Debatten om drivstoffavgiftene har tydelig vist hvor navlebeskuende den norske politiske debatten kan være. Misforstå meg rett, dyrtid og trangere lommebøker trenger selvfølgelig politisk handling. Men når vi mister den globale konteksten kan vi ende opp med å gjøre en vanskelig situasjon for verden enda verre.

Invasjonen av Ukraina viste tydelig de internasjonale konsekvensene av økte olje- og gasspriser. Kun tre måneder etter invasjonen falt 71 millioner mennesker i fattigdom globalt. Dette var drevet av høyere priser på olje og gass, og høyere matpriser, som for øvrig sterkt påvirkes av høyere oljepriser.

Det samme er vi i ferd med å se nå.

Les også:

Oljeavhengighet er en gavepakke til verdens tyranner

Omtrent 45 millioner mennesker anslås å falle inn i akutt sult dersom Iran-krigen fortsetter. Det internasjonale energibyrået anbefalte flere tiltak for å redusere den globale etterspørselen etter olje, mer hjemmekontor, økt bruk av kollektivtransport, lavere hastighet på veiene og mer samkjøring. Altså en internasjonal dugnad for å redusere presset på energimarkedet og verdensøkonomien.

I Norge gjør vi det motsatte.

Istedenfor å gjøre det enklere for folk å bruke kollektivt, hjemmekontor eller bildeling, valgte stortingsflertallet å bruke milliarder for å senke drivstoffprisene i Norge. Men når vi velger å bruke milliarder på billigere bensin og diesel er det ikke Norge som betaler den høyeste prisen. Det er menneskene som allerede har det vanskeligst.