Energidebatten lider av teoretisk papirfysikk
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Den norske energidebatten preges av oppsiktsvekkende enighet om at vi må bygge mer kraftproduksjon og nettkapasitet. Fordi «industrien» trenger mer kraft, og mer kraft påstås å skulle redusere prisene for oss forbrukere og Baker Hansen. Vindmøller og solceller på tak skal visstnok også kutte klimagassutslippene.
Energikommisjonens parole «mer av alt, raskere» ligger som en stilltiende selvfølge under nesten enhver diskusjon, enten det er MDG, Høyre, Frp eller energiministeren som debatterer. Årets to energibøker fra henholdsvis NTNU-professor Jonas Nøland («Energikrisen») og CICERO-forsker Bjørn H. Samset («Energirevolusjonen») velger heller ikke å utfordre «mer av alt»- narrativet.
Optimistiske scenarioer
Mens Samset i stor grad er enig i de teknologi-optimistiske scenarioene fra Det internasjonale energibyrået (IEA) om at «energifremtiden hører solen og vinden til», viser Nøland til det han mener er en brutal realitet: Når Europa bygger ut væravhengig energi (sol og vind) uten reell grunnlast, kollapser industriens konkurransekraft.
Utbyggingen krever en historisk vekst i utvinning av råmaterialer, ikke minst til batteriparkene som nå kommer. I Norge spiller vannkraften rollen som grunnlast og balansekraft, men den muligheten har ikke resten av Europa. Da må det bli kull- eller gasskraft eller enorme batteriparker som kan yte balanse til nettet i noen fattige timer. Eller kjernekraft, som Nøland foretrekker.
Bare halve sannheten
Samsets og IEAs optimisme bygger på troen på den teoretiske substitusjonsmetoden. Det er egentlig samme tankesett som ligger bak «primærenergifellen» som forfektes av markedsanalytikere som britiske Michael Liebreich og flere grønn-vekst-tenketanker.
Fordi en elektromotor har høyere virkningsgrad enn en forbrenningsmotor, eller en vindmølle versus kullkraftverk, oppjusteres verdien av fornybar strøm på papiret, eller behovet for mer kraft nedjusteres. Man trenger ganske enkelt ikke like mye energi nå som før på grunn av den overlegne effektiviteten til elbiler og vindmøller.
Resultatet ser flott ut i regneark og vekstgrafer, men forteller bare halve sannheten. Ingen har nemlig bygget en vindturbin, et solpanel eller et elbilbatteri av teoretiske virkningsgrader. Det kreves enormt med fysisk, konsentrert primærenergi – stål, sement og kull – for å produsere den nye infrastrukturen.
