EUs fornybar­direktiv: Regjeringen møter seg selv i døra

Striden om fornybardirektivet og to andre direktiver i EUs fjerde energimarkedspakke sprengte den første Støre-regjeringen da Senterpartiet forlot regjeringskontorene i januar 2025.

En særlig omstridt bestemmelse i fornybardirektivet var en generell tidsfrist på to år for konsesjonsbehandling av fornybar kraft. Det ligger en motsetning mellom rask saksbehandling og et best mulig kunnskapsgrunnlag med involvering og avveiing av berørte interesser.

Da fornybardirektivet skulle godkjennes av Stortinget, insisterte Arbeiderparti-regjeringen på at direktivet kunne tas inn i EØS-avtalen uten at det ble gjort norske regelendringer om tidsfrist for saksbehandlingen.

I proposisjonen til Stortinget skriver regjeringen: «Energidepartementets vurdering er at det ikke er nødvendig å gjøre endringer i lov eller forskrift for å gjennomføre disse kravene.» (Prop. 137 S (2024–2025), april 2025, side 15.)

I sin nye tiltakspakke for raskere utbygging av fornybar kraft og strømnett kommer regjeringen likevel med krav om nettopp to års tidsfrist for konsesjonsbehandling av både nettsaker og kraftproduksjon. Det er tilslørende når regjeringen presiserer en slik tidsfrist uten å knytte dette til krav i fornybardirektivet.

Les også:

Regjeringen lanserer ny kraft- og nettplan: – Vi må få opp farten

Konsekvensutredninger som syndebukk

Flere av de andre omstridte tiltakene som regjeringen foreslår, er samsvarende med bestemmelser i energiregler fra EU som ennå ikke er tatt inn i EØS-avtalen.

Regjeringen vil forenkle utredningskravene før utbygging. For både kraft og strømnett vil regjeringen fjerne krav om konsekvensutredning for enkelte prosjekter som anses samfunnskritiske.

EUs reviderte fornybardirektiv, som ble vedtatt og innført i EU i 2023, pålegger unntak fra krav til miljøkonsekvensutredning i såkalte akselerasjonsområder for kraftutbygging. Det omfatter både nett- og lagringsprosjekter og produksjonsanlegg.

I EU-kommisjonens forslag til ny nettpakke (European Grids Package) utpekes miljøutredninger som en av de sentrale årsakene til langvarige konsesjonsprosesser, og det foreslås videre begrensninger i krav til utredninger for å få fortgang i utbygging av både kraft og nett.

Nettpakken er ennå ikke vedtatt, men har i hovedtrekk fått tilslutning hos EU-parlamentet og medlemslandene i rådet. Det er uavklart hvor store deler av nettpakken som vil være EØS-relevant.

Regjeringen har i det minste ikke foreslått å innføre det omstridte prinsippet som ligger i nettpakken om automatisk godkjenning av prosjekter dersom konsesjonsmyndighetene ikke svarer innen tidsfristene.

Akselerasjonsområder for utbygging

Fornybardirektivet som er innført i EØS (2018-direktivet), pålegger landene å foreta en vurdering av sitt potensial for bruk og utvikling av fornybar energi, blant annet ved analyse av egnede områder for utbygging med lav miljørisiko.

Det reviderte fornybardirektivet (2023) går videre til å si at landene skal utpeke akselerasjonsområder for utbygging med forkortet saksbehandlingsfrist.

Regjeringen går langt i å gjennomføre EU-reglene når den vil endre de statlige planretningslinjene slik at kommunene legger til rette for mer fornybar energi på større utbyggingsområder. Videre skal NVE vise kommunene hvordan energiproduksjon skal vurderes når større utbyggingsområder planlegges.

Trenger åpenhet om politisk betente spørsmål

En vesentlig forskjell med regjeringens forslag i forhold til innføring av EU-regler i EØS-avtalen, er at forslagene fra regjeringen kan endres eller fjernes etter at de er innført, hvis flertallet på Stortinget ønsker det. EØS-avtalen har derimot ikke noen formell angrerett, og det er en krevende prosess med forhandlinger med EU hvis regler skal fjernes fra avtalen.

Regjeringen står selvsagt fritt til å la seg inspirere av EUs regelverk. Å innføre eget nasjonalt regelverk som er tilsvarende EU, men med enkelte forskjeller og tilpasninger der norske forhold tilsier det, er en underbrukt mulighet. Kombinert med bruk av vetoretten i EØS vil over tid en slik tilnærming kunne utvide handlingsrommet for egen politikk.

Det hadde vært naturlig at regjeringen var åpen om sammenhengen mellom tiltakspakken og EUs energiregler, særlig ettersom dette er et politisk betent spørsmål og med sterke nasjonale interesser i spill.