Norge er det landet i verden som bruker mest strøm per innbygger (Island unntatt). Norge er også det land i verden som bruker mest samlet energi per innbygger.

Tall fra databasen Our World in Data viser at forbruket i 2023 var på noe over 100 000 kWh per innbygger når det tas hensyn til at strøm produsert med fornybar energi er mer effektivt enn strøm produsert med fossil energi. Det er tre ganger (!) høyere enn for hele EU (EU27).

Tross det enorme norske forbruket kommer det stadig planer om nye kraftbehov og nye utbygginger. Og som oftest uten noen samfunnsøkonomisk vurdering, og hvor ødelagt natur tillegges liten vekt.

Naturødeleggelser

Produksjonen og forbruket av elektrisk kraft har satt sterke spor etter seg i norsk natur. Mange vassdrag er sterkt regulert, og vannkraftreservoarer fyller opp store fjellområder. Den omfattende utbyggingen av vannkraft har også betydd mange kraftledninger gjennom uberørt natur.

De mest markerte miljøkonfliktene i Norge har også vært knyttet til vannkraftutbyggingen. Særlig viktig her var Mardøla-utbyggingen i begynnelsen av 1970-årene, og Alta-utbyggingen snaue ti år senere.

Naturødeleggelsene ved den landbaserte vindkraftproduksjonen har også vært formidabel. Storheiautbyggingen på Fosen med en årlig produksjonskapasitet på om lag 1 TWh krevde direkte over 40 kvadratkilometer inngrepsfri og uberørt natur.

Beregninger fra NVE antyder at den direkte arealbruken for hele den eksisterende norske vindkraften kan utgjøre om lag 600 kvadratkilometer. I tillegg kommer omfattende arealbruk til tilførselsveier og ledningsnett, også ofte i inngrepsfri natur.

Bruken av naturen ved all denne kraftutbyggingen, både av vann- og vindkraft, har vært kostnadsfri for utbyggerne.

Når det gjelder vannkraften, var ødelagte natur- og fjellområder en viktig del av det «å bygge landet». Det skapte ny industri og strøm til husholdningene, og var en viktig faktor bak framveksten av den norske velferdsstaten. Den norske befolkningen har også i all hovedsak hatt eiendomsretten til produksjonen, da de langt fleste vannkraftselskapene enten er statlige eller kommunale.

For vindkraft er situasjonen helt forskjellig. I motsetning til vannkraften har utbyggingen skjedd på en helt planløs måte, hvor grunneiere og «prosjektutviklere» på jakt etter rask profitt har lansert utbyggingsprosjekter. Når spekulantene så har fått ja fra NVE, og etter hvert fra kommunene, har prosjektene ofte blitt solgt til utenlandske selskaper med hjemstedsadresse i skatteparadiser (Tax Justice Norway 2021).

Det at kostnaden for bruk av natur ikke har inngått i utbyggingskostnadene, betyr rett og slett at det norske fellesskapet og framtidige generasjoner har gitt fra seg naturen gratis og subsidiert vindkraftutbyggingen.

Framtidig kraftbehov

Det har de siste årene blitt publisert et utall av prognoser og spekulasjoner om framtidig kraftbehov. Dette har kommet fra NVE, Statnett, Miljødirektoratet, samt fra lobbyorganisasjoner, interessegrupper, næringsinteresser og akademikere som jobber for utbyggerne (Gulbrandsen og Handberg 2023).

Hovedbudskapet fra dette energiindustrielle kompleks er at kraftbehovet er stort og produksjonen av elektrisk energi må øke raskt. Dette har seilt under «det-grønne-skiftet»- og «bærekraft»-flaggene. Men hydrogenproduksjon, data- og kryptosentre og batterifabrikker, gjerne med statlige subsidier, har ikke noe med bærekraft og klimatiltak å gjøre. Det betyr derimot profitt for utbyggerne.

NVE publiserte rapporten Tilstanden i kraftsystemet 2025 nå i april, og dette er enda en ny kortsiktig analyse. Her listes det også opp nye behov for strøm til transportsektoren, elektrifisering av sokkelen og også flere datasentre, men den representerer heller ikke noen etterspørselsanalyse i tradisjonell forstand.

Riktignok er behov for strøm til elektrifisering av transportsektoren en grei målbasert behovsanalyse for å nå et bestemt mål (klima). Det samme kan sies om landbasert strøm for elektrisering av sokkelen, bortsett fra det meningsløse å bruke fornybar energi for å produsere mer ikke-fornybar energi.

Men hva representerer «behov» for strøm til nye datasentre, og hva er markedsprisen for denne strømmen? Ellers er det fortsatt slik at etterspørsel etter ny kraft skal fordeles etter først til mølla-prinsippet bestemt av ledig effekt- og produksjonskapasitet? Statnett foretar ingen nyttevurdering av ny aktivitet og etterspørsel.

Framtidig kraftproduksjon

Istedenfor å formulere mer eller mindre løsaktige framtidige behovsanalyser, er det langt mer meningsfylt å spørre om hva som skal, eller bør, skje med tilbudet av kraft og framtidig norsk kraftproduksjon.

I landet med verdens høyeste energiforbruk og det av de rike land hvor energiutbyggingen kanskje har gitt de største naturødeleggelsene, må naturen tas hensyn til på en helt annen måte enn tidligere. Naturkostnadene må inn og framtidig utbygging må baseres på samfunnsøkonomi og ikke kun bedriftsøkonomi.

Det at samfunnsøkonomi skal være bestemmende for kraftutbyggingen, har blitt slått fast som prinsipp i mange offentlige utredninger. Og for eksempel i både NOU 2015:15 (Sett pris på miljøet) og i NOU 2022:20 (Et helhetlig skattesystem) foreslås det bruk av naturavgift ved kraftutbygging som krever naturarealer. Også i energimeldingen til Solberg-regjeringen (!) het det at «… (fornybar energi) bør i størst mulig grad …bygges ut etter samfunnsøkonomisk lønnsomhet» (St.m. 25, 2015–2016, Kraft til endring, s. 8).

Samfunnsøkonomi betyr altså at alle kostnader ved en utbygging skal med, også bruken av naturen. Det er nå en utredning i Finansdepartementet om bruk av naturavgift knyttet til irreversibel arealbruk som forårsaker klimagassutslipp. Men alle naturkostnadene må med, og det må koste så mye at det å ødelegge verdifull natur ikke lenger blir lønnsomt.

Ny landbasert vindkraftproduksjon i områder med inngrepsfri og uberørt natur må derfor være helt uaktuelt, mens rehabilitering og renovering av eksisterende vannkraftanlegg kan være akseptabelt.

Men det viktigste er at det legges langt bedre til rette for energieffektivisering og energisparing slik at produksjonen av kraft ikke øker. Den solide utredningen til Klimautvalget 2050 (NOU 2023:23) mente at Norge burde bevege seg mot et lavenergisamfunn. Og det må jo bety ikke mer, men mindre kraftproduksjon.