Ambisjonen er fornuftig. Jo mer som tas inn i regnestykket, desto rikere blir bildet. Samtidig bygger resultatet på flere antakelser og blir mer avhengig av hvor systemgrensen trekkes.
Nøland beskriver selv produksjonskostnaden som en sammenligning av epler og pærer. Det er et godt bilde. Sammenligner vi dem ved å veie dem, får vi presis kunnskap om vekten, mens åpenbare forskjeller forsvinner.
Vi kan så telle mer. Kanskje må eplene fraktes lenger enn pærene over kostbare veier og tunneler. Da kan deler av infrastrukturkostnaden legges på eplene. Hvor mye av veien skal tilskrives eplene når den også brukes av andre? Hva med utslipp, slitasje eller risikoen for flere trafikkulykker?
Slik er det også med energisystemet. Fremtidige systemkostnader ligger ikke ferdig som telleklare kroner og øre. Vi må anslå hvor mye nett som skal bygges, hvordan produksjon og forbruk utvikler seg, hvilke teknologier som skal fungere sammen og hvilke kostnader produsenten eller samfunnet skal dekke.
I Nølands egne intervjuer er avstanden betydelig mellom rapportens metodiske forbehold og den bastante framstillingen av resultatet.
Her har andre energisystemanalytikere utfordret rapportens fremstilling av hvordan kostnader oppstår i et sammenkoblet kraftsystem. Et hovedpoeng i kritikken er at systemkostnader oppstår i samspillet mellom systemets ulike deler og vanskelig kan tilskrives enkeltteknologier.
Fornybar Norge har kalt rapporten et bestillingsverk fra kjernekraftlobbyen. Det er neppe en dekkende beskrivelse. I rapporten er Nøland tydelig på at analysen bygger på antakelser som kan utfordres, og rapporten viser selv at rangeringen kan snu når forutsetningene justeres.
Mye av mediedekningen har likevel gitt et sikrere inntrykk. I Nølands egne intervjuer, blant annet hos iNyheter, er avstanden betydelig mellom rapportens metodiske forbehold og den bastante framstillingen av resultatet.
Hovedbudskapet blir at kjernekraft er billigst, punktum. Tallene følger dermed av bestemte forutsetninger og en bestemt systemgrense.
Når svært forskjellige teknologier gjøres sammenlignbare, må noen egenskaper velges ut og oversettes til et felles mål. Tellingen skaper orden og gjør beslutninger mulig. Den avgjør også hvilke forskjeller som blir synlige og hvilke som havner utenfor.
Vindkraften har gitt Norge en brutal demonstrasjon av betydningen av slike forskjeller. Fosen handler om reinbeite, rettigheter, natur, institusjoner og politisk konflikt. Høyesterett slo i 2021 fast at vindkraftutbyggingen krenket reindriftssamenes rett til kulturutøvelse. Langvarige konflikter, rettsprosesser og svekket tillit påvirker hva som i praksis lar seg gjennomføre, selv om dette vanskelig lar seg omregne til øre per kilowattime.
Kjernekraft stiller andre krav. En norsk satsing vil kreve regelverk, tilsyn, kompetanse, beredskap, avfallshåndtering og en politisk-institusjonell orden som i stor grad må bygges opp. IAEAs rammeverk for land som etablerer kjernekraft omfatter 19 områder. Institusjonsbyggingen krever penger, tid og politisk kapasitet.
Les også:
Halvorsens rapport bør parkere kjernekraftdebatten
Alle teknologier har også forsyningskjeder med egne sårbarheter. I 2025 kom en knapp fjerdedel av anrikningstjenestene levert til kjernekraftaktører i EU fra Russland. Norge trenger ikke få samme avhengighet, men eksemplet viser hvor vanskelig slik sårbarhet er å samle i ett kostnadsmål.
Hvordan skal geopolitisk risiko veies mot landvindens konsekvenser for reinbeite? Hvordan skal avfallshåndtering veies mot naturinngrep fra vindkraft og nett? Slike spørsmål gjør ikke systemkostnadsberegninger mindre viktige. De viser at teknologiene inngår i større sosiale, politiske og materielle systemer enn det som fanges gjennom kostnadene ved kraftsystemet.
Alle modeller trekker systemgrenser. Produksjonskostnaden trekker dem tett rundt kraftverket. Nølands fullkostnad utvider grensen til flere forhold i kraftsystemet. Det er særlig relevant fordi rapporten anbefaler fullkostnad som grunnlag for investeringer, konsesjonsbehandling og støtteordninger. Natur, institusjoner, rettigheter, geopolitikk og politisk gjennomførbarhet ligger fortsatt utenfor.
Les også:
Lav tillit, ikke desinformasjon, er hovedutfordringen i vindkraftdebatten
I internasjonal forskning arbeides det blant annet med å koble modeller for energi, klima, natur, arealbruk, økonomi og samfunn for å undersøke ulike utviklingsbaner i sammenheng. Heller ikke slike analyser finner en endelig ytre grense. Resultatene avhenger av hva som inkluderes, hvilke sammenhenger som modelleres og hvilke fremtider som legges til grunn.
Det finnes ingen naturlig sluttstrek der alle relevante kostnader og konsekvenser endelig er fanget inn. Dermed blir «fullkostnad» et krevende begrep.
Geitekillingen visste hvem som skulle telles, hvor de var og hva konsekvensene av å telle feil ville være. Energipolitikken gir oss en vanskeligere oppgave. Vi må anslå en framtid som ennå ikke finnes, samtidig som vi avgjør hvilke konsekvenser som skal få betydning.
Det finnes ingen naturlig sluttstrek der alle relevante kostnader og konsekvenser endelig er fanget inn. Dermed blir «fullkostnad» et krevende begrep. Beregninger av nett, reservekapasitet og produksjonsprofil kan gi viktig kunnskap om hvilke krav ulike teknologier stiller til kraftsystemet. Mens forkjempere for kjernekraft og vindkraft kjemper så busta fyker om modellene og forutsetningene bak tallene, står vi overfor en større utfordring. Når Norge skal velge mellom ulike energiutviklingsbaner, må vurderingen favne langt bredere.
