Geite­killingen må lære mer enn å telle

Nøland bruker også sitt siste innlegg til å kritisere kjernekraftutvalget. Her fortjener utvalget en grundigere lesning.

Likevel kan utvalget kritiseres. Når de går fra prinsipielle refleksjoner til konkrete vurderinger, får de økonomiske beregningene en særlig autoritet. Andre virkninger behandles som «samfunnsøkonomiske tilleggseffekter», som utvalget konkluderer med at ikke vesentlig endrer lønnsomhetsbildet.

Utvalget argumenterer også for at naturvirkninger delvis er reflektert i kraftprisene fordi konsesjonssystemet allerede ivaretar slike hensyn. Det er en problematisk konklusjon. At myndighetene setter grenser for naturinngrep, innebærer ikke at naturens verdi dermed er fanget opp i markedsprisen. Her illustrerer utvalget hvordan økonomiske beregninger kan få en dominerende rolle selv når andre verdier anerkjennes som viktige.

Dette kjenner vi fra andre deler av energipolitikken. Forskning på norsk havvind har vist hvordan hensyn til økonomi, industriutvikling og bærekraft konkurrerer om å forme den nye sektoren.

I konkurransen om Sørlige Nordsjø II skulle opprinnelig bærekraft og positive ringvirkninger inngå i vurderingen av konkurrerende konsortier. Etter en prosess med EFTAs overvåkingsorgan ESA ble disse i 2023 omgjort til minimumskrav. Dermed kunne natur- og samfunnshensyn avgjøre hvem som kvalifiserte, mens den endelige auksjonen avgjorde hvem som vant. Hvordan vi utformer beslutningsreglene, avgjør altså hvilken betydning forskjellige hensyn faktisk får.

Vi trenger en mer systematisk diskusjon om slike beslutningsformer i norsk energipolitikk. Rettigheter og naturgrenser kan sette betingelser for hvilke prosjekter som er akseptable. Flerkriterievurderinger kan synliggjøre hvordan alternativer presterer på økonomi, natur, forsyningssikkerhet og rettferdighet.

Ingen av disse tilnærmingene fjerner behovet for vanskelige politiske valg. De gjør det mulig å synliggjøre konfliktene og begrunne hvorfor enkelte hensyn skal veie tyngre enn andre.

Analyser av fordeling, usikkerhet og langsiktige bindinger kan vise hvem som får gevinstene, hvem som bærer belastningene, og hvilket handlingsrom vi etterlater framtidige generasjoner. Demokratiske prosesser kan gi berørte grupper innflytelse på hvilke hensyn som skal prioriteres.

Ingen av disse tilnærmingene fjerner behovet for vanskelige politiske valg. De gjør det mulig å synliggjøre konfliktene og begrunne hvorfor enkelte hensyn skal veie tyngre enn andre. Økonomiske analyser har en viktig plass i dette arbeidet, men vi må slutte å behandle muligheten for å uttrykke en verdi i kroner som en forutsetning for at den skal få betydning.

Nøland avslutter sitt innlegg med å oppfordre oss til å lære av Prøysens geitekilling og fortsette å utvide regnestykket. Geitekillingen gjorde en viktig jobb da han telte passasjerene og sørget for at ferga ikke ble overfylt. Men tellingen kunne aldri avgjøre hvor ferga skulle gå, hvem som hadde rett til å være med, eller hvem som skulle bære risikoen ved reisen. Norsk energipolitikk trenger beslutningsformer som også kan håndtere slike spørsmål.

Geite­killingen er ikke ferdig med å telle