Bygg er Norges glemte kraftverk
Energieffektivisering må bli det styrende prinsippet i norsk energipolitikk, skriver artikkelforfatterne.
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Norsk energidebatt handler i stor grad om hvordan vi skal produsere mer kraft. Vi diskuterer vindkraft til lands og til havs, oppgradering av vannkraft, kjernekraft, nettutbygging og nye overføringsforbindelser.
Samtidig øker konfliktene om naturinngrep, kostnader og tempo.
Men vi stiller sjelden det mest grunnleggende spørsmålet:
Hvor mye av det framtidige kraftbehovet kan vi unngå?
Svaret på det spørsmålet avgjør hvor mye ny kraft vi faktisk trenger å produsere, hvor mye nytt strømnett som må bygges og hvor store naturinngrep vi må akseptere. Likevel havner dette ofte i skyggen av debatten om ny kraftproduksjon.
Det er nettopp derfor EU har innført prinsippet Energy Efficiency First.
Prinsippet ble forankret i EUs energilovgivning i 2018 gjennom «Governance Regulation» og er senere videreført og styrket, blant annet gjennom bygningsdirektivet (EPBD).
Utgangspunktet er enkelt: Før samfunnet investerer i ny energiproduksjon, nytt strømnett eller annen energiinfrastruktur, skal man først undersøke om behovet kan dekkes billigere, raskere og med mindre miljøbelastning gjennom energieffektivisering, energisparing, fleksibilitet og smartere utnyttelse av eksisterende energisystemer.
Hvis bygg- og anleggsnæringen skal bli en reell del av norsk energi- og sikkerhetspolitikk, må vi våge å prioritere der effekten er størst.
Det handler ikke om å være mot ny kraftproduksjon. Det handler om rekkefølge. Vi mener dette også bør bli et styrende prinsipp i norsk energipolitikk.
Hvis bygg- og anleggsnæringen skal bli en reell del av norsk energi- og sikkerhetspolitikk, må vi våge å prioritere der effekten er størst. Vi kan ikke dra i alle tau samtidig. Rekkefølgen er avgjørende. Energieffektivisering må komme først.
Norge har gjennom flere tiår hatt rikelig tilgang på rimelig, fornybar elektrisitet. Det har gitt store konkurransefortrinn, men også gjort oss mindre bevisste på hvordan vi bruker energien.
Vi ligger fortsatt helt i verdenstoppen i elektrisitetsforbruk per innbygger – om lag fire ganger høyere enn Danmark og rundt dobbelt så høyt som Sverige. Billig vannkraft har gjort elektrisitet til standardløsningen for oppvarming av norske bygg.
Samtidig står vi foran en omfattende elektrifisering av transport, industri og nye næringer. Kraftsystemet skal levere mer enn noen gang tidligere. Da blir spørsmålet ikke bare hvor vi skal hente ny kraft, men hvordan vi kan frigjøre den kraften vi allerede bruker. Det er her bygg kommer inn i bildet.
Om lag 80-90 prosent av byggene som skal stå i Norge i 2050, er allerede bygget. Skal vi lykkes med energiomstillingen, er det derfor først og fremst den eksisterende bygningsmassen som må løftes.
Bygg er ikke bare steder hvor energi forbrukes. De representerer også et av de største potensialene for å frigjøre elektrisitet til resten av samfunnet. Det er derfor vi mener bygg er Norges glemte kraftverk.
Når vi reduserer energibehovet i bygg, produserer vi ikke ny elektrisitet. Men vi frigjør elektrisk kraft som kan brukes der samfunnet trenger den mest.
I et land hvor nesten all oppvarming er elektrisk, er dette langt mer enn et spørsmål om lavere strømregninger. Det handler om forsyningssikkerhet, beredskap, konkurransekraft og tempoet i den grønne omstillingen. Energieffektivisering er derfor ikke bare et klimatiltak. Det er energipolitikk.
Det er samtidig en viktig forskjell vi snakker altfor lite om i den norske energidebatten. Vi diskuterer gjerne hvor mange terawattimer (TWh) vi trenger gjennom et år. Langt sjeldnere diskuterer vi effekt – hvor mye kraft systemet må levere akkurat når belastningen er størst.
Den mest akutte utfordringen i det norske kraftsystemet er nemlig ikke nødvendigvis den årlige energibalansen. Den er effektbalansen de kaldeste vinterdagene, når hele samfunnet trenger store mengder elektrisitet samtidig.
Første nyttårsdag i år satte Norge ny rekord i kraftforbruk. Belastningen på kraftsystemet var 25,3 GW, mens produksjonen var om lag 27 GW. Marginen var dermed bare rundt 1,7 GW, om lag seks prosent av den tilgjengelige produksjonskapasiteten. Det er en liten sikkerhetsmargin i et nasjonalt kraftsystem.
Dersom en større produksjonsenhet, en viktig overføringsforbindelse eller en region faller ut i en slik situasjon, blir systemet raskt sårbart.
Samtidig vet vi at elektrifisering av industri, transport og nye næringer vil øke belastningen ytterligere de kommende årene. NVE forventer at Norge kan få et effektunderskudd på rundt 3 GW i 2035 dersom utviklingen fortsetter.
Bygg omtales ofte som en stor energibruker. Langt sjeldnere omtales de som en del av løsningen.
Det er her bygg kommer inn i bildet. Bygg omtales ofte som en stor energibruker. Langt sjeldnere omtales de som en del av løsningen. Det burde de.
På de kaldeste vinterdagene utgjør oppvarming av bygg en betydelig del av belastningen på kraftsystemet. Når industri, olje- og gassvirksomhet, transport og nettap trekkes fra den totale systemlasten, utgjør bygg nær halvparten av det gjenværende elektrisitetsforbruket. Årsaken er enkel: Norge er et av få land hvor vi i hovedsak varmer opp byggene våre med elektrisitet.
Dermed representerer bygg også en av de største mulighetene vi har til å redusere effektbehovet når kraftsystemet er mest presset.
Hvis vi gjennom bedre bygningskropper, smartere drift, behovsstyring og økt bruk av varmepumper reduserer effektbehovet til oppvarming med 20 prosent – et konservativt anslag – frigjør vi om lag 2,4 GW effekt. Det tilsvarer nesten hele det effektunderskuddet NVE forventer at Norge kan stå overfor i 2035.
Det illustrerer hvor stor betydning eksisterende bygg kan få for kraftsystemet. Plutselig handler energieffektivisering om langt mer enn lavere strømregninger. Det handler om forsyningssikkerhet, beredskap og konkurransekraft. Om å redusere behovet for kostbare nettinvesteringer. Om å gi industrien raskere tilgang på kraft. Om å dempe konfliktene rundt nye naturinngrep. Og kanskje viktigst: Det handler om å kjøpe oss tid.
For hver kilowatt effekt vi klarer å frigjøre gjennom eksisterende bygg, blir behovet for ny produksjon, nytt strømnett og nye naturinngrep tilsvarende mindre. Energieffektivisering erstatter ikke behovet for ny kraftproduksjon, men den kan redusere omfanget, utsette investeringer og gi samfunnet større handlingsrom.
Det er derfor bygg ikke bare er en del av energisystemet. De representerer også en av våre største muligheter til å styrke energisystemet med ressursene vi allerede har.
Det mest oppsiktsvekkende er at dette ikke er ny kunnskap. Gjennom flere år har ulike fagmiljøer dokumentert et betydelig potensial for energieffektivisering i norske bygg.
SINTEF, NTNU og Skanska har anslått et potensial på om lag 13 TWh innen 2030 og opp mot 42 TWh innen 2050. NVE har pekt på et samfunnsøkonomisk lønnsomt potensial på rundt 13 TWh innen 2030, eller om lag 21 TWh dersom økt bruk av varmepumper inkluderes. Andre fagmiljøer peker på at potensialet kan bli enda større på lengre sikt.
Utfordringen er at vi mangler virkemidler som faktisk utløser potensialet.
Det viktigste er ikke om tallet er 13, 20 eller 42 TWh. Poenget er at potensialet er stort. Likevel viser NVEs egne framskrivinger at dagens virkemidler bare forventes å utløse rundt 2 TWh energieffektivisering innen 2030. Utfordringen er derfor ikke først og fremst mangel på teknologi, kompetanse eller lønnsomme tiltak. Utfordringen er at vi mangler virkemidler som faktisk utløser potensialet.
Under Energismart tidligere i år oppsummerte NVE-direktør Kjetil Lund situasjonen på en måte som burde få langt større oppmerksomhet: To tredeler av tiden fram mot 2030 er gått, mens bare rundt ti prosent av målet er nådd.
Det er derfor vanskelig å hevde at utfordringen først og fremst handler om mangel på kunnskap. Kunnskapen er i stor grad på plass. Utfordringen er at vi ennå ikke har organisert oss på en måte som gjør at den blir omsatt til handling.
Det reiser et naturlig spørsmål: Hvorfor fører ikke denne erkjennelsen til en tydeligere kursendring? Vi tror svaret ligger i hvordan energiomstillingen er organisert. Norge har mange dyktige aktører. NVE analyserer utviklingen. Enova finansierer enkeltprosjekter. Kommunene planlegger. Byggeiere investerer. Næringen utvikler teknologi og leverer løsningene. Likevel blir resultatene langt svakere enn potensialet tilsier.
Problemet er ikke mangel på kunnskap eller teknologi. Problemet er at ingen har fått et tydelig ansvar for å lukke gapet mellom det vi vet er mulig, og det som faktisk blir gjennomført.
Vi måler utviklingen. Vi beskriver utfordringene. Vi dokumenterer potensialet. Men ingen har fått oppdraget med å sikre at målene faktisk blir nådd. Det er først og fremst et styringsproblem. Her ligger også den viktigste forskjellen mellom dagens norske energipolitikk og EUs tilnærming.
I Norge behandles energieffektivisering ofte som ett av flere virkemidler, side om side med ny kraftproduksjon, nettutbygging, fleksibilitet og elektrifisering. Men dersom energieffektivisering skal være et styrende prinsipp, kan den ikke være ett alternativ blant mange. Den må være utgangspunktet for hvordan energisystemet planlegges og utvikles.
Før vi bygger mer, bør vi ta i bruk den kraften vi allerede har mulighet til å frigjøre.
Når vi først reduserer behovet, endrer vi samtidig hvor mye ny kraft som må produseres, hvor mye strømnett som må bygges, hvor store naturinngrep som blir nødvendige og hvor raskt omstillingen kan gjennomføres.
Rekkefølgen former hele energisystemet. Vi kommer fortsatt til å trenge ny kraftproduksjon. Vi kommer fortsatt til å investere i strømnettet. Vi kommer fortsatt til å elektrifisere transport, industri og nye næringer. Men før vi bygger mer, bør vi ta i bruk den kraften vi allerede har mulighet til å frigjøre.
Det er nettopp derfor eksisterende bygg er så viktige. De representerer en av Norges største muligheter til å frigjøre elektrisk kraft, redusere effektbelastningen, styrke forsyningssikkerheten og gi energiomstillingen større handlingsrom.
Kort sagt: Bygg er Norges glemte kraftverk.
Spørsmålet er derfor ikke bare hvor Norge skal hente ny kraft. Spørsmålet er om vi tar i bruk vårt største kraftverk før vi bygger det neste. Og dersom energieffektivisering virkelig skal bli et styrende prinsipp, holder det ikke å endre prioriteringene. Vi må også organisere energiomstillingen slik at kunnskap blir til handling. Det er temaet for vår neste kronikk.
Les artikkelforfatternes tidligere kronikker i samme serie:
