Dyrere strøm uten havvind
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Etter stortingsvedtaket onsdag er det mer usikkert enn før om det blir flytende havvind på Utsira Nord. Et nytt lag av politisk risiko er introdusert, men energiminister Terje Aasland har ikke noe annet valg enn å sørge for at stortingsflertallets krav om flere utredninger blir gjennomført raskest mulig.
Om Ventyr finner lønnsomhet i det bunnfaste prosjektet på Sørlige Nordsjø slik at det faktisk bygges i tråd med tidsplanen, er heller ikke sikkert.
Uten de to havvindprosjektene vil Norge produsere anslagsvis 9 TWh mindre strøm i 2035 enn om de bygges etter planen, ifølge NVEs langsiktige kraftmarkedsanalyse. Det er mye strøm. Det tilsvarer over halvparten av all vindkraft i Norge nå. Norges største vindkraftanlegg på Fosen produserer omkring 2 TWh årlig.
Det kan selvsagt bygges ut mer vind på land hvis havvinden bortfaller, men volumene det er snakk om her vil ikke være enkle å få til i praksis – gitt folkelig motstand og betydelige naturinngrep.
Økende motstand mot havvind – mønsteret fra vind på land gjentar seg
Dyrere strøm
Skrotes havvindprosjektene, samtidig som det bygges lite eller ingen vindkraft på land, blir strømmen dyrere enn den ellers ville vært. BCG og Volt har på oppdrag fra Offshore Norge beregnet effektene og kommer til at utbygging av havvind presser kraftprisene ned.
Akkurat hvor mye er ingen eksakt vitenskap, det kommer an på hvordan forbruket utvikler seg. Men mekanikken i markedet vil virke fordi dyrere produksjon skyves ut når det blåser. Det betyr at vannkraften kan «spares» og vannet får derfor en lavere verdi.
Dette gir ingen samfunnsøkonomisk gevinst, men flytter verdier fra kraftselskaper og staten til forbrukerne.
Det skjer, som Volt og BCG peker på, en omfordeling av overskudd fra produsenter til konsumenter. Dette gir ingen samfunnsøkonomisk gevinst, men flytter verdier fra kraftselskaper og staten til forbrukerne.
I innsalget fra Offshore Norge heter det at strømkundene kan spare 185 milliarder i perioden 2031-2045. Strømmen, særlig på Sørvestlandet (NO2), men med smitte til hele landet, blir noen øre/kWh billigere enn den ellers ville vært.
Kabelfakta fra NHH-forskere: Ny innsikt må få prege debatten
Gevinsten på forbrukernes hender er mye større enn kostnaden ved de 58 milliardene staten har satt av i subsidier. For forbrukerne – sett under ett – går derfor dette i pluss.
Denne dimensjonen blir fort borte i debatten om hvor kostbar havvindutbyggingen er.
Havvindutbygging er – som så mye annet – et spørsmål om fordeling av byrder og goder: Vi betaler over skatteseddelen, men får igjen på strømregningen, mens eksisterende (vann)kraftproduksjon får lavere inntekter enn de ellers ville fått.
Politisk risiko
Norge valgte et system for utbygging av havvind som begrenser statens risiko til den samlede støttesummen Stortinget har fastsatt. Taket er på 23 milliarder for Sørlige Nordsjø og 35 milliarder for Utsira Nord.
Sammen med auksjoner gir dette tilsynelatende liten risiko på statens hånd. Subsidiene finansieres over statsbudsjettet, oversiktlig og greit.
Men om dette systemet reduserer politisk risiko sett fra utbyggers ståsted er en annen sak. Snarere ligger det innebygd politisk risiko i et system som forutsetter finansiering over statsbudsjettet og dermed mye makt hos et uberegnelig storting. Det har både energiminister Terje Aasland og utbyggerselskapene fått erfare de siste dagene.
Flertall for ny gjennomgang av havvindsatsing – prosjekter må settes på pause
Derfor er det interessant å drøfte om et system som finansierer subsidiene utenfor statsbudsjettet er mer hensiktsmessig. Alternativet vil være et påslag på strømregningen, slik tilfellet var da vi sammen med Sverige hadde ordningen med elsertifikater. Equinor peker på dette som en mulighet i et innspill til regjeringens havvindplan.
Hvor mye – og hvor – det skal bygges vil også i et slikt system selvsagt være opp til politiske myndigheter, men finansieringen ville ikke være avhengig av budsjettvedtak.
For Sørlige Nordsjø og Utsira Nord er det nok mest hensiktsmessig å kjøre videre langs den veien som er lagt, for ikke å tape ytterligere tid. Men for videre utbygginger bør andre finansieringsmodeller vurderes, samtidig som det må legges til rette for ledninger også mot andre land i Nordsjøområdet enn inn til norskekysten. Dette kan få lønnsomheten opp – og derfor subsidiebehovet ned – i nye havvindutbygginger.