Det går an å gjøre det bedre. I rapporten om fullkostnad som jeg utarbeidet i samarbeid med Quantified Carbon for FNs økonomiske kommisjon for Europa (UNECE) i fjor, går vi lenger og åpner for eksternalitetskostnader som klimaskader og tap av inngrepsfri natur og økosystemer.
Rammeverket inkluderer dermed det Skjølsvold etterlyser: At eksternaliteter også kan omfatte sosiale kostnader som arealkonflikter, økonomiske verditap av eiendom, brudd på minoriteters rettigheter, visuell støy, luftforurensing, helseskader og radioaktivt avfall.
Selv om det i seg selv er fornuftig å ta med systemkostnader, innvender kritikere av rapporten at de er vanskelige å fordele på enkeltteknologier. Men den norske energidebatten er langt på vei et enten-eller. For de som ikke vil ha kjernekraft, er det primært vindkraft på land som gjelder. Ingen vil argumentere for flytende havvind, for da taper man som regel hele debatten.
Les også:
Kritisk til kjernekraftutvalget: – Trekker feil konklusjoner
Når valget står mellom to alternativer, er det mye enklere å sette dem opp mot hverandre. Skjølsvold bruker bildet av epler som fraktes på en vei, og spør hvor mye av veien eplene skal betale for når andre også bruker den. Svaret er den delen av veien som ikke hadde blitt bygget uten eplene.
Produksjonen fra vindkraft på land er sterkt korrelert på tvers av prissonene i Norge, og vindkraftverkene er ikke samlokalisert med vannkraftverkene eller strømforbruket. Dermed er det ganske enkelt å allokere nettkostnadene til de teknologiene som utløser dem.
Det er også det prinsippet Statnett legger til grunn når de lar kjernekraft erstatte ny energi fra vindkraft pluss økt effekt fra vannkraft «tilnærmet en til en» i sine fremtidige scenarier. For kjernekraft er det også i langt større grad foreslått plassering nær forbruket, der det er mulig.
Skjølsvold har riktignok rett i at kjernekraft er mer enn selve kraftverket. Det trengs et apparat rundt, og det trengs ressurser til avfallshåndtering og dekommisjonering. De to siste er allerede dekket i estimatene for produksjonskostnaden for kjernekraft. Når det gjelder å ta ansvar for egne eksternaliteter gjennom hele livsløpet, inkludert trygg deponering av radioaktivt avfall i hundretusener av år, har kjernekraft blitt en slags gullstandard i bærekraft.
Les også:
Halvorsens rapport bør parkere kjernekraftdebatten
Skjølsvold peker på at en del av anrikningen til europeiske kraftverk fortsatt kommer fra Russland. Det er en sårbarhet som skal telles. Men da må vi telle den for alle. Brensel er en svært liten del av kostnaden ved kjernekraft, og det kan kjøpes fra flere leverandører og lagres i årevis. Det gir en helt annen energisikkerhet.
Vindturbinenes permanentmagneter kommer derimot fra én enkelt forsyningskjede der Kina står for 91 prosent av raffineringen og 94 prosent av magnetproduksjonen. Det endrer perspektivet på forsyningssikkerhet. Likevel er ingen av delene et argument mot teknologiene i seg selv. Snarere er det et argument for å regne åpent på forsyningssikkerhet, slik UNECE-rapporten anbefaler, med importavhengighet og kritiske materialer som egne indikatorer.
Skjølsvold og jeg er nok enige om at mediedekningen av rapporten min er mer bastant enn selve rapporten. I høringssvaret mitt til kjernekraftutvalget ber jeg ikke departementet legge mine tall til grunn. Jeg ber dem sørge for at tallene blir beregnet med åpen metode og åpne inndata, og at verdien av spart natur blir vurdert.
Les også:
Hvorfor er vi så lite forberedt når CO₂-avgiftene skal økes?
Utvides fullkostnaden ytterligere, kan kostnadsbildet forskyve seg enda mer. Høy prising av klimaskader og miljøskader vil for eksempel kunne gi kjernekraften et enda større kostnadsforsprang på konkurrentene enn det som kom frem i rapporten. Da hadde kanskje reaksjonene nok blitt enda sterkere.
Det er likevel ikke et argument for å la være å telle. Skjølsvold og jeg står nærmere hverandre enn debatten kan gi inntrykk av: Systemgrensen må trekkes videre enn både produksjonskostnaden og min egen rapport gjør, og natur, institusjoner og geopolitikk hører med i regnestykket.
Dette er vanskelig å telle. Men la oss begynne med det som lar seg tallfeste. Mitt bidrag er å ta med flere av kostnadene i energisystemet, og bygger videre på en anerkjent metode.
Så kan vi fortsette å lære av geitekillingen og utvide regnestykket etter hvert, slik at ferden blir så trygg som mulig.
