Fra tunnelsyn til helhetssyn i energidebatten
Den norske energidebatten preges av enkelthistorier og manglende forståelse for hvordan kraftsystemet faktisk virker.
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
En vanlig tanke- og følgefeil i energi- og klimadebatten er at vi lar oss overbevise av tall løsrevet fra system og skala og glemmer å spørre om relevant kontekst.
Nylig fremstilte Energi og Klima (mange andre medier hadde liknende oppslag) en nedstengning ved franske kjernekraftverk som kan leses som bevis på at kjernekraft svikter i hetebølger. Ingressen i artikkelen lyder «Oppvarmingen av store franske elver gjør at flere store atomkraftverk ikke kan kjøles ned slik de skal.»
Golfech 2 ble planmessig koblet ut klokken 23:45 den 22. juni med effektbortfall på 1300 MW. Da var det forventet etter værprognoser at vanntemperaturen i elven Garonne kom til å nå en miljøgrense på 28 grader. Det samme skjedde på nytt i juli med tre reaktorer:
De tre reaktorene som ble helt nedregulert i juli utgjorde til sammen 3650 MW, som er rundt 6 prosent av Frankrikes installerte kjernekraftkapasitet og i overkant av 2 prosent av landets samlede installerte produksjonskapasitet for strøm fra alle energikilder. Ingen strømkrise, med andre ord.
Reuters bekreftet at hetebølgen reduserte (ikke stanset) produksjonen ved Saint-Alban 2 langs Rhône, samt Nogent 2.
Le Monde meldte at Bugey 3 spesifikt fikk kuttet effekten fra 900 til 180 MW. RTE-direktør Thomas Veyrenc uttalte at «Frankrike forble stor eksportør selv under hetebølgen og eksporterte fortsatt 13 000 MW til naboland midt i krisen».
En talsperson fra EDF uttalte: «Det er ingen nukleær sikkerhetsrisiko. Reaktorer kan operere under høye temperaturer. Disse driftsbegrensningene er der for å beskytte den akvatiske floraen og faunaen». Kjernekraften bidrar til at franskmennene tar bedre vare på sin natur.
I Norge diskuterer vi hva vi skal bygge, men nesten aldri om det faktisk lønner seg for fellesskapet eller om det passer inn i strømsystemet vårt – eller om hvilken løsning som er best for naturen. Med andre ord: Helheten og konteksten.
Kjernekraft som en bærekraftig systemløsning som tar med seg samfunnsbesparende systemegenskaper (frekvensstabiliserende inerti, stabil og regulerbar strømproduksjon døgnet rundt), er nærmest rikspolitisk ekskludert fra debatten.
Ethvert nytt kraftverk må svare på et sett med brutale, fysiske og økonomiske realiteter. Disse spørsmålene handler ikke om utseende eller lokal velvilje, men om anlegget faktisk gjør nytte for seg i strømsystemet.
Rundt om i Norge er det lokale strider om vindturbiner, solparker og kraftlinjer. Ordskiftet handler om utsikt, natur, nærmiljø og lokale arbeidsplasser. Dette er viktige spørsmål og i de siste årene har hensynet til naturen oftere vunnet fram. Det er i seg selv et sunnhetstegn: Naturen er beviselig sårbar og verdien kan ikke måles i penger. Den er uerstattelig.
Vi når ikke nullvisjonen med værbaserte strømkilder alene, verken materielt (eksemplifisert med forventet mangel på tilgjengelig kobber i verdensmarkedet, derunder kontinuerlig utvinningskapasitet) eller tidsmessig i henhold til klimamålsetninger. Og vi kan ikke klare nullvisjonen uten strøm fra heller.
Kjernen i tankefeilen, tror vi, er at kappløpet mot nullutslipp gjør at vi hver for oss stirrer oss blinde på enkelttiltak. Vi tror eller mener at premisset er at én teknologi er bedre enn en annen.
Vi ser vindturbinen, men ikke de uforutsigbare værsystemene den er avhengig av. Vi ser prisen på kjernekraftverket og det ioniserende restmaterialet, men ikke effekten av dens stabilitet og enorme energitetthet. Vi ser solpanelet, men ikke balansekravet i nettet: At tilbud og etterspørsel må matche hvert eneste sekund.
Klimamålet har vært så samlende at vi kollektivt og topptungt valgte «raske og billige» enkeltløsninger som ikke fungerer helhetlig godt nok i strømsystemet vi faktisk har. Se også IAE – Net Zero by 2050.
Vi ser ikke det usynlige maskinrommet som får samfunnet til å gå rundt: Et sensitivt og fininnstilt urverk av massive roterende turbingeneratorer som gir nettet treghet/inerti, frekvensomformere som kobler oss til og fra utlandet og tusenvis av vernereleer som hindrer at én enkeltfeil utløser en kaskade som ender i en storskala blackout som i 2025 i Portugal/Spania.
Bytter man ut fysikkens lover med ønsketenkning, er man garantert å feile.
Dette maskinromfundamentet som utelukkende er styrt av fysikkens lover påvirkes av alt fra operatørbeslutninger til høye temperaturer og solstormer til dunkel- og hitzeflaute.
Strømmen selges attpåtil som en vare i et internasjonalt marked der også gass inngår og legger premissene (merit-order) for hva strømprisen skal være. Å diskutere fremtidens strømkilder uten å snakke om dette maskinrommet, er å redusere ingeniørfag til synsing. Bytter man ut fysikkens lover med ønsketenkning, er man garantert å feile.
Ethvert nytt kraftverk må svare på et sett med brutale, fysiske og økonomiske realiteter. Disse spørsmålene handler ikke om utseende eller lokal velvilje, men om anlegget faktisk gjør nytte for seg i strømsystemet.
Først og fremst må strømmen komme når og der vi trenger den. En solpark produserer mest midt på dagen om sommeren, akkurat når vi i Norge trenger strømmen minst. Resultatet er et hav av billig kraft når ingen vil ha den, og avløses av et skrikende behov morgen og kveld (også kjent som duck-curve, her er en god visuell forklaring).
Samtidig må strømmen fysisk kunne komme frem. Nettet har sine flaskehalser. Å bygge mer produksjon eller effekt bak en slik flaskehals, gir ingen mening.
Videre må systemet være i perfekt balanse hvert eneste sekund. Produksjon og forbruk må være identiske. Kraftkilder som svinger med vær og vind gjør denne balansegangen vanskeligere, ikke lettere. De krever hjelp fra regulerbar kraft som vannkraft eller kjernekraft i bakhånd som kan trå til når det slutter å blåse. I praksis kan det bety at vi må betale for to energisystemer samtidig.
Dessuten leverer et væravhengig anlegg sjelden full effekt. I Norge produserer solkraft bare rundt 10 prosent av sin teoretiske kapasitet over et år, og vindkraft rundt en tredjedel. Resten av tiden må andre strømkilder gjøre jobben. Det er derfor strømmen ofte er dyr, siden den prises etter den til enhver tid dyreste strømproduksjonen som må til for å skape balanse, som ofte er strøm laget av gasskraftverk.
Slik ender vi opp ved kjernen av problemet: En strømkilde kan være rask å bygge og billig for eieren og utbyggeren (de bruker en beregningsmetode ofte omtalt som LCOE), men påfører samfunnet store skjulte kostnader til nye kraftlinjer, behov for reservekraft og komplisert balansering.
Problemet er ikke mangel på strøm, men mangel på strøm på riktig sted til riktig tid i et marked som i stor grad styres av prisen på gass i Europa.
Dette samfunnsøkonomiske regnestykket mangler nesten alltid i debatten. I Norge er dette spesielt påfallende. Vi har som regel et stort strømoverskudd på papiret. Problemet er ikke mangel på strøm, men mangel på strøm på riktig sted til riktig tid i et marked som i stor grad styres av prisen på gass i Europa.
Norge kan i teorien frikoble strømprisen fra ACER/NordPool/gasspris, men det blir en annen EU/EØS-debatt som vi ikke har plass til å gå inn på her. Regjeringen har valgt å bruke Norgespris for privatforbrukere som plaster på såret inntil videre.
Derfor må vi snu på det. Før vi bygger ned mer sårbar natur, må vi kreve at ethvert prosjekt beviser sin bærekraftige nytte for hele systemet. Kraftingeniørene må i større grad inn og samarbeide med samfunnsøkonomene og tungindustrien (størst verdiskapning og størst strømforbruk).
Skal vi på sikt ha flere datasentre med større nasjonal kontroll på egne data, må vi samtidig bygge mer strømproduksjon som passer til forbruket. Denne må da være stabil døgnet rundt og regulerbar. Datasentere kan ikke justere sin drift for å hjelpe strømsystemet ut av kniper slik annen tungindustri kan gjøre i nødstilfeller.
Vi må vurdere det totale regnestykket der også tapt natur og vern av naturen (slik Frankrike har demonstrert for oss under sommerens hetebølger) veies inn som en reell kostnad.
Naturinngrep uten samfunnsnytte er et dobbelt tap: Vi ofrer det uerstattelige for det verdiløse.
Både klima-, miljø-, strøm- og samfunnsregnskapet må gå opp, ikke bare det bedriftsøkonomiske og politiske. Det må snakkes mer om bærekraft!
Naturinngrep uten samfunnsnytte er et dobbelt tap: Vi ofrer det uerstattelige for det verdiløse. Vi skal fortsatt diskutere hva og hvor vi skal bygge. Men vi må aldri glemme det viktigste spørsmålet: Lønner det seg egentlig for oss alle?
