komme dit. Det tas ikke mye konkrete
beslutninger. Men det viktige her, er hvordan denne plattformen kan brukes til
å øke ambisjonsnivået. I 2020 skal landene levere inn nye nasjonale bidrag. Det
som skjer under Talanoa-dialogen skal informere den beslutningen som tas da.
Derfor er det viktig at det ut fra dialogen kommer en beslutning eller en
erklæring som sier noe tydelig om av det er viktig at vi strammer inn
betydelig. Den store spenningen ligger i hvor langt man kan gå i å oppfordre
land til å øke sine bidrag. Her veies ordene nøye.
– Så når du sier «beslutning eller erklæring» er det egentlig to helt forskjellige ting det kan ende i?
– Ja. En erklæring er ikke
spesielt bindende, men kan derfor gi tydeligere signaler om hva som er ønskelig.
En beslutning er mer konkret og
bindende, men vil nok bli mindre tydelig. Men det viktigste er uansett at det
kommer en innstramming. For med dagens bidrag styrer vi mot 3°C eller enda
høyere oppvarming.
– COP24 varer til 14. desember – hva er det best tenkelige utfallet når vi kommer til siste dagen?
– At vi har fått et vedtak om regelverk som er tydelig, hvor det er
lett å forstå hva man skal gjøre og at det er lett å forstå andre lands mål. Og
ikke minst at man har transparens, at det er lett å sjekke om partene
etterlever sine forpliktelser eller ikke.
– Og verst tenkelige utfall?
– Jeg har to slike. Det første, verste utfallet er at vi ikke kommer til enighet i det hele tatt, at det blir utsatt til neste år. Opprinnelig lå den an til at COP25 skulle holdes i Brasil, og ettersom den nyvalgte presidenten der er skeptisk til Paris-avtalen lovet ikke det godt. Nå har de trukket sitt kandidatur til å arrangere COP neste år, men det er likevel problematisk med en utsettelse. For det første er det ødeleggende for tilliten mellom partene. Men sent i 2019 er man også veldig nær 2020, når målene egentlig skal begynne å gjelde. Derfor håper jeg at vi kommer i mål med et godt regelverk i år.
Den andre verste utfallet skjer om vi får et vedtak, men at det er
utvannet og utydelig. At det blir for stor fleksibilitet, eller tvil om hva de
ulike partene faktisk skal gjøre. Jeg klarer ikke helt å velge mellom disse.
Jeg frykter egentlig begge like mye.
– Du har nevnt det så vidt, men vi må snakke om deltakerlandene. Hvor vil vi se de store alliansene? Hvem blir pådrivere, hvem blir bremseklosser?
– Som nevnt går det et skille mellom rike og fattige land i en del
viktige saker. Ved siden av klimafinansiering, gjelder det også det som kalles
«tap og skade», hvem som skal betale for økonomiske konsekvenser av
klimaendringene.
Men det er også en splittelse i gruppen av fattige land. Mens for
eksempel øystater i Stillehavet er pådrivere, kan de likesinnede
utviklingslandene være bremseklosser i mange spørsmål. Sistnevnte ønsker denne nevnte
todelingen, så de selv kan regnes som fattige. De ønsker også størst mulig
fleksibilitet, og minst mulig tydelighet i regelverket. Her gjør de seg
vanskelige. På den andre siden har du land som USA og til dels EU og Norge, som
ikke har så veldig lyst til å komme med løfter om klimafinansiering og tap og
skade. De bremser på den måten.
– USA har jo sagt de skal trekke seg fra avtalen, og gjorde ikke stort vesen av seg i fjor. Hva venter du i år?
– USA er uansett et viktig land. Det var USA og Kina som drev frem
Paris-avtalen. Og USA har ikke nødvendigvis gjort noen helomvending, tross
Trump. Men det merkes i noen spørsmål. De er for eksempel helt uvillige til å
bidra til klimafinansiering. Det er nytt og annerledes. Men den viktigste
effekten er trolig at USA ikke lenger er noen pådriver. I Paris la de stort press
på bremseklossene, for eksempel på Saudi Arabia. Når du tar vekk den
pådriverrollen, får de som bremser et friere spillerom. I tillegg har det at de
sier de skal trekke seg fra Paris-avtalen undergravd tilliten i forhandlingene.
De to faktorene sammen gjør at dynamikken er endret, alt er blitt vanskeligere.
– Til slutt: I fjor ble COP23 holdt i Bonn, og demonstrasjoner mot tysk energipolitikk – og spesielt tysk kullavhengighet – rammet inn mediedekningen. I år er det kanskje enda mer tilspisset i Polen, med åpen konflikt innad i regjeringen om kullpolitikken. Er dette typisk mediestorm, eller tror du det vil bli merket på konferansen?
– Først må vi påpeke at det er tredje gangen Polen er vertskap. Hver gang det har vært Øst-Europas tur til å arrangere, er det Polen som har stilt opp. De har erfaring, de mestrer logistikken og så videre. Samtidig: Internt i EU er Polen ofte en bremsekloss i klimaarbeidet. Det er et kull-land, og det har nylig blitt bråk etter et utspill fra energiministeren som er det jeg tror du sikter til. Polen er også opptatt av skogbruk, og skogens rolle i naturlig karbonfangst. De to tingene vil nok Polen som vertskap ønske å promotere.
Men de skyver også rettferdig omstilling foran seg. Det begrepet – just transition – er noe for eksempel norske
LO også er opptatt av. Men det kan brukes som påskudd, for å si at omstillingen
kan skje for raskt, at man må ta hensyn til kullarbeidere og så videre. Polen
vil ikke ønske at man sier for tydelig at kull skal fases ut.
Samtidig ville jeg vært langt mer bekymret om Brasil hadde blitt vertskap neste år. Nå blir det jo et spenningsmoment hvem som blir vertskap for COP25. For det betyr noe, det er en nøkkelrolle.
