Geitekillingen teller det som kan telles
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Tomas Moe Skjølsvold følger opp mitt innlegg «Geitekillingen er ikke ferdig med å telle». Slik han ser det, er vi først og fremst uenige. Selv om vi er enige om at det finnes andre verdier enn de bedriftsøkonomiske, vil han ikke regne det samfunnsøkonomiske om til kroner.
I forrige innlegg skrev jeg om hvor vanskelig det er å telle alt. Men la oss begynne med det som lar seg tallfeste. Skjølsvold velger likevel å trekke frem det kanskje aller vanskeligste, menneskerettighetsbrudd, som argument for at vi heller ikke bør telle mer av det som lett lar seg telle.
For meg grenser det til en stråmann.
Les Skjølsvolds forrige innlegg:
Geitekillingen må lære mer enn å telle
Det meste av denne debatten handler dessuten ikke om rettigheter, men om helt konkrete kostnader som folk betaler over strømregningen: kraftnett, reserver og andre systemkostnader. Å la være å tallfeste dem er ikke et nøytralt valg. Det som holdes utenfor regnestykket, får i praksis verdien null. Og null er også et tall.
Det er dessuten fullt mulig å regne på flere av de andre eksternalitetene, som naturskader, klimaskader, helseskader, luftforurensing og eiendomstap. Det er liten tradisjon for det, men det gjøres, og metodene er under utvikling. Slike eksternalitetskostnader inngår allerede i fra FNs økonomiske kommisjon for Europa (UNECE).
