Energiomstillingen mangler et tydelig eierskap
Organiseringen er blitt den største flaskehalsen i norsk energipolitikk, skriver artikkelforfatterne.
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
I de tre foregående kronikkene har vi argumentert for at markedet formes av politiske valg, at energieffektivisering må bli det styrende prinsippet i energipolitikken, og at bygg representerer et av Norges største uutløste kraftverk.
Likevel står ett spørsmål igjen: Hvorfor skjer det så lite når vi vet så mye?
Norge mangler verken kunnskap, teknologi eller kapital. Vi har solide fagmiljøer, dyktige byggeiere, kompetente rådgivere, en innovativ leverandørindustri og offentlige virkemidler. Potensialet for energieffektivisering er godt dokumentert, og behovet for mer effekt og bedre ressursutnyttelse er bredt anerkjent.
Likevel beveger utviklingen seg langt saktere enn ambisjonene tilsier. Forklaringen ligger etter vår vurdering ikke først og fremst i teknologien. Den ligger i organiseringen.
Energiomstillingen er i dag fordelt på mange aktører med tydelige deloppgaver, men uten én aktør som har et samlet ansvar for resultatet.
NVE analyserer utviklingen og beskriver utfordringene. Enova utløser investeringer gjennom støtteordninger. Statnett planlegger kraftsystemet. Kommunene planlegger arealer og bygg. Byggeiere tar investeringsbeslutninger. Rådgivere prosjekterer. Entreprenører bygger. Driftsorganisasjonene overtar. Alle gjør viktige oppgaver.
Likevel er det ingen som har et tydelig mandat til å sikre at potensialet for energieffektivisering faktisk blir realisert på samfunnsnivå. Når analyser viser at vi er langt unna de politiske målene, blir avviket registrert.
Men hvem har ansvaret for å lukke det?
På de fleste andre samfunnsområder ville et slikt avvik utløst en systematisk gjennomgang av organisering, virkemidler og ansvar. I energiomstillingen blir avviket oftere en beskrivelse av situasjonen enn et utgangspunkt for endring.
Det betyr ikke at enkeltaktører gjør en dårlig jobb. Det betyr at systemet mangler et tydelig eierskap til gjennomføringen. Utfordringen er hvordan kunnskapen omsettes til handling.
Den amerikansk-italienske økonomen Mariana Mazzucato har gjennom sitt arbeid vist hvordan store samfunnsutfordringer krever organisering rundt et felles oppdrag, der politiske mål, virkemidler og aktører trekker i samme retning.
Felles for disse perspektivene er at organisering ikke er et spørsmål om administrasjon. Det er en forutsetning for gjennomføring. Vi tror derfor at neste fase av energiomstillingen handler mindre om å utvikle enda flere teknologier og mer om å organisere oss bedre rundt dem.
Det krever sterkere koblinger mellom politikk, finansiering, byggeiere, prosjekter og drift. Det krever at læring flyter mellom prosjekter i stedet for å bli liggende igjen i hvert enkelt bygg. Og det krever et tydelig eierskap til å identifisere nødvendige tiltak, prioritere dem, sikre finansiering, følge opp gjennomføringen og korrigere kursen når utviklingen ikke er i tråd med de målene vi har satt.
Kanskje er det nettopp her neste store steg i energiomstillingen ligger. Ikke i nye teknologiske gjennombrudd, men i systemledelse – evnen til å organisere mennesker, virkemidler og ansvar rundt et felles samfunnsoppdrag.
Norge trenger ikke bare en energipolitikk som peker ut retningen. Vi trenger også en organisering som gjør at vi kommer dit.
Energiomstillingen lykkes når noen har et tydelig eierskap til å identifisere nødvendige tiltak, sikre finansiering, følge opp gjennomføringen og korrigere kursen når utviklingen ikke er i tråd med de målene vi har satt.
Les artikkelforfatternes tidligere kronikker i samme serie:
