Energi­debatten lider av teoretisk papirfysikk

Den norske energidebatten preges av oppsiktsvekkende enighet om at vi må bygge mer kraftproduksjon og nettkapasitet. Fordi «industrien» trenger mer kraft, og mer kraft påstås å skulle redusere prisene for oss forbrukere og Baker Hansen. Vindmøller og solceller på tak skal visstnok også kutte klimagassutslippene.

Energikommisjonens parole «mer av alt, raskere» ligger som en stilltiende selvfølge under nesten enhver diskusjon, enten det er MDG, Høyre, Frp eller energiministeren som debatterer. Årets to energibøker fra henholdsvis NTNU-professor Jonas Nøland («Energikrisen») og CICERO-forsker Bjørn H. Samset («Energirevolusjonen») velger heller ikke å utfordre «mer av alt»- narrativet.

Optimistiske scenarioer

Mens Samset i stor grad er enig i de teknologi-optimistiske scenarioene fra Det internasjonale energibyrået (IEA) om at «energifremtiden hører solen og vinden til», viser Nøland til det han mener er en brutal realitet: Når Europa bygger ut væravhengig energi (sol og vind) uten reell grunnlast, kollapser industriens konkurransekraft.

Utbyggingen krever en historisk vekst i utvinning av råmaterialer, ikke minst til batteriparkene som nå kommer. I Norge spiller vannkraften rollen som grunnlast og balansekraft, men den muligheten har ikke resten av Europa. Da må det bli kull- eller gasskraft eller enorme batteriparker som kan yte balanse til nettet i noen fattige timer. Eller kjernekraft, som Nøland foretrekker.

Bare halve sannheten

Samsets og IEAs optimisme bygger på troen på den teoretiske substitusjonsmetoden. Det er egentlig samme tankesett som ligger bak «primærenergifellen» som forfektes av markedsanalytikere som britiske Michael Liebreich og flere grønn-vekst-tenketanker.

Fordi en elektromotor har høyere virkningsgrad enn en forbrenningsmotor, eller en vindmølle versus kullkraftverk, oppjusteres verdien av fornybar strøm på papiret, eller behovet for mer kraft nedjusteres. Man trenger ganske enkelt ikke like mye energi nå som før på grunn av den overlegne effektiviteten til elbiler og vindmøller.

Resultatet ser flott ut i regneark og vekstgrafer, men forteller bare halve sannheten. Ingen har nemlig bygget en vindturbin, et solpanel eller et elbilbatteri av teoretiske virkningsgrader. Det kreves enormt med fysisk, konsentrert primærenergi – stål, sement og kull – for å produsere den nye infrastrukturen.

Når Samset hevder at kull i dag i hovedsak brukes til å lage strøm, bommer han totalt. Han overser at prosessindustrien (også i Norge) bruker millioner av tonn kull som reduksjonsmiddel for å rive oksygen ut av malm. Det handler ikke bare om prosessvarme, men om grunnleggende kjemi og fysikk.

I tillegg fylles kraftsystemet med væravhengig sol og vind, noe som krever et enormt, kostbart bakland av nettutbygging, balansekraft og reservekapasitet.

Med tall fra Statnett viser Nøland at systemdriftskostnadene i det norske kraftnettet er tjuedoblet mellom 2019 og 2025. De har gått fra 0,4 til over 8 milliarder kroner. Reguleringsmyndigheten for energi bekrefter årsaken: Mer uforutsigbar, værstyrt kraft krever et stadig dyrere sikkerhetsnett i bakgrunnen. Regningen samt det faktiske ressurs- og materialforbruket dukker ikke opp i skrytegrafene på LinkedIn, men på nettleien din.

Hva skal vi bruke all strømmen til?

Nøland viser kostnaden for væravhengig energi på pedagogisk vis: Å sammenligne produksjonskostnaden (LCOE) for vindkraft med regulerbar kraft er som å sammenligne prisen på en seilbåt og en motorbåt, uten å nevne at du må kjøpe motorbåten i tillegg for de dagene det ikke blåser.

Nølands svakhet er at han avviser degrowth og sufficiency, og ukritisk godtar at Norge må doble kraftproduksjonen. Hva skal vi bruke all denne strømmen til? Datasentre, kunstig intelligens og grønne subsidieprosjekter? Hverken klimaforskeren eller energiprofessoren tør å spørre: Hvor mye er egentlig nok?

Som energihistorikeren Jean-Baptiste Fressoz dokumenterer, har menneskeheten aldri gjennomført et energiskifte. Vi har bare lagt nye energikilder oppå de gamle. Da vi begynte med kull, sluttet vi ikke med ved. Vi står ikke i en energitransisjon, men i en energiaddisjon. Så lenge vi later som om teoretiske virkningsgrader trumfer den fysiske virkelighetens ressursbruk, vil energidebatten fortsette å jage sin egen hale.