Økonomiprofessor Anders Skonhoft hevder i et innlegg på Energi og Klima 15. mai at utbygging av ny fornybar energi ikke tar hensyn til naturen, og at vi bygger ut kraft i Norge uten samfunnsøkonomisk analyse. Problemet er bare at analysene hans mangler nettopp det han selv etterlyser: helhet, proporsjoner og sammenlikning.

Skonhoft går hardt ut mot vindkraft og viser til at Roan vindpark krevde 40 km2 (kvadratkilometer) areal. Han nevner ikke at dette er planområdet, ikke nedbygd areal. Rundt 3 prosent av et planområde bygges faktisk ned. For Roan snakker vi da om cirka 1,2 km². Til sammenlikning har Norge de siste 50 årene bygget skogsbilveier og flatehugget skog i et område på 48 000 km², tilsvarende hele Finnmark, ifølge en rapport fra Naturvernforbundet.

Skogbruk har gitt viktige bidrag til både sysselsetting og industri, men arealinngrepene det medfører – skogsbilveier og hogstflatearealer – skjer i det stille, uten de samme kravene til naturregnskap og offentlig debatt.

Hvor skal vi bygge ny kraft?

Skonhoft fremstiller også vindkraft som planløs og spekulativ. Men i realiteten har konsesjonsbehandling av vindkraft i Norge blitt en av de mest grundige og langvarige prosessene i samfunnet, med konsekvensutredninger, høringer og månedsvis av lokalpolitisk behandling.

Vi mener det er på tide å ta diskusjonen ut av akademia og inn i virkeligheten. Hvis vi ikke skal bygge kraft på land, hvor skal vi da bygge den?

Vi kan selvsagt vente på flytende havvind og kjernekraft, men det vil ifølge våre beregninger koste staten mellom 300 og 800 milliarder kroner i subsidier for å produsere det samme som 60 TWh landbasert vind og sol. Det er om lag den mengden kraft ulike analyser fra blant andre Statnett, NVE og Miljødirektoratet viser at man trenger for å fase ut 130 TWh fossil energi i Norge.

60 TWh landbasert vind og sol vil ikke kreve subsidier, men derimot gi over 270 milliarder i offentlige inntekter over 30 år, ifølge våre beregninger.

Bruk areal der det gir mest igjen

Skonhoft krever at naturens verdi skal med i regnestykket. Det er vi helt enige i. Derfor må vi regne på hva vi får igjen per kvadratmeter. Vindkraft kutter utslipp, gir kraft til industri og gir inntekter til stat og kommune. Det er ikke mange andre arealinngrep i Norge som kan vise til så mye igjen for så lite areal.

Skal vi ha et kraftsystem som både kutter utslipp, bygger industri og gir naturen et reelt vern, må vi tørre å bruke noe areal der det gir mest igjen – og stille høyere krav til all annen arealbruk.

Gjør de enkle grepene først

Vi er åtte milliarder mennesker på jorda fordi vi har hatt tilgang på billig og konsentrert energi. Hadde man kuttet all olje og gass på dagen, ville vi i løpet av få år blitt noen milliarder færre på jorda. Uten olje og gass kunne ikke verden brødfø like mange.

Vi må bruke de teknologiene vi har til å erstatte fossil energi raskt og effektivt. Det viktigste er å gjøre de enkle grepene først.

I Norge betyr det blant annet elektrifisering av Equinors gassanlegg på Melkøya i Finnmark, som vil gi det største enkeltutslippskuttet på land i norsk historie. Det samlede arealinngrepet for å produsere 3,6 TWh med 2–3 vindkraftverk til Melkøya-elektrifiseringen er ca. 1,5 promille av arealet i Finnmark, viser beregninger vi i Fred. Olsen Renewables har gjort i forbindelse med prosjektet Laksefjorden Vindkraftverk. Og da vil kun 3–4 prosent av dette arealet igjen brukes til veier og standplasser.

Realistisk naturpolitikk

Vi er enige med Skonhoft i at ikke all kraftbruk er god kraftbruk. Men skal vi ha mulighet til å prioritere, må vi ha noe å fordele. Det fordrer produksjon, og produksjon fordrer areal. Vi må bruke dette arealet smart. Det betyr at vi noen steder bygger kraft, og heller verner eller restaurerer natur der hvor vår bruk av naturen ikke gir så mye i forhold til naturverdiene som utnyttes.

Skonhoft viser også til Klimautvalget 2050 og påpeker at energieffektivisering er det viktigste vi kan gjøre. Det er vi helt enige i. Det mest effektive vi kan gjøre for å spare energi, er å elektrifisere. En elbil bruker bare 20–30 prosent av energien en bensinbil gjør. Overgangen fra papiravis til digitale medier har også gitt enorme energibesparelser. En enkelt papirfabrikk med tilhørende skogsbruk og transportbehov krever ifølge våre beregninger så store arealressurser at dersom vi kombinerte dette arealet med vind- og solkraft, kunne vi elektrifisert store deler av Norge fram mot 2050.

Energieffektivisering og kraftutbygging henger tett sammen – det ene forutsetter ofte det andre. Det grønne skiftet trenger både kraft og realistisk naturpolitikk.